Biologi – Transport og bevegelse hos mennesket

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Sirkulasjonssystemet:
Sirkulasjonssystemet sørger for at næring og gasser sirkulerer i kroppen. Ved forbrenningen i cellene blir varme produsert og sendt rundt og fordelt. Sirkulasjonssystemet består av blodet, blodårer og hjertet. Hjertet slår 60-80 ganger i minuttet og pumper 250-300 liter blod rundt i kroppen per time. Andre viktige funksjoner blodet har: beskyttelse mot infeksjoner og transport av hormoner.

Hemoglobin:
De røde blodcellene inneholder det jernholdige proteinet hemoglobin, som gjør blodet rødt. Hvert hemoglobinmolekyl består av fire polypeptidkjeder som foldes til proteiner, og hvert av dem inneholder et jernatom. Jernatomene er nødvendige for at hemoglobinmolekylet skal kunne binde til seg oksygen. De røde blodcellene transporterer også litt karbondioksid. De hvite blodcellene beskytter kroppen mot bakterier og virus. Blodplater inneholder proteiner som er viktige for å tette sår og stoppe blødninger i kroppen.

Arterier, vener og kapillærårer (pulsårer):
Arteriene fører blod ut fra hjertet, og de har tykke vegger så de kan tåle det høye trykket. Pulsårene danner et nettverk i hele kroppen, og de har tynne vegger hvor det utveksles stoffer mellom cellene og blodet. Det foregår en lett transport gjennom åreveggene i pulsårene ved diffusjon fordi de har tynne vegger uten muskler. Pulsårene samler seg i små vener som samler seg til større vener, og slik føres blodet tilbake til hjertet. Så det er altså vener som fører blod tilbake til hjeret, og de har klaffer som hindrer blodet i å gå feil vei. Musklene rundt venene presser blodet tilbake til hjertet, og hvis disse musklene er avslappet kan blodet bli stående i venene. Alle cellene i kroppen er nær pulsårer slik at stoffer kan utveksles mellom cellene og blodet.
Hjertet:
Hjertet

Hjertet er en stor muskel, og har som oppgave å pumpe ut oksygenholdigblod til kroppen. Som regel pumper den rundt 7000 liter blod, og av 7000 går 1000 liter til hjernen. Mengden blod varierer fra person til person, men menn har litt mer blod enn kvinner fordi de har en større kroppsvolum. Ellers stiger mengden blod jo større personen er. Hjertet vårt kan deles inn i 4 kammere: høyre og venstre forkammer og høyre og venstre hjertekammer. I hjertet finner vi seilklaffer mellom forkamrene og hjertekamrene, mellom høyre hjertekammer og lungearterien og mellom venstre hjertekammer og aorta(hovedpulsåre). Disse seilklaffene skal hindre blodet i å renne feil vei.
Hulvenen fører oksygenfattig blod fra kroppen til høyre forkammer, blodet blir deretter ført inn til høyre hjertekammer før hjertet pumper ut blodet gjennom lungearterier til lungene. I lungene tar blodet opp oksygen og annen næring i kransearteriene (lungens blodårer), før den så blir ført tilbake i av lungevenen til venstre forkammer av i hjertet og ført ned til venstre hjertekammer før den så igjen, pumpes ut via aortaen videre ut til kroppen.
Hjertet pumper ved hjelp av hulvenen som ligger litt under hjertet, når den trekkes nedover pumper hjertet inn blod, og når den trekkes oppover mot hjertet pumper hjertet ut blod. Det venstre hjertekammeret har tykkest vegg muskulatur, og det er fordi den skal kunne pumpe ut blod til hele kroppen.

To kretsløp:
Blodet går i blodårer gjennom hele kroppen. Vi har et lukket sirkulasjonssystem med to kretsløp. Lille kretsløpet: fra hjertet gjennom lungene og tilbake til hjertet. Hemoglobinet i de røde blodcellene tar opp oksygen i lungene, og blodet kvitter seg samtidig med karbondioksid (CO2). Det meste av CO2et er ikke bundet til blodceller, men er løst i blodserumet. Ca. 25% av CO2et vårt er bundet til hemoglobin. Store kretsløpet: fra hjertet ut i kroppen og tilbake til hjertet. Det oksygenriket blodet går ut i kroppen og gir oksygen til cellene slik at de kan drive med celleånding, og samtidig tar det med seg CO2 fra cellene. Dette doble kretsløpet er nødvendig, for mennesker har konstant korppstemperatur, vi er likevarme. For å holde konstant kroppstemperatur må vi ha mye oksygen til den aerobe celleåndingen. Det er slik vi får energi nok til alle organer og vev.

 

Pulsen varierer:
Puls er mål på hvor mange ganger hjerte trekker seg sammen per minutt. Hvilepulsen er det laveste antallet slag som hjerte slår per minutt, og ligger normalt mellom 60 og 80 slag per minutt. Lav hvile puls tyder på at du er i god fysisk form. Folk som trener på utholdenhets idretter, kan ha en hvile puls som ligger på 40. Svært godt trente kan ha hvile puls på under 30. Slagvolumet er den blodmengden som blir presset ut av hjerte ved hver sammentrekning.

Blodtrykk:
Tallene man får oppgitt etter måling av blodtrykk forteller hvor høyt trykket i blodet kan presse en kvikksølvsøyle, målt i millimeter kvikksølv, mm Hg. Første verdien f.eks 120 kalles systolisk trykk og er trykket i arterien når hjertet slår, altså når hjertemuskelen trekker seg sammen. Andre verdien kalles diastolisk trykk og er trykket i arterien i hvilefasen mellom to slag. Høye verdier av det systoliske trykket er ikke noe å være bekymret over, mens høye verdier av det diastoliske betyr at blodåreveggene er utsatt for stort trykk også når hjertet ikke pumper, og det bør undersøkes nærmere. Slikt forhøyet blodtrykk gir vanligvis ingen symptomer, kanskje med unntak av hodepine, og medisiner ofte regulere blodtrykket. Det er normalt at blodtrykket øker med alderen fordi blodårene blir stivere og ikke så lett utvider seg. Hos yngre mennesker har det i de senere årene vært en økning i antallet tilfeller av høyt blodtrykk. Årsaker: livsstilsfaktorer; røyking, overvekt og mangler på mosjon. Svært høyt blodtrykk kan få blodårer til å sprekke og gi indre blødninger. Særlig små kapillærårer kan sprekke. Trening og andre livsstiler kan få årene til å holde seg smidigere og trykket til å falle. Lavt blodtrykk kan gjøre oss svimle, særlig når vi reier oss brått opp fra sittende eller liggende stilling. Årsaken: det lave trykket hindrer blod i å komme raskt opp til hjernen.

 

Jernmangel:
Jernmangel er den mest utbredte mangelsykdommen i verden nest etter proteinmangel. Jernmangel fører til at røde blodceller inneholder lite hemoglobin, som gjør det vanskelig å transportere oksygen. Mangler man jern, føler man seg fort trøtt og uopplagt. Symptomene for for mye og lite jern: trøtthet. I Norge har 15% av kvinnene i menstruerende alder for lite jern. Årsak: stort blodtap ved menstruasjon og for lavt inntak av jern. Mindre voksne menn har jernmangel enn kvinner. Jernmangel – Barn 1-2år: 10-20%, ungdomsskoleelever: 30% både gutter og jenter har ikke nok jern til å produsere det hemoglobinet de trenger. Jernopptaket fra tarmen blir påvirket av hva slags mat vi får i oss, f.eks er jern i kjøttet lett å ta opp. C-vitamin, letter opptaket av jern, mens te, kaffe, melk og egg hemmer opptaket. Det er lurt å drikke et glass juice når man spiser jernrik mat, eller når man skal ta et ekstra jerntilskudd. Korn og grønne grønnsaker; brokkoli og grønnkål er sunne fordi de bl.a. inneholder jern, og jern finnes også i leverpostei.

 


Hjerte- og karsykdommer:
Hjerte- og karsykdommer; mange sykdommer som har med hjerte og blodårer å gjøre, og er vårt største helseproblem. 50% av alle dødsfall i Norge i dag skyldes slike sykdommer. Åreforkalking er avleriringer av fett og kalk inne i arteriene. Eldre mennesker pleier å få hjertekrape. Kransarteriene som leder blod til hjertemuskelen, er delvis tilstoppet og hjertet får for lite oksygen ved anstrengelser og det pumper dårligere. Blir en kransarterie helt tilstopper, kalles det hjerteinfarkt. Hvis en arterie i hjernen blir tilstoppet kalles det hjerneslag eller hjerneinfarkt. En slik tilstopping hindrer blodtilførsel og dreper deler av hjertet eller hjernen. Tilstopping et sted kan også hindre blod i å komme til andre viktige organer. Røyking: risikofaktor for åreforkalking fordi røyken gir mer klebrige blodplater og derfor lettere sammenklumping og tilstopping av årene. Omega-3-fettsyrer er flerumettete fettsyrer som hovedsakelig finens i rapsolje, i fiskeolje og i olje fra sjøpattedyr. Det har gunstig effekt på flere risikofaktorer, bl.a. på avleiring v fett og kalk i blodårene. Inntak av flerumettet fett, f.eks omega-3, har redusert antallet hjerte- og karsykdommer.

Gassutvekslingssystemet:
Gassutvekslingssystemet(kalles også luftveiene):
består av luftrøre, bronkiene og lungene. Gassutveksling vil si opptak av 02, og utveksling av CO2.  Gassutvekslingen i kroppen skjer bare ved diffusjon og blir styrt av tre viktige faktorer: forskjellen mellom konsentrasjon av gass i blodet og i lungene, hvor stor overflateareal lungene har for gassutveksling, hvor langt gassen skal diffundere.  Gassutveksling er nødvendig for å skaffe oksygen til celleåndningen og for at kroppen kan kvitte seg med avfallstoffet karbondioksid. Lungene kan utvide seg og trekke seg sammen slik at gass kan trekke inn i luftveiene.

Luftrøret, bronkie og lungene:
Vi trekker luft inn gjennom nese og munn, og i nesa blir luft fuktet og varmet litt opp før den trekkes nedover i luftveiene. I nesa blir også en del støv filtrert fra lufta. I luftrøret har vi veller med flimmerhår og slim som beskytter mot infeksjoner ved at bakterier og støv kan feste seg der. Luftrøret e stivet opp av bruskringer som holder røret åpent og hindrer det i å klebe seg sammen når vi puster ut. Luftrøret forgreiner seg i to bronkier, en til hver lunge. Bronkiene hos mennesker deler seg opp i tynnere og tynnere greiner, og hver grein ender i en samling lungeblære som gjør at lungene er svampaktige og har stor overflate. En lungeblære er en rund sekk som har nær kontakt med kapillærårer og er fuktig på overflaten.

Mellom innholdet i en lungeblære og innholdet i en kapillæråre er det bare to tynne cellelag. Gassutvekslingen skjer ved diffusjon mellom innholdet i lungeblæra og innholdet i kapillærårene. Oksygen diffunderer fra lungeblæra til blodet og fester seg til hemoglobinet i de røde blodcellene. Karbondioksid diffunderer fra blodet til lungeblærene. Det som gjør diffusjon mulig, er den fuktige overflaten på lungeblærene. Det lange luftrøret og forgreningene til bronkier og lungeblærer gjør at lungeblærene bevarer en fuktig overflate og ikke tørker ut.
Gassutvekslingen i kroppen skjer ved diffusjon og blir styrt av tre viktige faktorer:
– forskjellen mellom konsentrasjonen av gass i blodet og konsentrasjonen av gass i lungene.
– hvor stor overflateareal lungene har for gassutveksling
– hvor lang gassen skal diffundere.

Pusting:
Vi har to kroppshuler i kroppen og det er mellomgulvet, som er en stor flat muskel som skiller dem.  I den nederste kroppshulen har vi organsystemer for fordøyelse og formering. I brysthulen, den øverste kroppshulen, ligger i hjerte og lungene. Utenpå brysthulen har vi muskler, ribbein og hud. Kroppshulene og organer er dekket av hinner av epitelvev og bindevev.  Brysthulen er dekket av en kraftig hinne som beskytter mot støt, og en annen hinne som dekker lungene. De to hinnene ligger tett sammen, med litt fuktig væske imellom. Slik blir lungene festet til ribbein og muskulatur ved at det er vakuum mellom de to hinnene. Mellomgulvet danner bunnen i brysthulene og er viktig for pustebevegelsene. Når mellomgullvet trekker seg sammen, utvider lungevolumet slik at luft trekkes inn i lungene. Når mellomgullvet slapper av, presses lufta ut av lungene igjen. Samtidig blir de parallelle ribbeina dratt fra hverandre ved hjelp av muskler, rommet mellom ribbeina og mellomgulvet blir utvidet, og luft trekkes inn i lungene.

Pusten kontrolleres av hjernen:
Pustingen din blir kontrollert av den forlengende marg i hjernen, som registrerer karbondioksidinnholdet og pH-verdien i blodet. Mer karbondioksid gir lavere pH, dvs surere blod.  Ved store anstrengelser vil cellene produsere mye karbondioksid, og du vil puste raskere. Også hjerte deltar i registreringen av karbondioksid og oksygeninnholdet ved at det i et lite område i aorta er co2 og o2 sensorer som registrerer om blodet inneholder lite oksygen. Derfra går det nervesignaler til den forlengete marg. Nerver i hjernen gir beskjed til muskler rundt lungene om at de skal dra ribbena fra hverandre, og til mellomgulvet om å trekke seg sammen. Dette gjør at vi føler behov for å trekke pusten. Holder du pusten for lenge, besvimer du og kroppen overtar pustekontrollen.

Luftveier og livsstil:
Sykdommer som kan ramme luftveiene, er kols, lungekreft og astma. Kols er en samlebetegnelse for sykdommer der slimhinnene i luftrøret og bronkiene produserer unormalt mye slim. Det gjør at flimmerhårene blir ødelagt og slimet hopper seg opp i luftveiene i stedet for å bli fraktet ut gjennom munnen og nesa. Dermed får bakteriene anledningen til å formere seg i slimet, og det gir en kronisk betennelse. Betennelse gir innsnevringer i luftveiene, og det fører til tung pust og dårlig utveksling av O2 og CO2 i lungeblærene. Kols er et resultat på at luftrørene gjennom mange år er blitt utsatt for irriterende stoffer. Røyking er en årsak til utvikling av kols.
Lungekreft er den vanligste kreftformen i Norge og er den kreftformen som forårsaker flest dødsfall i Norge.
Astma er en kronisk luftveissykdom som kan ramme mennesker i alle aldre, og gir pusteproblemer og hoste. Kan være arvelig og kan utvikle seg om en følger av stoffer vi blir utsatt for gjennom forurensing og tobakksrøyk. Astma kan også utvikle seg som en allergisk reaksjon på for eksempel pollen, dyre hår, støv og mugg.

Fordøyelsessystemet:
I fordøyelsessystemet blir de store molekylene i maten vi spiser, spaltet til mindre molekyler. Dette frigir energi og gir byggesteiner til kroppen. Fordøyelsessystemet består av 5-6 meter lang fordøyelseskanal som samarbeider med forskjellige kjertler (lever, bukspyttkjertlen, galleblære). Fordøyelseskanalen består av spisrøret, magesekken, tynntarmen, tykktarmen, og endetarmen. Hele kanalen er dekket av slim innvendig, og der er det rikelig med mikroskopiske kjertler, særlig i veggene i magesekken og tynntarmen. Utvendig er det dekket av bukhinnen, som blant annet beskytter innvollene mot støt og skader, som gjør at tarmen kan ligge i ro uavhengig av bevegelser i magemuskulaturen utenfor.

Fordøyelsen:
Fordøyelsen går ut på at maten deles opp i mindre deler, næringsstoffene i maten spaltes til enklere forbindelser, disse spaltede næringsstoffene fraktes over i blodet, og at stoffer kroppen ikke har bruk for ikke tas opp i blodet, men går ut av kroppen som avføring.

Fordøyelsen skjer mekanisk eller kjemisk. Den mekaniske fordøyelsen, har vi i munnen, der tenner og tunge deler opp, flytter på og vender på maten, og i magesekken og tarmen der muskulatur elter, knar og blander maten.
Den kjemiske fordøyelsen skjer i de fleste delene av fordøyelseskanalen og vil si at maten og næringsstoffene i den (fett, proteiner og karbohydrater) blir spaltet ved hjelp av kjemiske forbindelser som syrer og enzymer.
I fordøyelsessystemet spaltes hovednæringsstoffene til enklere forbindelser.
Proteiner: Det skjer ikke noe med proteinene i maten, eller i munnen. I magesekken spaltes de til mindre kjeder – polypeptider. I tynntarmen spaltes proteinene til aminosyrer.
Karbohydrater: I munnen deler karbohydratene seg opp til mindre biter – disakkarider og polysakkarider. I magesekken blir de igjen delt opp i litt mindre biter – mono, di og polysakkarider. I tynntarmen spaltes det til monosakkarider.
Fett: Det skjer ikke noe med fett før den kommer ned til tynntarmen, der den spaltes til glyserol og fettsyrer.

Munnen og spiserøret:
I munnen har vi tenner og tunge. Tennene er av ulike slag, slik at vi kan bruke framtennene til å grovoppdele maten og jekslene til å knuse maten videre til mindre biter. Tunga hjelper til med å flytte maten til tennene, og den blander maten med spytt. Spyttet dannes i spyttkjertelen, og vi produserer mellom en og to liter spytt daglig. Vi har tre store spyttkjertler, ørespyttkjertlene – hovner opp når vi får barnesykdommen Kusma, underkjevespyttkjertlene og undertungespyttkjertlene. I tilegg til at spytt bløter opp maten og gjør den glatt og lett og svelge, inneholder spyttet også enzymet amylase som spalter karbohydratet stivelse.  Spytt er også viktig fordi det inneholder bakteriedrepende enzymer, og fordi det gjør at vi kan kjenne smaker fra maten.
Etter at maten er tygd og blandet godt med spytt svelger vi den. Svelgingen begynner med at tunga dytter maten bakover i munnen, så overtar svelgerefleksen som sørger for at maten går ned i spiserøret og ikke i luftrøret ved at strupelokket legger seg over luftrøret. Spiserøret er ca 25 cm langt og tyngdekraften fører maten nedover noe som kommer av at muskelbevegelser hjelper til med å frakte maten fra munnen til magen. Muskulaturen i spiserøret består av tverrstripet muskulatur (viljestyrt) i den øvre tredjedelen og glatt muskulatur (ikke viljestyrt) i den nedre delen.

Magesekken:
Det tar ca fem sekunder fra du svelger til maten når magesekken. I muskelveggene i magesekken er det rikelig med mikrokjertler, som produserer slim, saltsyre, pepsinogen og gastrin. Alle de stoffene mageslimhinnen produserer kaller vi for magesaft. Magesaft bløter opp maten enda mer, og saltsyrer løser opp maten, dreper bakterier og omdaner pepsinogen til pepsin. Enzymet pepsin spalter proteiner til aminosyrer. Gastrin er et hormon som regulerer utskillingen av pepsinogen. Slimet i magesaften er veldig viktig, og legger seg som et beskyttende lag over magens slimhinne og hindrer den sterke saltsyren i å gjøre skade på cellene i hinnen. I magen foregår det også mekanisk fordøyelse ved at den sterke glatte muskulaturen i magesekken vekselvis trekker seg sammen og slapper av. Da blir maten blandet effektivt med magesaft. Maten som kommer klumpevis fra spiserøret, blir omformet til en flytende masse. Amylasen fra spyttet forsetter å virke i magesekken, der nesten halvparten av spaltingen skjer.

Portneren, tolvfingertarmen og bukspyttkjertlen:
Magesekken tømmes ved hjelp av portneren. Portneren er en ringformet lukkemuskel som åpner seg når magesekken er klar til å slippe ut litt av innholdet sitt. I magesekken er innholdet svært surt og på grunn av saltsyren. Tolvfingertarmen, som er den 20 cm lange øverste delen av tynntarmen tåler ikke surt innhold, derfor må maten nøytraliseres til pH 7, noe som skjer ved at hormonet sekretin blir utskilt fra tarmslimhinnen når det sure mageinnholdet kommer til den øvre delen av tolvfingertarmen. Sekretin tas opp av celler i bukspyttkjertlen og gjør at bukspyttkjertlen skiller ut hydrogenkarbonat som nøytraliserer saltsyren.  Andre hormoner stimulerer bukspyttkjertlene til å slippe ut enzymer som fortsetter spaltingen av hovednæringsstoffene.

Bukspyttkjertelen er ca 15 cm lang og sitter under leveren og magesekken. Hvert døgn produserer bukspyttkjertelen ca 1,5 liter bukspytt. Bukkspyttet inneholder vann, hydrogenkarbonat og fordøyelses enzymer. Hydrogenkarbonat nøytraliserer magesyren, og bukspyttkjertlen sender også ut hormonene insulin og glukagon, som er viktig for å regulere sukker innholdet i blodet.

Leveren og gallablæra:
Tarminnholdet som kommer til tolvfingertarmen er delvis nedbrutt mat sammen med magesaft, vann fra maten og vann fra spytt. Mye av maten vi spiser inneholder også fett. Fett og vann kan normalt ikke blandes, dermed vil fett klumpe seg sammen i tarmen. Her trenger kroppen hjelp fra galle. Galleblæra består blant annet av gallesalter som gjør at fettet blir finfordelt i ørsmå kuler og kan fordele seg i vannet. Da blir det lettere for de fettspaltede enzymene (lipasene) fra bukspyttkjertelen og tynntarmsveggene å slippe til så de kan spalte de store fettmolekylene til fettsyrer og glyserol. Galleblæra tømmer derfor etter behov galle i tolvfingertarmen.
Den største kjertelen i kroppen er leveren, og ligger over og delvis foran magesekken, godt beskyttet av ribbeina. Leveren har rikelig blodgjennomstrømning. Næringsstoffer og avfallstoffer kan derfor vande mellom levercellen og blodet. Det er leveren som produserer galle. Gallen blir ført til galleblæra, der den blir lagret før den slipper ut i tolvfingertarmen. Gallen dannes av rester fra rødeblodceller som hentes ut av blodet etter hvert som de blir gamle og ubrukelige. Gallefargestoffet bilirubin er gullfargen og denne fargen kommer fra de rødeblodcellene.  I leveren forgår det 100 forskjellige prosesser som ikke kan foregå andre steder i kroppen. Leveren produserer også flere typer proteiner som finnes i blodet, som for eksempel fibrinogen som er nødvendig for blodets koaguleringsevne. Ved skade på en blodåre skal fibrinogen omdannes til fibrin, som er tynne proteintråder som sammen med blodplater reparere skaden. Videre produserer leveren enzymer som kan fjerne giftstoffer som alkohol og mange typer medikamenter for blodet. Leveren er også en viktig lagerplass. Karbohydrater lagres her i form av glykogen. Når blodsukkernivået går ned, vil leveren omdanne glykogen til glukose, og glukosen utskilles til blodet. Også fettløslige vitaminer (A, D E og K) B-vitamin og jern lagres i leveren.

Tynntarmen:
Tynntarmen er en 3-4 meter lang, og der fortsetter de peristaltiske muskelbevegelsene som begynte i spiserøret og siden førte maten gjennom magesekken. Disse bevegelsene frakter tarminnholdet gjennom tarmkanalen, og ofte tar det 3-5 timer før maten har passert tynntarmen. Veggene i tynntarmen har rikelig med kjertler, hvor kjertlene produserer ca 1,5 l fordøyelsesvæske per døgn. Det er mest vann, men fordøyelsesvæsken inneholder også fordøylsesenzymer som fortsetter spaltingen av næringsstoffene.

Overflaten i tynntarmen er kraftig foldet, og foldingen kalles tarmtoller, og hver tarmtoll er igjen foldet i mindre folder, mikrovilli. Dette utgjør tynntarmens totale overflate som er rundt 300 kvadrat m. Dette gjør at enzymene har en stor overflate å virke på, og at opptaket av de spaltete næringsstoffene fungerer svært effektivt. I tynntarmen tas de ferdig spaltete næringsstoffene opp og fraktes over i blodsystemet. Inni hver enkelt tarmtott er det et nett av kapillærårer. Aminosyrer og monosakkarider (som glukose) blir tatt opp gjennom tarmtottene og inn i kapillærårene ved hjelp av et pumpesystem (aktiv transport gjennom cellemembranen). I veggene i tarmtottene blir fettsyrerne og glyserolen satt sammen igjen til kroppens egne fettstoffer. Noen av dette fettet tas opp i kapillærårene, men det er mest av at fettet fraktes over til blodet gjennom lymfesystemet. I tynntarmen blir også en del av vannet og saltene i tarminnholdet sugd opp og fraktet over i blodet.

Tykktarmen og endetarmen:
Etter tynntarmen kommer tykktarmen som er rundt 1,5 m lang og liger kveilet rundt tynntarmen. Det som skjer i tykktarmen, er at det meste av det som er igjen av vann og salter, suges over i blodet. På grunn av denne oppsugingen forandrer tarminnholdet i tykktarmen seg fra nesten flytende til omtrent fast før det tilslutt skilles ut som avføring. Hvis tarminnholdet går for raskt gjennom tarmen, blir det ikke sugd opp nok vann, da blir avføringen mer vannholdig altså diaré. Den vannligste årsaken til diaré er bakterier eller virusinfeksjon i magesekken eller i tarmene. Nervøsitet og stress i forbindelse med forskjellige situasjoner kan også føre til diaré.
I tykktarmen er det store mengder bakterier som er svært viktige for kroppen vår på forskjellige måter. Noen av disse bakteriene er viktige fordi de produserer K-vitaminer og flere typer b-vitaminer, disse vitaminene suges opp fra tykktarmen. Di siste 10-15 cm av tarmsystemet vårt er endetarmen. En til to ganger i døgnet når de peristaltiske bevegelsene ned til endetarmen. Når veggene i endetarmen da strekkes, kjenner vi at tarmen prøver å presse tarminnholdet ut gjennom anusåpningen. Endetarmen har to typer ringformete lukkemuskler. Den ene består av glatt muskulatur som vi ikke kan bestemme over med viljen vår, mens den andre ringmuskulaturen er tverrstripet, som vil si at vi kan kontrollere den med viljen vår.

Ekskresjonssystemet
Ekskresjonssystemet består av to nyrer, to urinledere, urinblærer og urinrør. Ekskresjonssystemet er et system for å fjerne avfallstoffer slik at blodet bl.a. kan kvitte seg med nitrogenholdige avfallsstoffer fra forbrenningen, for det meste proteiner. 1200-1800 liter blod blir filtrert hvert døgn. Urinen vi skiller består av urinstoff, karbamid, løst i vann, og denne utskillingen av nitrogenholdig avfall kalles ekskresjon som betyr utskilling. Mengden med vann og salter reguleres gjennom en osmoseregulering samtidig med ekskresjonssystemet. Forholdet mellom vann og salter i blodet reguleres slik at konsentrasjonen holder seg mest mulig konstant. Nyrene og hjernen styrer denne væskebalansen.

Nyrene
Mye av rensingen av blodet skjer i nyrene og leveren også. Vi har to nyrer som ligger i bukhulen, på ryggsiden. En er ca like stor som en liten knyttneve. Nyrene har vanligvis forskjellig størrelse, og ofte står den ene for mer av rensingen enn den andre. F.eks fordeling på 75% og 25%. En nyre består av et par millioner nyrekapsler (bowmankapsler) og nyrekanaler. Nyrene har til sammen 65km forgreinete nyrekanaler. Nyrekanalene samler seg i samlerør og leder så urinen ned i nyrebekkenet, fra nyrebekken går urinen gjennom urinledelederen og ned i urinblæra til oppsamling.
En arterie går inn i nyrekapselen og forgreiner seg til små kapillærårenøster (glomeruli). I disse kapillærårenøstene blir blodvæske med nitrogenholdig avfall under høyt trykk presset ut og over i en nyrekapsel. Væsken kalles forurin, og til sammen blir det laget ca. 180 liter forurin pr. døgn. Hos friske mennesker inneholder ikke forurinen blodceller. Blodceller i forurinen kan tyde på sykdom, og skal ikke inneholde proteiner, men aminosyrer og glukose.
Forurinen går fra nyrekapselen over til nyrekanalen der det meste av væsken tas over i blodet igjen, og etter hvert som forurinen passerer ned gjennom nyrekanalen, blir forurinen mer og mer konsentrert. Nederst i samlerøret får man konsentrert løsning som kalles urin. Slik foregår det: I den delen av nyrekanalen som er nærmest nyrekapselen, er veggene ugjennomtrengelige for salter, men der blir noen av aminosyrene, glukosen og vann reabsorbert (tatt opp igjen) i blodet. Den delen av nyrekanalen som er lengst borte fra kapselen, skiller ut salter fra urinen ved aktiv transport. Saltene kommer ut av nyrekanalen og ut i vevet utenfor. Konsentrasjonen av salter utenfor nyrekanalen blir større enn inni, og vann følger etter saltene ved passiv transport, osmose. Vann går passivt ut av kanalene og kan bli reabsorbert av venene som kveiler seg rundt denne delen av nyrekanalen. Det foregår en reabsorpsjon av vann slik at den totale urinmengden som skilles ut gjennom samlerøret, blir relativt liten.

Osmoregulering:
Ekskresjonen av urinstoff i nyrene skjer uavhengig av vannmengden i kroppen. Men utskillingen av vann som skal tas ut sammen med urinstoffet, vil variere alt etter hvor mye vi drikker, svetter og saltinnholdet i det vi spiser. Det er denne reguleringen og utskillingen av vann og salter som er osmoregulering. Dersom vi tar til oss lite væske, vil urinen blir mer konsentrert og inneholde mye urinstoff, og dersom vi drikker mye, produserer vi mye og fortynnet urin. Vi har hormoner som blir produsert i hjernen, som regulerer utskillingen av urin. Det avgjør om urinen blir konsentrert eller fortynnet. I hjernens hypofyse har vi nerveceller som kan registrere vannkonsentrasjonen i kroppen. Disse cellene sørger for produksjon av hormonet ADH, som er et hormon som bidrar til å gjøre nyrekanalene og samlerørene mer gjennomtrengelige for salter og vann.  Målceller for ADH ligger i nyrene og hormonet blir transportert fra hjernen til nyrene igjennom blodet. Hormonet blir bundet til reseptorer i cellemembranen hos epitelcellene i nyrekanalen og samlerøret. Dersom blodet inneholder for mye vann, lager hjernen mindre ADH. Da vil lite vann bli absorbert fra nyrekanalen til blodet. Da produser vi mye og fortynnet urin. Dersom blodet inneholder lite vann, skjer det motsatte: hjernen skiller ut mer ADH. I nyrekanalene blir det da en bedre reabsorpsjon av vann til blodet, og vi skiller ut mindre og mer konsentrert urin.
Det er omtrent 1,8 liter urin som skilles ut hvert døgn, og mengden varierer med temperaturen i omgivelsene og hva vi spiser og drikker. Alkohol hemmer produksjon av ADH og virker vanndrivende, og urinmengden øker derfor ved inntak av alkohol.

Urinprøver:
En urinprøve kan undersøkes raskt med enkle strimler. Strimlene dypes i urinen, og så kan vi lese av pH verdien, proteininnholdet, sukkerinnholdet og bakteriemengden. En urinveisinfeksjon kan påvises ved bakterier i urinprøven. Nyrebetennelse kan vi oppdage fordi urinen da vil inneholde proteiner som har lekket fra blodet og inn i et betent kapillærårenøste. Diabetikere har mer glukose enn normalt i blodet. Blodet har en grense for hvor mye glukose det kan inneholde, og dersom den mengden overskrides kommer det glukose i urinen. Blod i urinen tyder på en infeksjon i nyrene, nyrestein eller nyresvulst. Urinveisprøver brukes også for å se om en kvinne er gravid. Noen få dager etter at hun er blitt gravid, vil det være graviditetsthormoner i urinen.

Bevegelsessystemet:
Bevegelsessystemet styrer bevegelsene våre. Bevegelsessystemet består av skjelettet og de musklene som er festet til skjelettet og styrer skjelettbevegelsene.

Skjelettet:
Bevegelsene av kroppen kan ikke skje uten at musklene samarbeider med skjelettet. Skjelettet vårt består av 206 enkeltknokler. Noen av knoklene har rørform – som knoklene i armer, ven, fingre og tær. Andre knokler er mer eller mindre flate, som knoklene i hodeskallen, hofter og skuldre. I tillegg til at de er en del av bevegelsessystemet, er flere av knoklene viktige som blodprodusenter. Mange av knoklene er hule inni, og hulerommet er fylt med beinmarg. I beinmargen er det stamceller som produserer forskjellige type blodceller.

Ledd:
Forbindelsene mellom knoklene kaller vi ledd. De største leddene i kroppen er skulder, albue, hånd, hofte, kne og ankelledd. Også mellom ryggen er det ledd som gjør at vi kan bevege ryggen, og i kjeven er det ledd som gjør at vi kan tygge. Endene av knoklene som vender mot leddet, er dekket med et lag av busk. Fordelen med dette er at busk tåler belastninger bedre enn bein, brusk har glatt overflate og er mykere enn bein og er dermed mer tøyelig. Knoklene i skjelettet er forbundet med hverandre i ledd. En skjelettmuskel er alltid festet i knokler på hver side av et ledd. Et eksempel er knebøyeren, som i den øvre delen er festet i lårbeinet og i den nedre delen er festet i leggbeinet.

Muskler:
Bevegelsene våre er styrt av muskulaturen. Når vi går, løper og utfører andre bevegelser med kroppen vår, er det skjelettmuskelaturen som er i funksjon. Skjelettmuskulaturen består av tverrstripet muskulatur. Den er viljestyrt, det vil si at vi kan med hjernen vår bestemme om vi vil bevege et ledd osv. En muskel består av muskelfibre, kan også kalles muskelceller. Musklene virker ved at muskelcellene trekker seg sammen. Når vi bøyer kneleddet vil sener på baksiden trekke seg sammen, da vil kneleddet bøye seg. Når musklene på framsiden av låret trekker seg sammen, skjer det motsatte: kneleddet retter seg ut. Alle muskler virker på samme måte ved at musklene har et utspring festet på den ene siden av et ledd, og et feste festet på den andre siden. Til sammen arbeider strekkmuskulaturen og bøyemuskulaturen med å bevege leddene fram og tilbake. Muskelvev er bygd opp av to proteiner: aktin og myosin. Ved muskelsammentrekning vil de to proteinene bevege seg mot hverandre og på den måten blir musklene kortere.

Langsomme og raske muskelfibre:
Muskelceller som stadig er i bruk, vil etter hvert utvide seg og bli tykkere. Dette gjør at en muskel som brukes mye blir større. Vi hat to ulike typer tverrstripete muskelceller. Langsomme muskelceller er ikke så sterke, men de er utholdende. De kalles også røde muskelceller fordi de inneholder mye av et rødt fargestoff. Rakse muskelceller er mye sterkere, men de kan ikke belastes så lenge av gangen. De kalles også hvite muskelceller, fordi de har mindre av det røde fargestoffet. Hver muskel i kroppen vår har både langsomme og raske muskelceller, men ikke alle har de samme forholdene mellom cellene. Det er også forskjell på mennesker.

Trening:
Treing er alltid positivt for kroppen. Når musklene blir sterkere, minker faren for belastningsskader på for eksempel rygg og knær, og mye av det fysiske du gjør vil gå lettere. I tillegg til at treningen gir tykkere muskelfibrer, vil de enkelte fibrene få flere mitokondrier, slik at forbrenningen av sukker blir mer effektiv. Treningen virker også på kapillærårene i musklene ved at de utvider seg, og ved at det blir flere av dem. Et tettere kapillærnett gir bedre blodsirkulasjon, slik at musklene får mer energi og oksygen og avfalsstoffer fraktes bort mer effektivt. Treningen påvirker også hjerte og repirasjonssystemet.

Begreper Kap. 5

–          Sirkulasjonssystemet – sørger for at næring og gasser sirkulerer i kroppen. Det består av blodet, blodårene og hjertet.

–          Hemoglobin – er et jernholdig protein som finnes i de røde blodcellene. Hemoglobin kan binde oksygen.

–          Arterier – fører blod ut fra hjertet, og de har tykke vegger så de kan tale det høye trykket.

–          Kapillærårer – danner et nettverk i hele kroppen. De har tynne vegger, og her utveksles stoffer mellom cellene og blodet.

–          Vener – fører blodet tilbake til hjertet, og de har klaffer som hindrer blodet i å gå feil vei.

–          Hjertet – er en stor og kraftig muskel som pumper blodet rundt i kroppen.

–          Sinusknuten – en samling spesielle nerveceller og muskelceller  som ligger i det høyre forkammeret.

–          Åreforkalkning – er avleiringer av fett og kalk inne i arteriene.

–          Hvilepulsen – er det laveste antallet slag som hjertet slår per minutt.

–          Slagvolumet – er den blodmengden som blir presset ut av hjertet ved hver sammentrekning.

–          Serum – består av vann, hormoner, oppløste gasser, næringsstoffer, avfallsstoffer osv.

–          Fibrinogen – protein som gjør at blodet kan strøkne.

–          Fibrin – er tynne proteintråder som sammen med blodplatene reparerer skaden.

–          Seilklaffer – klaffene mellom forkammer og hjertekammer. Kalles seilklaffer fordi de likner på seil.

–          Lommeklaffer – klaffene ved utløpet av hjertekamrene.

–          Hjertekammer – to store kamre i hjertet. Det høyre hjertekammeret pumper blod ut i det lille kretsløpet. Det venstre hjertekammeret pumper blod ut i det store kretsløpet.

–          Forkammer – de to rommene i hjertet som tar imot blodet fra øvre- og nedre høyre forkammer og fra venstre forkammer.

–          Enkelt og dobbelt kretsløp – enkelt kretsløp er når blodet går gjennom hjertet bare en gang, mens dobbelt kretsløp er når blodet går gjennom hjertet to ganger. Det enkle kretsløpet er mindre effektivt, og fisk er et eksempel på et dyr som har et enkelt kretsløp.

–          Lukket sirkulasjonssystem – blodet går i blodårer gjennom hele kroppen vår. Vi har altså et lukket sirkulasjonssystem med to kretsløp: ett fra hjertet gjennom lungene og tilbake til hjertet: det lille kretsløpet, og et fra hjertet ut i kroppen og tilbake til hjertet: det store kretsløpet.

–          Kransarterier – er egne blodårer. De forsyner hjertemuskelen med blod som er rikt på næring og oksygen.

–          Blodtrykk – blodtrykket kan måles hos legen, og kan for eksempel være 120/80. Tallene forteller hvor høyt trykket i blodet kan presse en kvikksølvsøyle.

–          Systolisk – er trykket i arterien når hjertet slår, altså når hjertemuskelen trekker seg sammen.

–          Diastolisk – er trykket i arterien i hvilefasen mellom to slag.

–          Hjerteinfarkt – dersom en kransarterie blir helt tilstoppet.

–          Hjerneinfarkt – dersom en arterie i hjernen blir tilstoppet.

–          Hjertekrampe – når hjertet ikke får nok blod eller oksygen.

–          Bronkier – er forgreininger fra pusterøret ut i lungene som fordeler oksygen og CO2 i lungeblærene.

–          Flimmerhår – beskytter mot infeksjon ved at bakterier og støv kan feste seg i cellene.

–          Luftveier – kalles ofte for gassutvekslingssystemet. Det er nødvendig for å skaffe oksygen til celleåndingen og for at kroppen kan kvitte seg med avfallstoffet karbondioksid.

–          Lungeblærer – gjør at lungene er svampaktige og har stor overflate. Har nær kontakt med kapillærårer.

–          Gassutveksling – skjer ved diffusjon mellom innholdet i lungeblæra og innholdet i kapillæråren.

–          Kols – er en lungesykdom. Er der slimhinnene i luftrøret og bronkiene produserer unormalt mye slim.

–          Astma – er en kronisk luftveissykdom som kan ramme mennesker i alle aldre. Den gir pusteproblemer og hoste.

–          Fordøyelsessystemet – blir de store molekylene i maten vi spiser, spaltet til mindre molekyler.

–          Mekanisk fordøyelse – har vi i munnen, der tenner og tunge deler opp, flytter på og vender maten, og i magesekken og tarmene, der muskulatur etter, knar og blander maten.

–          Kjemisk fordøyelse – vil si at maten og næringsstoffene i den blir spaltet ved hjelp av kjemiske forbindelser som syrer og enzymer. Kjemisk fordøyelse skjer i de fleste delene av fordøyelseskanalen.

–          Kjertler – er organer som produserer og utskiller stoffer som organismer trenger for sin funksjon.

–          Peristaltiske bevegelser – kalles også muskelbevegelser. De hjelper til med å frakte maten fra munnen til magen.

–          Enzymer – er en rekke av aminosyrer som er koplet sammen med peptidbindinger til en polypeptidkjede.

–          Porten – er en ringformet lukkemuskel som åpner seg når magesekken er klar til å slippe ut litt av innholdet sitt.

–          Amylase – er et enzym som spalter karbohydratet stivelse.

–          Gastrin – er et hormon som dannes i slimhinnen i den nederste delen av magesekken.

–          Pepsinogen – er en del av magesaften. Den bløter opp maten enda mer, og saltsyren løser opp maten, dreper bakterier og omdanner pepsinogen til pepsin.

–          Bukspyttkjertelen – produserer fordøyelsesenzymer som spalter hovednæringsstoffene, hydrogenkarbonat som nøytraliserer magesyren, og hormoner som regulerer sukkerinnholdet i blodet.

–          Galle – fra galleblæra består av bla. av galle salter som gjør at fettet blir finfordelt i ørsmå kuler og kan fordele seg i vannet.

–          Tarmtotter – er folder som gir tarmslimhinnen dens lodne utseende. Absorpsjonen av næringsstoffer foregår gjennom tarmtottene.

–          Ekskresjonsorgan – to nyrer, to urinledere, urinblære og urinrør.

–          Urinstoff

–          Urinsyre

–          Osmoregulering – reguleringen og utskillingen av vann og salter

–          Nyrekapsel

–          Nyrekanal

–          Kapillærårenøste – en arterie går inn i nyrekapselen og forgreiner seg til små kapillærårenøster

–          Forurin – væsken som blir presset inni nyrekapsel

–          Antidiuretisk hormon – hormonet ADH som bidrar til å gjøre nyrekanalene og samlerørene mer gjennomtrengelige for salter og vann.

–          Malpighis rør – insekter har rørformete, forgreinte ekskreaksjonssorganer som kalles malpighiske rør. Rørene ligger nær mange blodårer.

–          Metanefridium – avfallsstoffene fra forbrenningen skilles ut i ekskreaksjonsorganer.

–          Tverrstripet muskulatur – viljestyrt muskulatur

–          Aktin og myosin – muskelvev som er bygd opp av to proteiner: aktin og myosin

–          Korsbånd

–          Menisk

–          Raske muskler – mye sterkere enn langsomme, men de kan ikke belastes så lenge før de blir trøtte. Er spesielt tilpasset til raske og kortvarige anstrengelser.

–          Langsomme muskler – ikke sterke, men de er utholdene og gir utholdenhet

–          Viljestyrte muskler

–          Glatt muskulatur –