Samfunnsfag – Valg, velgere, valgt

Lastet opp i kategorien Samfunnsfag den 08.02.2012

Frie valg er det viktigste kjennetegnet på et det demokratisk samfunn.

Politiske valg: Gir hver enkelt av oss mulighet til å stemme på personer og partier som vi er enige med. På den måten kan alle som har stemmerett være med på å avgjøre hva slags politikk som skal få gjennomslag de kommende årene.

Partiene representerer hele pakker, med forskjellige synspunkter i forskjellige saker. Noen synspunkter og meninger kan du like med et parti, mens andre ikke. Men på valgdagen har du kun en stemme.

I norge er det flere folkevalgte forsamlinger:

Stortingsvalg: Ved stortingsvalg gir hver velger sin stemme til de politiske partiene som stiller til valg. På den måten påvirker hver og en som stemmer sammensetningen av stortinget. Det er politikere på stortinget som tar alle viktige avgjørelser som gjelder hele landet og partisammensetningen på stortinget avgjør hvilket parti eller gruppe av partiet som skal sitte i regjeringen.

Lokalvalg: I hver kommune velges det kommunestyre med rett til å ta avgjørelser i lokale spørsmål. På samme måte velger innbyggerne i hvert enkelt fylke sitt eget fylkesting. Valget på disse folkevalgte forsamlingene kaller vi lokalvalg.

Sametingsvalg: Den samiske delen av Norges befolkning kan delta i valgene til Sametinget. Dette er en egen folkevalgt forsamling for det samiske folket. Sametingen skal fungere som samenes talerør overfor den norske staten.

Til alle disse forsamlingene velges representantene hvert fjerde år. Valgene til Stortinget og Sametinget foregår samtidig mens fylkestingsvalg og kommunestyrevalg pågår to år etter. Så det vil si at det er valg hvert 2 år. Ved kommunestyre og fylkestingsvalg gjelder stemmen for de som også ikke er innvandrere men som har bodd sammenhengende i kommunen i tre år. Allmenn stemmerett vil si at alle over en viss alder har stemmerett ved valgene. I de første tiårene etter 1814 var det bare de rikeste som hadde stemmerett. I 1898 fikk alle menn stemmerett og kvinner fikk det i 1913. Både kvinner og menn som ikke var så rike visste at politikerne bør ta hensyn til dem, derfor var allmenn stemmerett så viktig.

De som velger sofaen

77 prosent stemte av de som kunne stemmen. Hver fjerde person vil det si. Det er forskjellig fra landsdel til landsdel men de tre nordligste fylkene har valgdeltakelsen vært lav. Ved stortingsvalget i 2005 fikk Akershus høyest i valgdeltakelsen med hele 81 prosent. I finnmark var frammøteprosenten 69. Valgdeltakelsen er vanligvis mindre blant første og andregangsvelgere enn de som har hatt stemmerett i flere år. Blant velgere med høy inntekt og lang utdanning er valgdeltakelsen høyest.

Ikke vestlige innvadrere har betydelig lavere valgdeltakelse enn andre grupper. Ved stortingsvalget i 2005 deltok knapt 50 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne i valget.

Det kan være flere grunner til at folk lar være å stemme med forskere har kommet frem til to store grunner.

Hjemmesittere: De som ikke er interessert i politikk eller vet så lite at de ikke klarer å bestemme seg

Protesthandling: Å ikke stemme kan være gjennomtenkt pga mangel på tillit til politikerne eller det politiske systemet.

Når vi stemmer er vi også med på å stemme hvilke personer som skal sitte i de folkevalgte forsamlingene. Et at av de viktigste forberedelsene partiene gjør foran et valg er å sette opp en valgliste, det vil si en liste over de personene som stiller til valg for partiet. Å lage slike lister kalles nominasjon. Vanlige velgere er ikke med på å bestemme hvem som skal stå på listene bare de som er medlemmer av partiet kan delta på nominasjonen.

Hensyn som tas for hvem som skal stå på valgliste:

Viktig å sette sterkt lag som velgerne kan ha tillit til og partiene forsøker å finne de flinkeste og mest populære partimedlemmene.

Det er viktig at listen har en viss balanse mellom ulike samfunnsgruppper. De fleste partier har i våre dager vedtatt kjønsskvotering som sier at minst 40% av begge kjønn skal være representert på valglistene. Personer fra uliker alders og yrkesgrupper bør også v ære representert. I de siste tiårene har partienet også tatt med representanter fra innvandrergrupper.

Antall plasser på valglisten er begrenset og plassene har ikke samme verdi. Partiene vet stort sett hvor mange fra lista som har muligheten til å bli valgt inn. Derfor er det viktig hvem som står på de sikre plassene de andre kan være bare en listefyll. Ulike grupper i partiet forsøker å f å inn sinn favoritt og nominasjonen foregår derfor sjelden uten kamp.  Når det gjelder fordelingen mellom menn og kvinner har likestillingen blitt bedre. 40% av de valgte representantene var kvinner i stortingsvalget. I kommunestyrene og fylkestingsvalgene gjaldt det samme.

Hvilket parti skal jeg stemme på?

I gamle dager var folk ofte lojale mot sitt parti, men i våre dager skifter ofte folk parti fordi de vil vite hva de mener om forskjellige saker.  Det er ofte politikere kommer med saker folk er opptatt av og får stemmer. Derfor er det viktig å få saker som kan sanke velgere. F.eks Senterpartiets klare motstand mot norsk medlemskap i EU gir partiet økt oppslutning hver gang EU- debatten raser. Klima, helse , skole og størrelsen på skatter og avgifter er andre politiske saker som velgerne er opptatt av.

Politisk grunnsyn: Partiene møter ikke nye politiske spørsmål med blanke ark. Hvert enkelt party har et politisk grunnsyn som forteller hva de står for og forteller hva som er godt for et samfunn.

Sosialistiske : Arbeiderpartiet og de andre sosialistiske partiene har gått inn for å bygge opp en sterk og aktiv stat, der en stor del av de oppgavene som samfunnet står overfor, skal løses av det offentlige. Disse partiene har hat en sterk tro på at det er mulig å sture samfunnsutviklingen gjennom offentlige lover og reguleringer. Målet har blant annet vært å benytte staten til å jevne ut de største økonomiske forskjellene mellom samfunnsgrupper.

Ikke sosialistiske/borgerlige: Begrense den statlige styringen. Disse partienet ønsker en stat som overlater en større del av samfunnslivet til det private. Samfunnet vil være bedre tjent med at det private markedet i større grad får styre seg selv uten offentlige påbud og reguleringer hevder de.  Høyre og Fremskrittspartiet mest ikke sosialistiske. Venstre, Senterpartiet og Kristenlig folkeparti som ikke sosialistiske. Men disse partiene tar ofte standpunkter nærmere Arbeiderpartiet så disse partiene kalles mellompartier.

Dagens politikere er mindre opptatt av de ideologiske røttene enn de var for noen tiår siden. De er mer opptatt av å finne løsninger og kompromisser som kan tilfredsstille flest mulig velgere.  Dette har også gjort partiene mer like hverandre.

I høsten 2005 fikk vi for første gang i Norges historie en regjering bestående av både sosialistiske og ikke sosialistiske partier. Det er et klart uttrykk for at de ideologiske avstandene mellom partiene er blitt mindre. Samarbeidet mellom sv, sp og ap var utenkelig for noen få år siden.

Venstresiden – sosialistisk grunnleggende politisk ideologi: Sosialisme, sosialdemokrati

Høyresiden- borgerlig grunnleggende politisk ideologi: Liberalisme, Konservatisme

Venstre siden – sosialistisk økonimi: statlig eie, sterk offentlig regulering

Høyresiden- borgerlig økonomi: privat eie, minst mulig offentlig regulering

Venstresiden sosialistisk: stat/samfunn: en sterk og aktiv stat som benyttes til å styre samfunnsutviklingen i ønsket retning.

Høyre siden- borgerlig stat samfunn: En svakere og mer begrenset stat som overlater en større del av samfunnslivet til private

Venstre siden sosialistisk sosial likhet: Velferdsstat. Betydelig omfordeling til fordel for de lavere samfunnslagene

Høyresiden- borgerlig sosial likhet: mindre vekt på å skape likhet gjennom sosial utjevning

IVenstre siden sosialistisk: individets frihet: det enkelte individs valgfrihet må alltid balanseres mot ønsket om å skape like muligheter for alle

Høyre- borgelige individets frihet: Individets rett til å velge hvordan det vil bruke sitt liv og sine muligheter er alltid viktigst.

Konservatisme: Bør utvikle seg gradvis og ikke settes for voldsomme forandringer og omveltninger. Forandringene bør skje slik at man tar vare på tradisjoner og grunnleggende verdier. Konservative partier ser privat eiendomsrett og markedsøkonomi s om forutsetninger for demokrati, velferd og frihet.

Liberalisme:  Samfunnet er født fritt og samfunnet bør organiseres på en slik måte at alle får muligheten til å dyrke og bruke denne friheten. Opptatt av å begrense statens makt og beskytte det frie markedet mot innblanding fra politikere. Liberalistene mener derfor at samfunnet må godta økonomiske ulikheter mellom menneskene selv om mange liberalistiske partier også går inn for at staten skal hjelpe de fattigste.

Sosialismen: kritikk av troen på at de frie markedskreftene kan skape et samfunn som er godt for alle. 1800 tallet kjempet for at den private eiendomsretten og bedriftene og verdiene i samfunnet skulle tilhøre fellesskapet. Private og offentlig bedrifter lever side om side. Alle grupper i samfunnet har lik tilgang på viktige goder som f.eks utdanning og helsestell. Derfor må staten spille en viktig rolle i samfunnet.

no