Samfunnsfag – Demokrati, styreform og levesett

Lastet opp i kategorien Samfunnsfag den 08.02.2012

Demokratiets kjennetegn:

Politikk handler ikke bare om ulike måter å styre samfunnet på, men det er knyttet til det å leve i samfunn med andre og handler også om hvordan vi forholder oss til andre mennesker.

Demokrati: Folkestyre.  Den politiske makten ligger hos folket og alle skal ha lik mulighet til å delta i politikken.

Folkesuverenitet: Innbyggerne skal sammen bestemme hvordan samfunnet skal styres. Det gjør de gjennom frie politiske valg.

Politisk likhet: I et folkestyre skal alle ha de samme mulighetene til å påvirke samfunnsutviklingen og delta i det politiske livet. Allmenn og lik stemmerett er derfor et viktig kjennetegn ved demokratiet.

Respekt for menneskerettighetene er viktig for demokratiet. Et demokratisk samfunn har ordninger som sikrer innbyggerne grunnleggende rettigheter som religionsfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.  Alle skal få tro og si hva de vil og de skal kunne organisere seg for å kjempe for synspunktene og rettighetene sine. Demokratiet respekterer at mennesker er forskjellige og har ulike meninger og interesser. Dette kaller vi pluralisme.

Pluralisme: Demokratiet respekterer at mennesker er forskjellige og har ulike meninger og interesser.

Et annet viktig særtrekk ved demokratiet er at politikken ikke skal styre alle områder av samfunnet eller i for stor grad gripe inn i privatlivet til folk.  Hver enkelt person har et privatliv som de kan bestemme over selv så lenge de ikke bryter loven. Seksuell legning er i våre dager en privatsak og vi velger selv om vi vil røyke, er du over 18 kan du drikke alkohol.

Rettstat: Ingen skal kunne straffes uten at de har forbrutt seg mot en av samfunnets lover. Det betyr også at alle som er mistenkt for å ha gjort noe galt, har rett til å få saken sin prøvd i en domstol der de også har krav på å få hjelp fra en forsvarer.  I en rettstat er det et krav at domstolene er uavhengige og ikke kan bli påvirket av de som har den politiske makten. De valgte politikerne skal vedta lover men bare domstolen kan dømme de som er mistenkt for å ha forbrutt seg mot en av disse lovene.  Vi kan derfor si at rettstaten er der for å beskytte den enkelte innbygger mot maktovergrep fra staten.  Respekten for menneskerettighetene, beskyttelsen av mindretallets rettighet og rettstatsprinsippene forteller oss at demokrati bygger på en forståelse av at mennesker er forskjellige og har ulike behov og ønsker. Demokrati er et forsøk på å finne en balanse mellom samfunnets behov for lover og regler og det enkelte menneskes ønske om å bestemme over seg selv uten innblandning fra styresmaktene.

Diktaturets kjennetegn:

Over halvparten av verdens befolkning lever i dag i land som kan karakteriseres som ikke demokratiske.

Diktatur: Politiske systemer der makten er samlet hos en person eller en liten gruppe mennesker som ikke har kommet til makten ved frie valg.

Militærregime: En gruppe fra de væpnede styrkene som har tatt makten.

Ettpartistat: Ett enkelt politisk parti tar til seg makten og forbyr andre partier å drive sin virksomhet.

Enkelte land befinner seg et sted på veien mellom demokrati og diktatur. For eksempel finnes det land der det avholdes demokratiske valg, men der ytringsfriheten og andre viktige rettigheter ikke alltid respekteres.

Forskjellen mellom demokrati og diktatur:

Demokrati folkesuverenitet: Folket deltar indirekte eller direkte i de politiske beslutningene.

Diktatur folkesuverenitet: Politiske beslutninger blir tatt av en maktelite som ikke representerer folket.

Demokrati politisk likhet: Alle medlemmene av fellesskapet har de samme mulighetene til å delta i politikken.

Diktatur politisk likhet:  Retten til å delta i politikk gjelder bare noen få

Demokrati pluralisme: Konkurranse om den politiske makten, fri presse og organisasjonsfrihet.

Diktatur pluralisme: Ingen konkurranse om den politiske makten og ikke fri presse og ikke organisasjonsfrihet.

Demokrati respekt for menneskerettighetene: beskyttelse av mindretallets rettigheter. Rettsikkerhet

Diktatur respekt for menneskerettighetene: Ingen beskyttelse av mindretallets rettigheter, ingen rettssikkerhet.

Demokrati politikkens grenser: Politikkfrie soner

Diktatur politikkens grenser: myndighetene kan gripe inn i alle sider ved menneskelivet.
Indirekte og direkte demokrati:

Indirekte demokrati: De fleste av oss deltar ikke personlig daglig i samfunnsstyringen.  Det er de valgte representantene i kommunestyrene, i fylkestingene og på Stortinget som tar de politiske avgjørelsene. Det gjør de på vegne av velgerne. Om velgerne er misfornøyde med politikken som føres, stemmer de på en annen politisk parti. Dette kaller vi indirekte parti. Der vi indirekte påvirker politikken.

Direkte demokrati: En styreform der folk selv er med og diskuterer og stemmer over viktige politiske stridsspørsmål. Folkeavstemning er en form for direkte demokrati. Bare seks ganger har det vært holdt nasjonale folkeavstemninger i Norge, to ganger om kongedømmet, to ganger om alkoholpolitikk og to ganger om EU.

Politikken og privatlivet

I et demokrati har innbyggerne krav på et privatliv en politikk fri sone der hver enkelt får gjøre som han eller hun vil. Men den enkeltes rett til å bestemme over seg selv må veie opp mot hva som er til det beste for fellesskapet og dem vi lever sammen med. F.eks hver enkelt av oss kan røyke men røykeloven beskytter dem som ikke røyker ved å forby røyking på offentlige steder som skoler arbeidsplasser og utesteder.

Fellesgoder: I Norge er det et grunnleggende prinsipp at politikken skal favne om de oppgavene som er så viktige og omfattende at enkeltmennesker ikke kan stå alene om dem. Det gjelder for eksempel politiet og forsvaret som er opprettet for å verne innbyggerne mot indre og ytre uro. Skole, helsestell, trygder, veier og kulturtilbud er eksempler på fellesgoder som skal være tilgjengelige for alle.

Fellesgodene koster og derfor må det offentlige ha inntekter:

Skatter og avgifter fra privatpersoner: det kan for eksempel være inntekt, moms på varer og tjenester og avgifter på tobakk og bensin. På den måten bidrar hver enkelt av oss med penger til statskassen.

Skatter og avgifter fra bedriftene: Det gjelder blant annet arbeidsgiveravgift, selskapsskatt og skatter fra oljevirksomheten i Nordsjøen.

Eierskap i bedrifter: Staten har inntekter fra sine eierinteresser i en del bedrifter som for eksempel StatoilHydro.

Vi kan tenke oss alle inntektene til det offentlige som en fellespott som blir brukt til å finansiere de oppgavene staten og kommunene har i det norske samfunnet. Skole og helsestell er de to største utgiftspostene. En del av fellespotten blir gitt tilbake til innbyggerne i form av trygder og andre økonomiske støtteordninger. Det gjelder f.eks barnetrygd, arbeidsledighetstrygd og stipender til elever i vgs. Vi har også en del støtteordninger til private næringslivet for eksempel jordbruksstøtte og støtte til industrien. Slike trygder og støtteordninger kaller vi offentlige overføringer.

Når staten først samler alle sine inntekter i en fellespott og deretter deler fellespotten ut igjen kaller vi den omfordelingspolitikk.

Noe av hensikten med omfordelingspolitikken er å flytte penger dit de trengs mest. Det er også et mål å benytte omfordelingspolitikken til å jevne ut de største inntektsforskjellene i samfunnet og hjelpe personer som er i situasjoner der egne inntekter ikke strekker til.

I et moderne demokrati som norge reiser offentlig omfordeling en rekke viktige spørsmål som opptar både politikere og folk flest. For det første diskuterer vi hvor mye hver enkelt av oss skal bidra med i fellespotten i form av skatter og avgifter. For det andre diskuterer vi hvor mye staten skal ta ansvar for hver enkelt av oss og om ikke mindre offentlig støtte ville gitt hver enkelt av oss en sterkere grunn til å hjelpe oss selv.

Politisk strid

Konflikt og diskusjon er nødvendig i politikken. Men når avgjørelsen først er tatt av en demokratisk valgt forsamling må alle parter respektere den. Det er en viktig spilleregel i demokratiet selv om det kan føles urettferdig for dem som stadig hører til mindretallet.

Politikk handler om både om interessekonflikter og verdikonflikter:

Interessekonflikter: Oppstår når ulike grupper kjemper om materielle eller økonomiske goder som ikke finnes i ubegrensede mengder. Hvis f.eks politikerne velger å sette i gang en omfattende satsing på veibygging vil det kunne få konsekvenser for andre fellesgoder.

Verdikonflikter: Uenighet om grunnleggende mål, idealer eller livssyn som skal prege samfunnet. I Norge har vi f.eks hatt en strid om homofile par skal ha samme rettigheter som heterofile par. Striden endte med innføringen av en ny kjønnsnøytral ekteskapslov i 2009, som blant annet gir likekjønnet ektepar rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. Samtidig fikk kvinnelige ektepar og samboere rett til assistert befruktning på lik linje med heterofile par. Mange var sterk imot dette b.ant pga de er i mot kristne grunnverdier.

Ungdom og demokrati:

Mange ungdommer synes at det er vanskelig å sette seg inn i politikk. Av de 166 vgs som ble intervjuet sa flertallet at de var mer opptatt av skole og utdanningspolitikk.

Det sårbare demokratiet:

Det norske demokratiet bygger på lange og solide tradisjoner og det er lite som tyder på at det er direkte truet. Likevel er det viktig å ta vare på demokratiet for å få en fredelig konfliktløsning som demokratiet bygger på.  Mange kan lett miste troen på demokratiet om deres forventninger ikke blir levd opptil av politikerne.  Folk forventer og så at de politiske lederne skal ta ansvar og ordne opp i mange problemer i samfunnet som ikke er løst. Ofte er sakene så kompliserte at det ikke er lett å finne tiltak som gir raske resultater.  Narkotikahandel, voldskriminalitet og menneskeskapte klimaendringer er eksempler på omfattende utfordringer som det neppe finnes noen enkel og effektig løsning på.  Demokratiet er kanskje ikke alltid den mest effektive styreformen men det har som mål å sikre at mange får si sin mening, og at alternative løsninger blir veid mot hverandre.

Mediepresset, stopper folk å vegre seg mot å gå aktivt inn i politikken. Undersøkelser viser at flertallet av dem som deltar aktivt i politkken, har lang utdanning , gode inntekter og fast arbeid. Langtidsledige, personer med lav utdanning og innvadrere utgjør grupper som er langt mindre politisk aktive. Skal et demokrati unne sette grunnleggende demokratiske prinsipper til side for å beskytte seg selv mot ytre og indre fiender? Det er et av de vanskeligste dilemmaene som mange demokratier i dag står overfor.

no