Sosiologi OSA – Jeg og samfunnet

Lastet opp i kategorien SOSA den 01.02.2012

Forventinger:

Vi mennesker er sosiale, dvs. at vi søker kontakt med andre mennesker. Samtidig har vi forventninger til andre. Vi regner med at andre vil oppføre seg på bestemte måter. Gjensidig forventninger er å sende budskap som inneholder forventninger om hva den andre bør gjøre, til hverandre. Hva vi bør gjøre for å oppfylle hverandres forventninger variere fra situasjon til situasjon. Vi oppfører oss ulikt i ulike situasjoner, på skolen, i hjemmet, i gjengen, på fest osv. Vi kler oss forskjellig på jobb, i fritiden, til hverdags og til fest.  Forventningene varierer også med tiden og fra kultur til kultur.


Forventninger varierer altså med: sosialsituasjon, tid og kultur.
Hvordan en bestemt sosial situasjon er – aktørene eller deltakerne: hvem er de, hvor mange er de og forholdet dem imellom.
Det ser vi for eksempel når to kamerater sitter på en kafé og en tredje kamerat kommer til. Da blir den sosiale situasjonen endret. Hvis læreren din slår seg ned ved bordet, blir situasjonen langt mer forandret. Forventningene bidrar dermed til å regulere og korrigere vår atferd.

 

I en forventing ligger det ofte forpliktelser og tillatelse. Verten forventer og tillater – at du skal føle deg hjemme. Hvordan vi oppfører oss er også avhengig av våre forventninger til fremtiden. Det vi tror vil skje, kan føre til at vi forbredder oss på at det vil skje. Selvoppfyllende profeti: en forventning om at noe vil skje, kan i seg selv være den avgjørende eller utløsende faktoren for at det faktisk kommer til å skje. For eksempel på selvoppfyllende profeti kan være når aktøren på et boligmarked forventer at prisene vil stige. Mange kjapper seg da ut for å kjøpe boliger, og de som har tenkt til å selge boligen sin, venter med å selge. Det fører til at etterspørselen øker og tilbudet synker.

Følger vi ikke en forventing, blir vi utsatt for en reaksjon.

 

Normer:

Norm er en regel som sier noe om hva som er en forventet normal oppførsel. Dersom de samme forventningene regelmessig blir utløst i en bestemt type sosial situasjon, foreligger det en sosial norm. Den bidrar til å styre vår atferd og våre holdninger, slik at vi gjør og sier det som er passende. Bestemte sosiale situasjoner gjentar seg, og for at noe skal kalles en norm, må forventningene ha en viss varighet og stabile. En hver sosial situasjon har sine normer, normer for rett og galt, ønskelige og mindre ønskelige, må eller ikke må og bør eller ikke bør gjøre. Normene har et avgrenset gyldighets område, de varierer fra gruppe til gruppe, over tid og fra kultur til kultur. For eksempel vi har normer for hvordan vi skal kle oss, uti fra moten og den sosiale situasjonen. I familien har vi normer om likestilling og fordeling av arbeidsoppgaver.  Formell norm: nedskrevet regel eller lov: ikke slå andre. Uformell norm: uskreven regel som er allment akseptert: hvordan man skal behandle andre.  Internaliserer normer: noen ormer godtar vi uten videre, bevist eller ubevist og vi gjør dem til våre egne.  En norm kan variere i styrke. Jo sterkere den er desto sterkere påvirkning den vår holdning og atferd. Blir en norm for sterk, påvirker den negativt. Norm kan også være tydelig og utydelig.
Normkonflikt: Når det foreligger motstridende forventninger i en bestemt situasjon. For eksempel: foreldre ønsker å beskytte barna sine, samtidig som barna skal lære å bli selvstedige.

 

Normsender og norm mottaker:
Normsender er de som er med å påvirke oss, fordi de har forventninger til hvordan vi skal oppføre oss. For eksempel når venner forventer noe av deg, er de normsendere med stor påvirkningskraft, fordi hvis du ikke gjør som de forventer, kan de reagere negativt eller bli sure. En normmottaker er en som mottar eller blir utsatt for et sosialt trykk eller press. Mellom normsenderen og normmottakeren foregår det kommunikasjon. Det som blir sendt, blir som regel mottatt, men normmottakeren tolker det han mottar, ut fra sine egne erfaringer og forutsetninger. Noe ganger år ikke den sendte normen fram, fordi mottakeren ikke godtar normen. Fiktivt press: av og til opplever vi normpress uten at det egentlig foreligger en sendt norm. Vi tror de forventer noe av oss, uten at de gjør det. For eksempel seksualpress.


Normsenderes styrke:

Noen mennesker betyr mer for oss, enn andre og derfor hører vi mer på dem. Vi hører mer på en bestevenn enn på andre venner. Normsenderens styrke er avhengig av vårt følelsesmessige forhold til normsenderen. Jo nærmere vi står normsenderen og er knyttet til hverandre, desto sterkere er normsenderen.  Foreldre er barnas viktigste normsender, fordi de dekker de følelsesmessige forhold og primære behov: klær, skolesaker, mat og hus. Barnet er altså avhengig av foreldrene, men etter hvert som barnet blir eldre, er det andre normsendere som overtar.  Normsenderens styrke er også avhengig av om vi har alternativer eller erstatningsmuligheter. Dersom du blir stående alene, uten andre muligheter har normsederen stor styrke.  Normsenderens styrke er avhengig av mottakeren og situasjonen som foreligger:
Den følelsesmessige tilknytningen, behovsdekkingen, kompetansen og erstatningsmulighetene.
Hvor kommer normene fra?:
Normene kommer fra:
Harmonimodell. I følge denne modellen er normer noe som har utviklet seg over tid: de er basert på erfaring og tradisjon. Det at normene overlever, er et tegn på at de er gode, for ellers ville de ha forsvunnet.
Konfliktmodell: i følge denne modellen har grupper i samfunnet motstridende interesser. Når normene følges, er det bestemte grupper i samfunnet som tjener på det.  Normene, reglene og lovene er laget av folk med makt, enten de sitter på stortinget, i regjeringen, LO, NHO eller som bedriftseier.  Ideologisk makt: makt over folks tanker og meninger.

 

Sanksjoner- omgivelsenes reaksjoner

Positive og negative sanksjoner:
Sanksjon: er omgivelsenes reaksjon/tilbakemelding på vår væremåte enten det gjelder vår atferd eller holdning.  For eksempel: år du bråker i timen, får du sanksjon av læreren i form av anmerkning eller kjeft. Noen sanksjoner er positive: et smil, nikk, forfremmelse, gaver og premier. De positive sanksjonene gir utrykk for anerkjennelse og tar sikte på å få oss til å fortsette/stå på som før, og gjerne i sterkere grad.  Andre er sanksjoner er negative: for eksempel rynking på nesen, rulling av øynene, ris på baken, fengselstraff og en person som avbryter når andre snakker. De negative sanksjonene tar sikt på å endre vår atferd eller holdning.  Hva som er negative eller positive sanksjoner, avhenger av hva vi ellers kunne forventet.  For eksempel: Karakterer på skolen er ment for å være oppmuntrende og for å arbeide enda mer. Gode karakterer fungerer da som belønning, men negativt/”straff” for de mindre flinke elevene. Sanksjonsmiddel er noe relativt. Om den en positiv eller negativ avhenger av hva vi hadde forventet. For eksempel en bot på 10 000 kr kan oppfattes positiv, dersom vi hadde forventet mer eller en fengselsstraff.

 

Virkninger:

Vi kan dele bruken av sanksjonermidler i to grupper ut fra hvordan de virker:

-          Sanksjoner som virker etter sin hensikt: fyllekjøreren får 21 dager ubetinget fengselsstraff og bestemmer deretter for aldri mer å kjøre i fylla.

-          Sanksjoner som ikke virker etter sin hensikt: voldsforbryteren får tre års ubetinget fengselsstraff og sverger under fengselsoppholdet ” hevn iver samfunnet”.

Belønning har vist mer effektiv enn straff for å endre eller forsterke folks atferd. For eksempel: mer effektivt å belønne barnet når de rydder rommet, enn å straffe når de ikke rydder.

 

Sosial kontroll:

Bruken av sanksjoner kalles sosial kontroll. Hensikten er at vi skal tilpasse oss de rådende ormene og verdiene. Sosialisering: der vi læres opp til å fungere i et samfunn og tilegner oss normer og regler.

 

Formell og uformell sosialkontroll:

Vi kan dele den sosiale kontrollen i to grupper.
Den formelle sosiale kontrollen utøves av representanter for storsamfunnet og i organisasjoner.
Den uformelle sosiale kontrollen utøves like gjerne i små grupper og i dagliglivets situasjoner som i store organisasjoner. For eksempel klapp på skulderen, utfrysing og kjærtegn osv.

 

Roller
En rolle er summer av forventningene som er knyttet til deg i en situasjon.  Vi har mange roller samtidig: datter, søster, venninne og kollega. Det er ikke alltid like lett å være disse rollene samtidig. For eksempel ikke lett og både klare seg godt på skolen, å jobbe og være mest mulig samme med venner/kjæreste.


Formelle og uformelle roller:

Formelle roller: for eksempel yrkesroller. De normene som er knyttet til yrkesrollen, er nedfelt i lover, regler eller forskrifter. Det innebærer plikter og rettigheter. Vi har forventninger til læreren, ikke som menneske, men som lærer. Den enkelte lærer fyller eller spiller en lærer rolle.
Uformelle roller: det er knyttet forventninger i form at et sosialt press til for eksempel moren i morsrollen, men forventningene er ikke nedskrevet i lover og regelverk. For eksempel forveter at mor skal lage mat. Står ikke at henne må.

Komplementære roller:

Samspillet mellom mennesker kan ses på som forbindelser mellom roller. Samfunnet består av et nett av roller. Komplementære roller: hører sammen i rollepar. De utfyller hverandre. Til lærerrollen – elevrollen, foreldre rollen – barn, fengselsbetjent – innsatt/kriminell, mann – kone, lege – pasient osv. Plikter for den ene er gjerne rettigheter for den andre.

 

Medfødt eller ervervede roller:
Medfødt rolle: for eksempel kjønnsroller: kvinne eller mann – kan ikke velges.

Rollekonflikt
Vi kan oppleve to former for rollekonflikter:
- En form oppstår dersom vi forsøker å opptre i to eller flere roller på samme tid.
På skolen er vi elever, i elevrollen. Samtidig er vi kamerater, i kameratrollen. Konflikt kan oppstå dersom læreren og klassekameraten forventer ulik atferd(oppførsel) av oss. For å løse dette kan vi forsøke å skille rollene, slik at vi er ulike roller til ulik tid.
- En annen form består i at forventningene som knytter seg til en bestemt rolle, kan være motstridene.
En pasient forventer at legen tar seg god tid til å høre på alt pasienten har å si. Pasientene på venteværelset forventer at legen «holder tiden».
I et moderne samfunn synes rollekonflikter å være svært utbredt. Vi har knapphet på tid og krefter; vi rekker ikke over alt vi skulle ønske, på en tilfredsstillende måte. Slikt rollestress synes nærmest å være normaltilstanden for mange.

Rollene endrer innhold
De sosiale rollene gjør det forholdsvis enkelt å si hvordan vi og andre sannsynligvis kommer til å opptre. Rolleinnehaveren vet stort sett hva som forventes; det gir trygghet. Rollen i seg selv sier ikke alt om hva en person faktisk gjør, forventningene til en rolle kan variere i styrke og klarhet. Rollen kan i seg selv kan vi stort sett gjøre lite med, men vi kan være med på å tøye grenser slik at rollen over tid endrer seg. Forholdet mellom rollene endrer seg når nye roller kommer til.

Kjønnsroller
En kjønnsrolle er et sett av normer som er knyttet til det enkelte kjønn. Det forventes ulikt av jenter/kvinner og gutter/menn.
Eks: bare kvinner kan føde barn og amme; det er biologisk bestemt
gutters og jenters ulike sosiale tilknytning, deres kjønnsroller, er også sosialt bestemt.
Gjennom oppdragelsen blir gutter og jenter møtt på forskjellig vis, fordi foreldrene har forestillinger om hvordan gutt og jente bør være.
Eks: guttene skal gjerne være pågående, aktive fysisk sterke…
jentene kan være mer tilbakeholdene og tilpasningsvillige… Disse normene har ført til at mannen på mange måter har hatt privilegier i forhold til kvinnen. Disse privilegiene har gjennom
oppdragelsen blitt overført til neste generasjon.
Oppførselen til hvordan det enkelte kjønn bør være varierer fra kultur til kultur. I mange kulturer har kvinnens oppgaver i stor grad vært knyttet til hjemmet; matlaging, stell, omsorg og oppdragelse av barn. Mannens oppgaver har vært knyttet til oppgaver utenfor hjemmet.
Kjønnsrollene endrer seg med tiden. I vårt samfunn har det skjedd en utjevning i synet på hva som er passende atferd for det enkelte kjønn, og våre holdninger til hva som er passende er endret.
Eks: kvinner kan i dag i langt større grad enn tidligere ta seg jobb innenfor såkalte mannsdominerte yrker. Og menn kan arbeide innenfor omsorgsyrker, som har vært og fremdeles er dominert av kvinner.

Hva er et samfunn?
Samfunn består av en samling individer eller grupper. Individene må være samlet over et lengre tidsrom for at det skal utgjøre et samfunn. Individene i et samfunn har noe felles som skiller dem fra andre samfunn.
Eks: styreform og kultur
De lever i en form for fellesskap, og det betyr ikke at medlemmene er enige i ett og alt. Et samfunn kan ha store indre konflikter: etniske, politiske, religiøse, økonomiske og kulturelle.
En herskerklasse kan underkue et helt folk. I et demokrati skal mindretallet bøye seg for flertallet, samtidig som det skal tas hensyn til mindretallets ønsker og behov. Et samfunn omfatter et nærmere geografisk avgrenset område, på tvunget, opprettet av myndigheter eller fremmede stater.
Eks: delingen av Tyskland –> seiersmaktenes avtaler etter 2.vk / landegrensene i Sentral Asia –> splitter nasjoner eller folkeslag
Det er 4 betingelser for å definere noe som et samfunn: Det er en samling av individer eller grupper som over et lengre tidsrom lever i en form for fellesskap på et nærmere avgrenset geografisk område. Norge er et samfunn: det norske samfunnet eller storsamfunnet. Når ordet samfunn brukes alene, mener man som regel storsamfunnet. En skole, et fengsel, en båt på jordomseiling er alle samfunn ifølge definisjonen. Det er et skjønnsspørsmål om vi vil regne en kjernefamilie som et samfunn. Storfamilien, med flere generasjoner som bor sammen, kan betraktes som et lite samfunn. Verdenssamfunnet er også en betegnelse vi har. Verden består utvilsomt av en samling individer, og den har allerede bestått over et lengre tidsrom. Kloden er geografisk avgrenset. Om vi lever i et fellesskap er et spørsmål. Vi har felles interesser i å overleve, men her stopper kanskje enigheten. Mange land neglisjerer (bryr seg ikke om) hensynet til naturen og miljøet og forurenser uhemmet. Land og folkegrupper ligger i krig med hverandre. Kulturforskjellene virker store. Kanskje er ordet verdenssamfunn et uttrykk for en ønsket tilstand enn for dages realiteter.
Lokalsamfunn og storsamfunn sier noe om størrelsen på samfunnet. Andre samfunn er: industrisamfunn, organisasjonsamfunn, informasjonssamfunn, forbrukersamfunn. Vi betegner eller karakteriserer da hele samfunn, enten det er lite eller stort, med noe som er typisk eller framtredende ved det.
Et samfunn er et menneskelig produkt, som er formet av mennesker ut fra deres behov, atferd, antall, kjønn, alder osv. Formingen skjer gjennom samarbeid og konflikt. Et samfunn er også preget av naturgitte forhold.
Eks: klima, avstand fra havet og naturrikdommer.
Mennesket er et sosialt produkt. Det er en gjensidig påvirkning eller et samspill mellom individ og samfunn. Mennesker blir født inn i et samfunn som allerede er der, overlevert fra forrige generasjon. Vi blir påvirket og formet i sosialiseringsprosessen. Etter hver kan vi selv påvirke samfunnet gjennom vår deltakelse i grupper, organisasjoner og partier. Samtidig som vi påvirker, blir vi selv påvirket. Noen har flere ressurser enn andre til å påvirke i form av penger, kunnskap, tid og forbindelser, og mange av oss følger bare strømmen og gjør og mener det samme som «de andre».

Grunnleggende prosesser
For at et samfunn skal kunne opprettholdes i noenlunde samme form, må visse felles forutsetninger eller prosesser være til stede:
- Rekruttering. Et samfunn må tilføres nye medlemmer etter hvert som noen faller fra. Folk dør, flytter, melder seg ut. Tilgangen kan sikres ved fødsel, innflytting, utvelgelse, innmelding.
Eks: et fengsel for stadig nye innsatte, skolen nye elever.
Noen lokalsamfunn kan bli fraflyttet og kan dermed gå i oppløsning, fordi folk ikke lenger har næringsgrunnlag.
- Sosialisering. Samfunn sørger for en kontinuerlig opplæring av medlemmene slik at de blir tilpasset gjeldene normer og verdier. Nye medlemmer må læres opp. Et samfunn som mislykkes med sosialiseringsprosessen, blir preget av indre uro og konflikter og kan gå i oppløsning.
Eks: hvis medlemmene i et bokollektiv ikke lenger vil følge kollektivets leveregler, vil kollektivet gå i oppløsning.
- Produksjon. Et samfunn må produsere varer og tjenester som dekker medlemmenes materielle og ikke-materielle behov. Veier og hus må bygger, sykdom må behandles. Mange samfunn produserer så lite at selv ikke de mest grunnleggende behovene kan dekkes, og de fattigste landene har heller ikke kapital til å importere varer og tjenester.
- Fordeling. Goder og byrder må fordeles. De fleste ønsker mest mulig av goder og færrest mulig byrder. De fleste vil ha betalt for sine byrder i form av tilsvarende goder, og et samfunn der en liten elite tilraner seg mesteparten av godene, kan ende i revolusjon.
- Regulering av atferd. De fleste samfunn har behov for en viss styring av medlemmenes atferd. Styringen kan være mer eller mindre demokratisk, eller mer eller mindre autoritær. Ledelsen bruker ulike former for sanksjonsmidler for å holde sosial kontroll.
Eks: folk settes i fengsel eller tvangsinnlegges på psykiatrisk institusjon; eller folk blir møtt med positive sanksjoner som forfremmelse eller lønnsøkning.

Samfunn er alltid i endring. Dersom en av prosessene fullstendig stopper opp eller mislykkes, vil samfunnet over tid gå i oppløsning. Et samfunn med høy grad av likhet i medlemmenes atferd er konformt. Små, enkle og oversiktlige samfunn er ofte mer konforme enn de store, kompliserte og uoversiktlige samfunnene.
Eks: Norges tidligere bondesamfunn som var preget av få, sterke normsendere, et lite differensiert arbeidsliv en stabil storfamilie og sterke tradisjoner. Vårt samfunn i dag er i langt større grad preget av endring og variasjon, med ulike verdier og normer. Det gir frihet til å velge, men usikkerhet med hensyn til hva som er det «riktige».

Samfunnet består av institusjoner
Begrepet institusjon brukes i dagligtalen om f.eks sykehus. I sosiologien brukes begrepet først og fremst om visse større, sentrale «deler» av samfunnet.
Eks: økonomisk institusjon –> har med arbeidslivet å gjøre. Innenfor den finnes det visse roller, Eks: kunder, selgere, klubbledere, arbeidstakere, verneombud og det er visse normer som følges. De er ofte nedfelt i lovgivningen, Eks: arbeidsmiljøloven, prisloven, ferieloven og markedsføringloven. Den økonomiske institusjonen dekker behov ved at det produseres varer og tjenester, Eks: mat, klær og undervisning.
En institusjon er noe abstrakt. En institusjon er en relativ stabil «del» av samfunnet der vi får tilfredsstilt viktige behov, og der vi lærer å følge visse normer og spille bestemte roller. Eksempler på andre institusjoner er den politiske og den religiøse, utdanningsinstitusjonen og familieinstitusjonen. Institusjonsbegrepet brukes også om deler av en institusjon. Eks: storting og regjering (politiske institusjoner)
I følge et bestemt ideologisk grunnsyn, som først og fremst framføres av marxister og andre historiske materialister, er det slik at én institusjon er viktigere enn andre, og at for eksempel den økonomiske institusjonen kommer først og påvirker utformingen av de andre institusjonene. Økonomi og produksjonsmåte er det grunnleggende i samfunnet. De andre institusjonene er bare en gjenspeiling av det som foregår der. Det er et gjensidig forhold mellom den økonomiske institusjonen og familieinstitusjonen. Familien er påvirket av den økonomiske institusjonen, samtidig som familien påvirker den. Slik er det i forholdet mellom alle institusjonene. Religiøs aktivitet, tro og uttrykksform er en gjenspeiling av forholdene i andre institusjoner, samtidig som religionen selv påvirker det sosiale livet. I én periode kan for eksempel den økonomiske institusjonen dominere, for eksempel når en bygd trues av sviktende næringsgrunnlag.

Interessekonflikt og verdikonflikt
Konflikter synes uunngåelige på alle nivåer i alle samfunn. Vi finner motsetninger mellom personer, grupper, organisasjoner, institusjoner og systemer. Konflikt kan skyldes knapphet på et gode.
Eks: to naboer kan krangle om hvor nabogrensen går. En slik konflikt, der partene er enige om hva som er et gode, kan kalles interessekonflikt. Den kan løses ved for eksempel kompromiss. (avtale)
En verdikonflikt er ofte vanskeligere å løse. Partene er da uenige om hva som er et gode, og de har ulike verdisyn.
Eks: selvbestemt abort. Vanskelig å se for seg kompromissløsninger.
I praksis går ofte interesse- og verdikonflikter over i hverandre. En plass på Stortinget kan ses på som et gode, men det er knapphet på plasser. Kandidatene kjemper om de samme plassene, men representerer ulike verdier.

Konfliktløsning
I samfunnet har vi en rekke motsetninger, og de lar seg ikke uten videre forene i en stabil likevektstilstand. Motsetningene kan derfor føre til sosiale konflikter. Store og alvorlige konflikter virker som regel negative for partene og samfunnet rundt. Det finnes tredjepartsordninger som tar sikte på å løse eller bilegge konflikter dersom ikke partene selv skulle klare å løse dem. Dersom to naboer ikke klarer å bli enige om hvor grensene mellom eiendommene går, kan domstolene dømme. Domstolene dømmer etter lover og rettspraksis. Den parten som får medhold, kan dermed få hjelp fra det offentlige til å gjennomføre eller iverksette løsningen i praksis. Et annet eksempel er når to foreldre er uenige om hvor barna skal bo etter et samlivsbrudd.
I dagliglivet er ikke konflikter regulert på samme formelle måte, selv om vi også der kan søke bistand fra utenforstående. Før ble ofte presten eller læreren brukt til konfliktløsning. I dag er det kanskje en voksen, eldre søsken, en annen i gjengen eller kanskje klubblederen som blir brukt.
En konflikt kan løses på 3 måter: – Maktbruk. Den sterkeste parten i forholdet tvinger da gjennom en løsning mot den andre partens vilje.
- Tilbaketrekking. En av partene trekker seg ut av forholdet, gir opp, flytter. Grunnen kan være at parten føler at han ikke vil nå fram med sine krav eller ønsker, og at konflikten oppleves som en påkjenning.
- Kompromiss. Ved et kompromiss møtes partene et sted mellom hver av partenes krav; begge får noe, begge må gi avkall på noe. Et kompromiss kan være en løsning som begge kan leve med.

Enkelte konflikter er såkalte null-sum-konflikter. Det betyr at det den ene parten vinner, må den andre parten tape. Slike konflikter kan være vanskelige å løse fordi begge parter vil sette alt inn på å vinne. I de fleste konflikter er det imidlertid rom for at begge parter kan tjene noe. Ofte vil partene i forhandlingene gardere (sikre) seg mot det verst tenkelige utfallet ved å gi avkall på den maksimale gevinsten. I slike situasjoner er det lettere å komme fram til et kompromiss.
Ofte må partene samarbeide også etter at en konflikt er ryddet av veien. Det er derfor det er viktig at begge parter opplever framgangsmåten og løsningen som noenlunde rimelig og rettferdig. Begge parter må få anledning til å framføre sine meninger, og begge må være villige til å lytte og forsøke å forstå. Kunnskap om hverandres interesser og verdier er en nødvendig forutsetning for en fredelig samhandling: kunnskap kan bidra til å rydde misforståelser av veien, men kunnskap i seg selv løser ingen problemer. Kunnskap kan bidra til at partene forstår hvorfor de er uenige om. Dermed blir det lettere å leve med forskjeller, også problemer og konflikter som ikke lar seg løse. Det å forstå er ikke det samme som å godta eller akseptere. Det finnes verdier vi ikke er villige til å forhandle bort, Eks: verdier som går på demokrati og grunnleggende menneskerettigheter.

Sosiale systemer
Hva er et sosialt system?
Det typiske for systemer er mønstre, og i sosiologien er man interessert i sosiale mønstre. Disse dannes gjennom samhandling mellom mennesker. Gjennom regelmessig samhandling mellom ulike roller dannes det et sosialt system. Et sosialt system kan altså defineres som et sett av roller som står i et gjensidig definert forhold til hverandre. Rollene endrer seg over tid; blant annet vil nye rolleinnehavere bidra til det. Dermed vil også systemet endre seg. Med gjensidig definert mener man at det er et bestemt forhold mellom rollene. Noen er komplementære, altså avhengige av hverandre eller utfyller hverandre. Noen roller er underordnet andre, Eks: den meniges rolle i forhold til offiseren. Samhandlingsmønsteret i et sosialt system avhenger av sammensetningen av roller og hvordan rolleinnehaverne spiller rollene i forhold til hverandre. I et skolekorps har vi først og fremst musikanter, som igjen kan deles inn etter hvilket instrument de spiller. Men en rekke andre roller er nødvendige for å få hjulene til å gå rundt, for eksempel dirigent, styremedlem, materialforvalter osv. Formålet med et korps er todelt, spilling og trivsel. Dirigenten er den utøvende sjefen i forhold til musikantene, men styret har det overordnede ansvaret. Musikantene må tilpasse seg dirigentens ord og kroppsspråk. Men en god dirigent vil sikkert lytte til mer enn musikken fra musikerne.

 

Sosiale systemer
Hva er et sosialt system?

Gjennom reglemessige samhandling mellom ulike roller dannes det er sosialt system. Et sosialt system kan altså defineres som et sett av roller som står i et gjensidig definert forhold til hverandre. Rollene forandrer seg over tid, nye rolleinnehavere bidrar til det. Også vil systemet endre seg. Med gjensidig mener vi at det er et bestem forhold mellom rollene. Noen er komplementære, altså avhengige av hverandre eller utfyller hverandre. Noen roller er underordnet andre, f.eks den meniges rolle i forhold til offiseren.
Samhandlingsmønsteret i et sosialt system avhenger av sammensetningen av roller og hvordan rolleinnehaverne spiller rollene i forhold til hverandre. Men en god kommunikasjon, for å unngå misforståelser, vil som regel være viktig i alle sosiale systemer.
Vi kan skille mellom midlertidige og permanente sosiale systemer. Alle systemer endrer seg, men noen er ment å skulle opphøre etter en relativt kort tid. F.eks kan naboer danne en aksjonskomité for å protestere mot uvettig bygging. Komiteen blir lagt ned når kampen er over. Deltagerne på et svangerskapskurs er midlertidige rolleinnehavere i et sosialt system.

 

Et sosialt system har struktur
Ethvert sosialt system har en struktur. En struktur er en oppbygning, en sammenheng mellom de enkelte delene i en helhet.  I vårt tilfelle er strukturen forholdet mellom de sosiale rollene innenfor et sosialt system. Den sosiale strukturen er forskjellig fra system til system. Som regel er det formålet eller hensikten med et system som avgjører hvordan strukturen blir.  Man må skille mellom den uformelle strukturen eller den formelle strukturen.
Den formelle strukturen er den offisielle, slik den bland annet kommer til uttrykk i et organisasjonskart. Den er laget etter det medlemmene mener er mest effektivt eller hensiktsmessig. Den uformelle strukturen kan ofte gå på tvers av det som var tenkt eller ment.

 

Et sosialt system har et mål

Formålet eller hensikten med et sosialt system vil variere. Men alle har et mål for virksomheten. Mange system, som de fleste bedrifter, er bygd opp fordi det skal produseres varer eller tjenester. Andre systemer kan mer ha en egenverdi; det er samværet i seg selv som er målet. Slik er det f.eks i en vennegjeng. Det trenger ikke være noen motsetning mellom trivsel, sosialt samvær og høy produksjon, snarere tvert imot vil mange hevde.
Medlemmene må ha noenlunde felles interesser av målet for at det skal gi mening å være med i systemet. Det at medlemmene har felles interesser, er noe av forutsetningen for at systemet i det hele tatt eksisterer. Fellers interesser betyr her bare at det i det minste foreligger en felles forståelse av situasjonen, slik at medlemmene skjønner hverandre.

 

Et sosialt system har funksjoner

En funksjon er den virkning eller innvirkning om del av et sosialt system har på resten av systemet, og som bidrar til å opprettholde systemet. Skolens viktigste funksjon er læring, slik at elevene senere kan fylle yrkesroller.

Det er bestemte forutsetninger at et sosialt system skal kunne opprettholdes i noenlunde samme form:

  • Rekruttering
  • Sosialisering
  • Produksjon
  • Fordeling
  • Regulering av atferd

Samfunn og sosialt system

Vi definerer et samfunn som en samling individer som over et lengre tidsrom lever i en form for fellesskap på et nærmere avgrenset geografisk område. Etter hvert kan samfunnet ses som et sosialt system, men ikke alle sosiale systemer er samfunn. Begge, i kraft av å være sosiale systemer, forutsetter blant annet en viss varighet. Men de sosiale systemene som er samfunn, forutsetter noe større grad av stabilitet og fasthet enn de sosiale systemene som ikke er samfunn.  Vi kan si at menneskene om bord i bussen fra Oslo til Drøbak utgjør et sosialt system. Det er et mønster i samhandlingen. F.eks har sjåføren en annen rolle enn passasjerene. Men bussen utgjør ikke noe samfunn.

 

Skolen er et sett av roller
Oppbygningen av et sosialt system er tilpasset oppgavene det har. Den viktigste oppgaven for skolene er å sørge for at elevene tilegner seg de kunnskapene, ferdighetene og holdningen som er nødvendige for at de skal kunne fungere godt i arbeidslivet og samfunnet ellers. Elevene skal lære, og de må få undervisningen. Lærere , elever, inspektør, kontorpersonale, renholdspersonale, rektor og vaktmenser er roller som må fylles for at det skal bli mulig for å fylle oppgaven.

 

Rollene former et sosialt system
Lærerne har plikt til å undervise og veilede, elvene skal lære og legge til rette for at undervisning blir mulig. I skolen har vi rolleparet lærer-elev. Rollene utfyller hverandre, de er komplementære: uten eleven, ingen lærer, uten roller som utfyller hverandre, et sosialt system.

Systemet har en struktur
Alle elevene har omtrent de samme rettighetene og pliktene. Slik er det også med lærerne. Og det er nettopp rettighetene og pliktene som knuttes til rollene, som er nøkkelen til å forstå systemets oppbyning eller struktur.

 

Systemets funksjoner
Et system har vanligvis fått en bestemt struktur fordi det skal lære bestemte oppgaver. Et annet ord for oppgave er funksjon. En skole skal først og frest være et sted der elevene lærer kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Skolen viktigste funksjon er med andre ord læring.

 

 

no