Historie – Fattigdom i verden

Posted i kategorien Historie | Historie og filosofi on the 04.02.2012
Download PDF

Vår skyld?  Vårt ansvar?

Mer en 2,8 milliarder mennesker, nesten halvparten av jordas befolkning, lever i fattigdom og for under 2 dollar, ca. 14 kroner, dagen. Det er nok til et kneippbrød eller 100 gram sjokolade i Norge. Rundt 1,2 milliarder, 20 % av verdens befolkning, lever for mindre enn 1 dollar om dagen. For det får du 1 liter melk eller en liten yoghurt. Den største andelen fattige finner vi i Asia og Afrika. I Sør-Asia lever 25 % av befolkningen, 500 millioner, i absolutt fattigdom, det vil si for under 1 dollar om dagen. I Afrika sør for Sahara, lever nesten halvparten, ca 300 millioner, i absolutt fattigdom.

Begrepet fattigdom omhandler ikke bare mangel på penger og inntekt, slik som det lenge har vært. Fattigdom er mangel på muligheter til muligheter til å leve et langt og sunt liv med en viss levestandard, frihet, verdighet, selvrespekt og respekt fra andre.

De fleste som lever i fattigdom i dag mangler både penger, utdanning og kunnskap og har mange helseproblemer. De har derfor liten mulighet til å forbedre situasjonen og komme seg vekk fra fattigdommen på egen hånd, og havner ofte i en ond sirkel.

De fattige har som regel liten eller ingen utdanning, og får derfor store problemer med å skaffe seg en godt betalt jobb i forhold til de som har utdanning. De fleste mangler også rent vann og grunnleggende helsetjenester, og sliter ofte med dårlig helse og sykdommer. Dette gjør det veldig vanskelig å jobbe fulltid, noe som igjen fører til lavere inntekt og at det blir enda vanskeligere å komme seg ut av fattigdommen. Et enda større problem dukker opp hvis forsørgeren i en fattig familie får helseproblemer. Inntektene går ned, kanskje andre familiemedlemmer må være hjemme å pleie den syke, og utgiftene stiger på grunn av behov for medisiner og helsetjenester, noe som kan få katastrofale følger for en familie.

Generelt sett får også de fattige mange flere barn enn andre, og ofte flere barn enn de greier å forsørge. Fattige foreldre med mange barn kan bli nødt til å prioritere et barn foran ett annet, fordi det ikke er nok mat til alle. Barn i fattige familier blir også ofte tvunget til å slutte på skolen, fordi familien ikke har råd til å betale skoleutgiftene, og må sende dem ut i for å arbeide for å gi familien inntekter. Slik ender også barna opp uten utdanning, havner i den samme situasjonen som foreldrene og fattigdommen går i arv.

Et annet problem for de fattige og u-landene er HIV/AIDS, som er spesielt utbredt i u-landene i Afrika. Hver eneste dag blir rundt 15 000 smittet av HIV, og i 2010 vil 40 millioner barn ha mistet foreldrene sine på grunn av sykdommen. HIV/AIDS kan ramme de produktive delene av samfunnet i de sårbare landene, og gjøre kampen mot fattigdommen enda vanskeligere.

De fattige utviklingslandene har også store problemer med sterk politisk uro og væpnete konflikter. Av verdens 38 fattigste land, er hele 20 i en væpnet konflikt eller nettopp ferdig med en væpnet konflikt. Kostnadene som følge av konfliktene kan skape store problemer for den allerede dårlige økonomien og ramme sivilbefolkningen hardt.

Mange av u-landene har lenge hatt ganske store naturressurser, og har fått det meste av inntektene sine fra salg av råvarer til de rike industrilandene, mot at de kjøper ferdige industriprodukter tilbake. Men de siste årene har det vært et kraftig fall i råvareprisene, mens prisen på industriproduktene har steget. Det har ført til store problemer for de fattige u-landene, fordi de må produsere mer og mer råvarer for å kunne betale for industriproduktene. En del land, inkludert Norge, har innført handelsrestriksjoner på jordbruksprodukter fra utviklingsland.

Nesten alle u-landene har i dag store gjeldsproblemer, som stammer fra lån mange år tilbake i tid, som en følge av for eksempel dårlige økonomiske råd fra rike land eller korrupte regimer. Gjeldsnedbetalingen hindrer landene fra å utvikle seg og komme seg ut av fattigdommen. U-landene i Afrika bruker over 14 % av eksportinntektene sine på gjeldsnedbetalinger, i Sør-Asia bruker de 22 % og i Latin-Amerika og Kariben må de bruker de en tredjedel av eksportinntektene på lånene.

Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken, har vedtatt å gi gjeldslette til 41 land med svært mye gjeld, og ettergi opp mot 70 % av den samlede gjelden på 170 milliarder dollar. Men få land har imidlertid kvalifisert seg til gjeldslettelse.

Programmer som skal bekjempe fattigdom har blitt innført, men med ulike resultater. Det har blitt fremgang i fattigdomsreduksjonen, men den har variert fra et land til et annet. I u-land generelt har for eksempel spedbarnsdødeligheten blitt redusert med mer enn 40 %, analfabetisme blant voksne med 50 % og antall elever i skolene har steget med nesten 50 % siden 1970. Den største fattigdomsreduksjonen har kommet i Øst-Asia og spesielt i Kina. Der har de i løpet av de siste ti årene løftet nesten 200 millioner ut av fattigdommen! På grunn av en rask økonomisk vekst basert på investeringer, har forskjellen i gjennomsnittsinntekten mellom Kina og resten av verden blitt halvvert i løpet av 40 år. Flere andre land, som India, Brasil og Uganda, har fått økonomisk veiledning, innført et mer rettferdig budsjett, bedret økonomien og redusert fattigdommen. Land som Costa Rica, Cuba, Sri Lanka og Vietnam har fått bedre helseforhold, lengre levealder og rask økning i utdanning og leseferdighet, selv om de ikke har så gode, økonomiske ressurser.

Men det har også blitt forverringer på enkelte områder, og mange problemer gjenstår å løse. Forskjellen mellom fattig og rik har steget kraftig de siste årene. I dag står den rikeste femtedelen av verdens befolkning for hele 86 % av verdens inntekter, mens den fattigste femtedelen får 1,1 % av inntektene. Noen land betaler mer i gjeldsnedbetalinger enn de bruker på helse og utdanning, mens Honduras’ gjeld er 208 ganger større enn verdien på landets eksporter, og gjeldsnedbetaling står for 55 % av utgiftene til landet!

En milliard mennesker mangler fortsatt tilgang på rent drikkevann, og 2,4 milliarder mangler tilgang på sanitære forhold. Når man tenker på at å gi alle mennesker tilgang på enkle sosiale tjenester, og utrydde inntektsfattigdom fullstendig vil koste 80 milliarder dollar, ca 0,5 % av verdens totale inntekt, er det utrolig at et land som USA bruker rundt 200 milliarder dollar bare på Irak-krigen. Det er også ganske utrolig at den vestlige verdens jordbruksstøtte er på over 300 milliarder dollar, fem ganger så mye som hele verdens totale utviklingshjelp. En melkeproduserende ku i EU fikk for eksempel 913 dollar i støtte i 2000, mens EU-bistanden per innbygger i Afrika sør for Sahara var på 8 dollar. I tillegg jobber også denne støtten mot de fattige, siden den gjør den vanskeligere for u-landenes jordbruksprodukter å komme inn på det vestlige markedet. At de fattige landene i 1998 brukte 13 dollar i gjeldsnedbetalinger for hver eneste dollar de mottok i bistand, sier jo det meste! Det skal ikke mye til for å gjøre det bedre for de fattige, og vi vil sannsynligvis ikke merke noen stor forskjell i livene våre. Det er vårt ansvar å hjelpe de som trenger det, for vi har råd til det. For hvor mye bryr vi oss om et brød eller 1 liter melk fra eller til, i forhold til de fattige?