Historie – Midtøsten etter 2. verdenskrig

Lastet opp i kategorien Historie den 10.02.2012

Midtøsten er sentralt med tre verdensreligioner. Romerne ødela jødenes tempel og fordrev dem. Jerusalem og Palestina kom under muslimsk ledelse fra 600 tallet. De reiste en moske i Jerusalem og gjorde byen til Islams tredje helligste sted.
Korstogene på 1100-1200 tallet erobret Jerusalem, men det var Vest Europeere som for alvor begynte å trenge inn i området for å få strategisk kontroll over områder, markeder og råvarer.
oljefunn og jødisk ønske om opprettelse av stat i Palestina har gjort området mer ettertraktet. 

Briter og franskmenn dominerer
Britene lurte araberne om å kjempe mot Tyrkisk overhøyhet, og dem ønsket å beskytte oljekildene som britiske oljeselskaper hadde funnet ved Persiabukta. De erobret strategiske områder ved den arabiske halvøya. Franskmennene hadde eierinteresser i Suezkanalen og ønsket seg større innflytelse i Midtøsten.

Tross arabisk protest fikk stormaktene mandat til å bestyre Midtøsten for å utvikle området slik at araberne snarest mulig kunne få frihet.

I Egypt demonstrerte folk så mye at Storbritannia gav landet selvstendighet, men de plasserte soldater langs Suezkanalen og forbeholdt seg retten til å beskytte Egypt. Britene styrte Egypt utenrikspolitikk, og blandet seg i innenrikssaker også.

Slik ble det også etter hvert i Irak, Jordan, Syria og Libanon. Landene ble selvstendige i navnet, men briter og franskmenn beholdt militære baser og sørget for at de nye statene forble bruhoder for dem i Midtøsten.

Araberne fikk selvstendig stat i 1932 etter at den mektige beduinske Saud familien tokk kontroll over Mekka og Medina. Saudia- Arabia ble skapt og fulgte Sharia lov. 

Sionismen og jødisk innvandring til Palestina

Under første verdenskrig søkte Britene støtte fra jøder over hele verden. Den nasjonalistiske bevegelsen for å få en jødisk stat i Palestina ble kalt sionismen, som også ble begrunnet religiøst med at det var landet som Abraham fikk av Gud.

Folkeforbundet påla britene å sikre jødene et nasjonalt hjem i mandatområdene Palestina, men samtidig skulle også den arabiske befolkningens rettigheter sikres. Nazismen førte til at jødenes innvadring til Palestina økte

Midtøsten var viktig for Britene. Suezkanalen var hovedveien mellom Europa, oljekildene og det britiske koloniriket i Asia.  De ville ikke provosere araberne og ville begrense jødisk landområdet.

Staten Israel blir til
Når andre verdenskrig brøt ut, forsterket det britenes ønske om å sikre oljekildene og Suezkanalen. Jøder kjempet på britisk styret, mens mange arabere støttet tyskland for å få slutt på britisk herredømmet i Midtøsten. Etter krigen vandret mange jøder til Palestina og det oppstod konflikter. Etter 1945 gikk sionistene til krig mot britene under David  Ben – Gurion sin ledelse.

I 1947 fikk Britene nok og overlot problemet til FN. Et flertall med Sovjetunionen og USA i spissen gikk inn for at Palestina skulle deles i jødisk og arabisk stat. FN skulle styre Jerusalem fordi det var et hellig senter for flere religioner.

Dette gav jødene 56% av Palestina, mens de utgjorde kun 40% av befolkningen. Ben Gurion godtok delingen, mens araberne demonstrerte. FN planen gav britene et halvt år til å trekke seg ut av Palestina før delingen startet. Dette ble et blodig halvår, hvor jødiske ekstremister fordrev Palestinere.

Den israelsk arabiske krig
I mai 1948 ble staten Israel med David Ben Gurion som statsminister opprettet. Egypt, Syria, Irak, Jordan og Libanon gikk direkte til krig mot den nye staten. Israel hadde bygget en god hær, og hadde kjøpt våpen fra Tsjekkoslovakia, mens araberne var dårlig organisert.
FN forsøkte og mekle i striden, og Folke Bernadotte ble drept av jødiske ekstremister. Krigen blusset opp igjen, og da araberne måtte gå med på våpenhvile i 1949, hadde jødene erobret 70 prosent av Palestina. Mange Palestinere flyktet, og jødene dannet en lov som gav dem rett til å overta forlatt Palestinsk eiendom. Ca 700 000 palestinere havnet i flyktningsleire i nabolandene, og FN måtte ta ansvaret for dem. Krigen gjorde at Jerusalem ble delt opp i en arabisk og jødisk del, og den jødiske delen ble hovedstad i Israel. Gazastripen ble tatt av Egypt, og Vestbredden av Jordan.

Få gikk imot Israel. Dem hadde en sympatibølge med seg, og hadde også ledere med et europeisk demokrati syn som bakrgrunn. Hos araberne var det derimot diktatur hos flere av landene. Norge støttet Israel sterkt, og så Ben Gurion som sitt parti som et broderparti. De fikk til og med hemmelig trening i Norge før de kjempet i mot araberne i 1948-1949.

Suezkrisen i 1956
Amerikanerne fant mye olje ved Saudi Arabia og Persiabukta. Vesten var blitt mer avhengig av olje, og det økte Midtøsten strategiske betydning i den kalde krigen. USA satset på sjahen av Iran og kongedømmet i Saudi Arabia som støttespillere i tillegg til Israel som årlig fikk økonomisk støtte fra jøder bosatt i USA. USA prøvde få alle land i midtøsten i allianse mot Sovjetunionen. Men sovjetunionen svarte med å ta arabernes parti, og jøder ble fjernet fra kommunistpartiene i Sovjetunionen og Øst-Europa.

I Egypt kom Al-Nasser til kamten i 1952, og nektet å danne allianse med USA mot Sovjetunionen. Etter press fra USA gikk Verdensbanken bort fra et løfte om å yte støtte til å bygge Aswandammen som skulle gi mer mat og elektrisitet til Egypt. I 1956 nasjonalisterte Al-Nasser Suezkanalen for å få inntekter til Aswandammen.

Storbritannia, Israel og Frankrike angrep Egypt før dem ble for sterke i 1956. USA fikk ingen beskjed og reagerte voldsomt. FN plasserte soldater langs grensen mellom Egypt og Israel for å sikre fred, og Norge var et av 8 land som sendte soldater til denne styrken.

Nasser ble den store helten, men uenighet og splittelse gjorde at han ikke fikk samlet araberne i en front mot Vesten som en nasjonalstat. Palestinernes frustasjon vokste, og de angrep jøder som bosatte seg i områder hvor Palestinerne hadde flyktet fra. PLO ble dannet i 1964 etter at forskjellige Palestinske grupper hadde samlet seg sammen. De kjempet mot sionismen, gjenreise Palestina og gi landet tilbake til palestinerne. Staten Israel skulle oppløses, og bare jøder som var bosatt i Palestina før sionismens invasjon, skulle regnes som Palestinere.

Midt i 1960 årene tokk Syria ledelsen i kampen mot Israel ved å bombe jødiske bosetninger og oppfordret palestinerne til å starte en frigjøringskrig. Al-Nasser samlet tropper mellom grensene mellom Israel og Egypt. Nasser stanset innseilingen til Israels viktigste oljehavn ved Rødehavet.

I Juni 1967 gikk Israel overraskende til angrep og knuste de egyptiske, syriske og jordanske styrkene på seks dager. Israel okkuperte Sinaihalvøya, Golanhøydene, Vestbredden, Gaza-stripen og hele Jerusalem. Israels seier ble symbol for vestlig overlegenhet, og over 1 million palestinere kom under Israelsk militærstyrke, mens araberne skammet seg.

Sikkerhetsrådet i FN vedtok en resolusjon som krevde israelsk tilbaketrekning fra okkuperte områder, men understreket samtidig Israels rett til å eksistere innenfor sikre grenser og til å ha fri ferdsel i internasjonal farvann.

Året 1967 markerte et vendepunkt, og seksdagerskrigen gjorde Israel til en militær stormakt i Midtøsten, og landet ble en okkupant som hersket over en stor palestinsk befolkning. Israel dannet sannsynligvis også atomvåpen ved hjelp av fransk ekspertise og tungtvann fra Norge. De nekter allikevel fortsatt i dag for at de har atomvåpen.

Oktoberkrig og oljekrise i 1973
I 1969 ble Arafat leder for PLO, og med han fikk uavhengige palestinske grupper makten over organisasjonen. Israelere ble drept ved flykapringer og under OL.

Egypts nye leder, Al-Sadat 1918-1981 ville bryte forbindelsene med Sovjetunionen og forbedre forholdet til USA fordi han mente at bare USA kunne tvinge Israel til å levere tilbake okkupert land. USA ville ikke tvinge Israel, og Al-Sadat gikk på et overraskende angrep mot Suezkanalen i 1973. For første gang hadde en araberstat ledelse i krig mot Israel, og når Israel begynte å få overtaket, grep USA og Sovjet inn i frykt for storkrig og oljeinteresser.

OPEC satte opp oljeprisene med over 70%, og produsentene i midtøsten erklærte at de ville skjære ned produksjonen i Midtøsten så lenge Israel holdt på de okkuperte områdene fra 1967. Oljeprisene økte med rekordfart, og tvang USA til forsoning mellom Egypt og Israel. Arafat fikk også sette fram palestinernes syn i FN. USA tvang også Israel til å la Egypt åpne Suezkanalen slik at de kunne få inntekter.

I 1977 reiste Sadat til Israel for forhandlinger. I 1979 undertegnet man Camp David-avtalen, der Egypt annerkjente staten Israel og gav landet rett til fri ferdsel i Suezkanalen og rett til oljekjøp fra Egypt. Til gjengjeld skulle Israel gi fra seg Sinaihalvøya og forhandle med Egypt om Vestbreddens og Gazas fremtid. Israel skulle heller ikke opprette flere bosetninger på okkupert land.

Palestinerne var ikke fornøyde, de mente han hadde ofret Jerusalem og andre områder for å få Sinai tilbake. Egypt ble ekskludert fra den arabiske liga, og Sadat ble senere drept av politiske mostandere.

Revolusjonen i Iran – Islamisme
I 1950 og 1960 årene ønsket mange i Midtøsten en vestlig utvikling, men motstanden og nederlaget mot Israel førte mer tilbake til Islam. Korrupsjon, fattigdom og opprør var sentralt for denne Islamismen. Man kjempet imot innenlands urettferdighet og mot ledere som samarbeidet med Vesten. Samtidig som fred ble dannet mellom Egypt og Israel, brøt det ut opprør i Iran. Sjahen fulgte vesten, kvinner fikk stemme og fikk rett til utdanning og ble oppfordret til å gå uten slør. Styrets jernhånd økte med motstanden, og det hemmelige politiet samarbeidet med Israel og med USA og møtte all opposisjon med fengsel og tortur.

I begynnelsen av 1979 seiret revolusjonen. Khomeini vendte hjem fra landflyktighet, og utropte Iran til islamsk republikk og fengslet vestligtenkende demokrater og kommunister. Han lot kvinner ha stemmerett, men deres rettigheter fulgte islamsk lov. USA og Israel ble sett på som den største fienden. Han mente også at flere ledere i de arabiske landene var fiender av islam og oppfordret til hellig krig mot de ugudelige.

Saddam ønsket å fjerne Khomeini i frykt for et liknende opprør i sitt eget land, og han trodde Iran var svekket nokk av revolusjonen til at han kunne erobre et omstridt landområde. Irak angrep Iran i 1980. Diktatoren Saddam mot religiøst overbeviste Iranere var nå et faktum. For å hindre at Irak skulle falle, forsynte både USA og Sovjetunionen Saddam med våpen. Vestlige land sendte krigsskip til Persiabukta for å holde oljetrafikken gående. USA hevdet at landet hadde rett til å brukte makt i området dersom ”vitale amerikanske interesser” var truet. Iran og Irak slaktet hverandre frem til 1988, da var de så utmattet at FN grep inn for fred.

Den palestinske intifadaen
Mens krigen mellom Iran og Irak pågikk, bestemte Israel seg for å knekke palestinernes geriljaangrep på Israel fra nabolandet Libanon. De gikk til full invasjon i 1982, og presset seg forbi FN styrker og erobret Beirut etter blodige kamper. PLO måtte flytte hovedkvarteret til tryggere strøk i Tunisia. Dette gjorde at mange fikk et negativt syn mot Israelernes handlingspolitikk

I 1980 årene sikret den israelske staten seg retten til jord og vann på stadig større deler på Vestbredden. Mange av de jødiske nybyggerne støttet de israelske partiene som hadde som mål å opprette et Stor-Israel som omfattet hele det gamle Palestina. De brukte gamle bibelske navnene Judea og Samaria om den okkuperte Vestbredden.

Radikale i Palestina måtte at staten Israel måtte forsvinne og at jøder som hadde overtatt palestinsk land, skulle fordries. Det mer moderate flertallet rundt Arafat tenkte seg forhandlinger med Israel om det opprinnelige Palestina med opprettelse av en palestinsk stat i de okkuperte områdene. Men Israel nektet å ha noe med PLO å gjøre.

I 1987 brøt det ut en oppstand – en intifada mot den israelske okkupasjonen i Gaza-området og på Vestbredden. Mange Palestinske barn kastet stein mot Israelske styrker. Styrkene svarte med drap og tortur, og Israel ble igjen fordømt av verdensopinionen. Samtidig overtalte Arafat den palestinske nasjonalrådet til å satse på forhandligner med Israel og i 1988 innledet USA samtaler med PLO.


Golfkrigen 1990-1991
Saddam var i bunnløs gjeld etter Iran-krigen, og i 1990 invaderte han Kuwait fordi han mente det var en av iraks provinser. FN fordømte dette, og en styrke med USA i spissen ble sendt inn via Saudi Arabia i 1991. Den kalde krigen var over, og Sovjetunionen støttet USA og fikk økonomisk støtte til gjengjeld. De fleste arabiske land støttet også angrepet på Irak, fordi USA og Saudi Arabia lovte dem økonomisk støtte. Det hevdes at USA var egentlig interessert i oljen og ikke Kuwaits frihet.

Saddam prøvde å få med Israel i krigen ved å bombe dem langs Vestbredden og Gaza. På den måten skulle arabiske land tvinges til å ta hans side. Men Israel beholdt roen, og USA oppfordret til indre opprør i Irak, noe kurderne gjorde. Da Saddam ble jaget ut av Kuwait, knuste han indre opprør fra kurdere og andre, men USA blandet seg ikke inn fordi de ikke ville gjøre Irak for svake. Iran var sett på som den største trusselen, og målet var å holde de to landene nede så ingen av dem gjorde en trussel mot den internasjonale oljehandelen i området.
Men da verden fikk se kurdere og andre på flukt, måtte USA og FN reagere. De dannet en sikkerhetssone i nord og sør Irak hvor Saddams flyvåpen hadde ingen adgang. De gav også økonomiske sanksjoner, som rammet sivilbefolkningen hardt. Dette fordi Saddam nektet å ødelegge landets biologiske og kjemiske våpen. Flere hundretusener døde som følge av den økonomiske krisen hvor både mat og medisiner manglet.

Osloavtalen i 1993
Etter at golfkrigen og den kalde krigen var over, fikk USA en ny mulighet til å løse konflikten mellom Palestina og Israel. Palestinerne var ”myknet” etter å ha havnet på den tapende siden med Saddam. I okt 1991 startet forhandlingene. Radikale Palestinere og hauker fra Israel gjorde det de kunne for å sabotere forhandlingene. Etter hemmelige forhandlinger i Norge mellom Israel og PLO i 1993 ble det enighet, og landene anerkjente hverandre.  Palestinerne skulle få gradvis selvstyre på Vestbredden og Gaza, mens vanskelige spørsmål som styret av Jerusalem, skjebnen til de palestinske flyktningene og grensene til en eventuell palestinsk stat, ble utsatt til senere.
I 1994 fikk den israelske utenriksministeren Peres, statsministeren Rabin og PLO leder Arafat fredsprisen for Osloavtalen.

Men folk var misfornøyde, jøder drepte palestinere på okkupert område, og Palestinerne hadde selvmordsaksjoner. En ung fanatisk jøde drepte Rabin fordi han mente at han hadde gitt bort jødisk land til palestinerne i 1995.

Ny palestinsk intifada
I siste del av 1990 fortsatte Israel og bygge ut bosetninger på okkupert land i strid med folkeretten. Etter sovjetunionens brudd, reiste flere jøder ned til Israel, og boligmarkedets økning ble løst med nye bosetninger i okkuperte områder. Veiforbindelsene mellom bosetningene og selve Israel delte Vestbredden mer og mer opp, og gjorde det vanskeligere å bygge en Palestinsk stat. Israel stengte også ofte Vestbredden og Gaza, slik at tusener av palestinere slet med å komme på arbeid i Israel. Arbeidsledighet og mismot erstattet fremtidshåpet, og Arafats styre var dessuten udemokratisk og korrupt.

Forhandlinger om en nye palestinsk stat med hovedstad i Øst – Jerusalem ble låst, og i 2000 brøt det ut et nytt opprør mot Israel på Vestbredden. Den høyreorienterte Sharon ble valgt til statsminister og gikk med hard hånd mot opprør. Han knuste næringsgrunnlaget for mange, og dette gav flere palestinske grupper og selvmordsaksjoner. 

Terror
Ingen arabisk stat kunne stå imot Israel og USA, og terrorisme ble brukt fr å oppnå verdens oppmerksomhet, vinne tilslutning blant sine egne og legge press på vestlige regjeringer. Binladen kjempet for Sovjetunionen med USAs støtte, men gikk senere imot USA og Saudi Arabia fordi de tillot USA å være på muslimsk jord. Han er verdens mest ettersøkte, og krigsfanger har ingen rettigheter i USA. Ondskapens akse er Irak, Iran og Nord- Korea ifølge Bush.

 

no