Historie og filosofi – René Descartes (1596-1650)

Lastet opp i kategorien Examen philosophicum | Historie og filosofi den 08.02.2012

Forklar Descartes’ utsagn «Cogito ergo sum».

Descartes lette etter en metode for å avgjøre om en oppfatning er sann eller ikke, og han mente at det derfor var best å begynne med å tvile på alt, og gå sakte frem for å finne ut hva det er umulig å tvile på. Han mente man skulle tvile på alt man sanser, som f.eks. om man er våken eller drømmer, men også på matematiske grunnsetninger (som 2+2=4: illusjon?), og begynner derfor også etter hvert å tvile på sin egen eksistens. Descartes mente at hvis det finnes tvil, må den være noen som tviler. Å tvile er å tenke, altså vet han at han tenker, og for å kunne tenke må han finnes, derav kom den filosofiske setningen “Cogito, ergo sum”: “Jeg tenker, derfor er jeg”/”Jeg tenker, altså er jeg til.”

Hvordan kom Descartes frem til sitt «Gudsbevis»?

Descartes tar i bruk Det ontologiske gudsbeviset som går ut på at 1. Gud er et fullkomment vesen, 2. Å være fullkommen innebærer å eksistere og 3. Gud eksisterer. Descartes mente selv han var et ufullkomment vesen, men var likevel bevisst om at det fantes et uendelig vesen som var fullkomment. Og etter som det er umulig å skape noe større enn seg selv, måtte det fullkomne vesen eksistere og gitt han en bevissthet om seg selv (“på samme måte som en håndverkers signatur finnes på dennes produkter”).

“Det faktum at jeg vet at gud eksisterer og er fullkommen, betyr at jeg kan ha tillit til ham. Han vil ikke som den onde ånden, bedra meg. Forutsatt at jeg gjør det som kreves av meg, er oppmerksom og gjennomfører den disiplinerte tenkningen som kreves av meg, kan jeg være sikker på at alt det som fremstår klart og tydelig for meg, er sant – selvfølgelig ikke ved sansene, som jeg allerede vet bedrar, men ved min ånd, den delen av meg som både begriper gud og også matematikk, noe sansene ikke kan”

I erkjennelsesfilosofien blir Descartes regnet som en rasjonalist. Hva menes med det? 

En rasjonalist er en som legger vekt på fornuften og tenkning (tidligere erfaringer). Descartes velger å tro på det han kommer frem til fremfor det man kan komme frem til ved å observere virkeligheten – ikke ved å se ting, men ved å tenke seg frem til det (f.eks. hans overbevisning om at dyr ikke har følelser).