Samfunnsfag – De folkevalgte

Lastet opp i kategorien Samfunnsfag den 04.02.2012

En plass på stortinget:

Anna Ljunggren 21 år yngste representant valg 2005 inn på stortinget. Hun jobber for en god og gratis skole.

Stortinget: Norges nasjonalforsamling:

Stortinget er Norges nasjonalforsamling med 169 representanter. Hvert enkelt fylke har et visst antall representanter, det er fordelingen av stemmer i hvert enkelt fylke som bestemmer hvilke partier som får inn en eller flere representanter. I stortinget er Annas oppgave først og fremst for å kjempe for sakene til Arbeiderpartiet.

Partigrupper: Noe av det første de 169 representantene gjør er å organisere seg i partigruppene.  Hver partigruppe rommer alle representantene et politisk arbeid og diskuterer hvordan partiet skal stille seg til de ulike sakene som er til behandling. Lederen for partigruppen kalles parlamentarisk leder.

Presidentskapet: organisere arbeidet på stortinget og sørger for at saksbehandlingen og avstemningene går riktig for seg. Et av medlemmene er alltid under møtene i stortingssalen og skal blant annet passe på at talerne ikke benytter såkalt upassende språkbruk. F.eks da Heikki Holmås fra SV utrykte om økonomien til kommunene.

Stortingets oppgaver

Arbeidsdagen handler stort sett å sette seg inn i de sakene som Stortinget skal ta stilling til. Men døgnet har for få timer til å få til alt så derfor finnes det 13 fagkomiteer.

Fagkomiteer:  Arbeids og sosialkomiteen, Energi og miljøkomiteen, familie og kulturkomiteen, finanskomiteen, forsvarskomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen, kirke,utdannings og forskningskomiteen, kommunal og forvaltningskomiteen kontroll og konstitusjonskomiteen, næringskomiteen , transport og kommunikasjonskomiteen, utenrikskomiteen.  Her blir sakene grundig drøftet på tvers av partiene resultatet av komiteforhandlingene er som regel avgjørende for hva stortinget bestemmer seg for.

Stortinget har tre viktige oppgaver:

Bare stortinget som kan vedta lover:  Stortinget vedtar i underkant 100 lover hvert år, det vil si at stortinget har lovgivende makten.

Hvert år vedtar stortinget et statsbudsjett:  Viser statens utgifter og inntekter for det neste året. I budsjettet ser vi f.eks tall som viser hvor mye stortinget bevilger til f.eks politi, rettsvesen og veibygging. Statsbudsjettet viser også hvor mye vi skal betale i skatter og avgifter. Stortinget må godskjenne forslaget til statsbudsjettet før det er gyldig. Vi sier derfor at stortinget har bevilgende makt.

Stortinget kontrollerer regjeringen: Stortinget passer på at regjeringen holder seg innenfor de rammene og retningslinjene som stortinget har vedtatt. Vi sier at stortinget har kontrollerende makten.

Regjeringens oppgaver:

Regjeringen har den utøvende makten. Regjeringen skal altså sørge for at de som Stortinget bestemmer blir gjennomført i praksis.

Regjeringens saker:

Utarbeider forslag til statsbudsjett

Forslag til nye lover

Setter ut i livet de lovene og sakene som stortinget har vedtatt

Regjeringen utarbeider forskrifter til lover som Stortinget vedtar. Forskrifter er utfyllende detaljer til lovene.

Ansvar for statlige bedrifter og institusjoner, f.eks universitetene, sykehusene og Forsvaret.

Regjeringen tar seg av utenrikspolitikken, dvs norges forhold til andre land og internasjonale organisasjoner.

 

Forholdet mellom stortinget og regjeringen:

Det partiet eller de partiene som får flest mandater på stortinget får vanligvis oppdraget til å danen regjering. Ethvert parti ønsker å få 85 mandater inn på stortinget fordi om et parti får det trenger de ikke å samarbeide med andre partier og kan danne flertallsregjering alene.

Mandatfordelingen etter 2005 viste at ingen partier var så heldige. Arbeiderpartiet var det største med 61 representanter inn på stortinget men en regjering med bare mandater fra arbeiderpartiet ville bli en mindretallsregjering som alle saker ville vært avhengig av støtte fra andre partier.  Hvis det ikke er naturlig at et parti danner mindretallsregjering, får flere partier sammen og danner en koalisjonsregjering.  Et slikt samarbeid krever at partiene ikke er så uenige at de ikke kan komme til enighet i sakene.  Sv, Ap og Sp dannet regjering sammen i 2005 og erklærte noen få uker etter en felles politisk fplattform såkalte Soria Moria erklæringen. Da stortinget trådte sammen i sptember varslet derfor den sittende mindretalssregjeringen fra krf, v, og h at den ville gå av og gi plass for de rødgrønne flertalssalternativet.

Parlamentarisk styre: Siden 1884 har det norske statsstyret vært basert på et parlamentarisk system. Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit for å kunne styre.

Mistillitsforsalg: Partiene i stortinget har derfor mulighet til å fremme mistillitsforslag mot regjeringen. Begrunnelsen kan være at regjeringen ikke har fulgt opp stortingets vedtak eller at en enkelt statsråd har opptrådt på en som stortinget ikke kan akseptere. Dersom mistillitsforslaget får flertall i stortinget må regjeringen gå av. Siden 1905 har det hendt to ganger at et mistillitsforslag fikk en regjering til å gå av.

Kabinettspørsmål: Regjeringen kan også i enkelte tilfeller true med å gå av dersom den ikke får støtte i stortinget for budsjettet eller en annen viktig sak den ønsker å få gjennomført. Dette kaller vi å stille kabinettspørsmål. Dersom regjeringen taper en avstemning om et kabinettsspørsmål må den gå av. Dette har skjedd flere ganger i norsk politikk.

Parlamentarisk situasjon: Forholdet mellom stortinget og regjeringen avhenger av parlamentariske situasjonen. Det vil si at styrkeforholdet mellom de partiene som har regjeringsmakten, og de som står utenfor og utgjør opposisjonen. En regjering som er støttet av et flertall av representantene på stortinget, trenger ikke å ta like mye hensyn til stortingets ønsker som en mindretallsregjering.

 

Statsministeren og statsrådene:

Regjeringen består av en statsminister og tyve statsråder. Statsministeren leder arbeidet i regjeringen og representerer regjeringen utad, både overfor folket og overfor stortinget. Statsministeren er også landets fremste representant i forhold til utlandet.

Statsrådene er ansvarlige for hver sine saksfelt. Samferdselsministeren har f.eks ansvaret for transport av personer og god, telekommunikasjon og posttjenester. Statsrådene leder hvert sitt departement. De som arbeider i departementene er fast ansatte eksperter som skal hjelpe statsrådet med å utføre oppgavene. De er ikke politisk valgt og holder derfor jobbene sine selv om det blir regjeringsskifte. Det er vanligvis departementene som forbereder saker som regjeringen legger fram til stortiinget. Det er også departementene som står for det praktiske gjennomføringen av den politikken som blir vedtatt.

Departementene 2005-2009

Arebids- og inkluderingsdepartementet

Barne- og likestillingsdepartementet

Finansdepartementet

Fiskeri og kystdepartementet

Forsvarsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Justis- og politidepartementet

Kommunal og regionaldepartementet

Kultur og kirkedepartementet

Landbruks og matdepartementet

Mijøverndepartementet

Fornyings og administrasjonsdepartentet

Nærings og handelsdeprtamenentet

Olje og energidepartementet

Smaferdselsdepartementet

Kunnskapsdepartementet

Utenriksdepartementet.

 

Sametinget

I 1987 vedtok stortinget å gi de norske samene mulighet til å velge sin egen folkevalgte forsamling sametinget. Sametinget holder til i karasjok og består av 39 representanter som er valgt for fire år om gangen. For å kunne stemme ved sametingsvalgene må en ha stemmerett ved lokalvalg og i tillegg stå i samemanntallet. Det siste innebærer at en både oppfatter seg selv som same og at samisk er blitt brukt som hjemmespråk av enten en selv eller av en eller flere foreldre besteforeldre eller oderforeldre. Samemantallet består i dag av rundt 14 000 personer.

Sametinget har rett til å ta opp saker som representantene selv mener har betydning for det samiske folket, men sametinget har bre rådgivende myndighet. Det vil si at samene er underordnet norske lover og norske myndigheter. Stortinget følger de rådene sametinget kommer med i mange saker.

Opprettelsen av sametinget er et uttrykk for at samene er en anerkjent som en etnisk minoritet med en særlig rettstilling i det norske samfunnet. Samene er et urfolk og etter internasjonal rett gir det den norske staten et særlig historisk ansvar for å beskytte samenes språk, kultur og levesett.

Lokalpolitikk:

Norge har ordninger for lokalt selvstyre, der saker som bare angår mindre geografiske områder blir avgjort av lokale folkevalgte forsamlinger grunnet å forminske avstand mellom folket og politikerne på stortinget. I lokalpolitikken er ikke avstanden så stor mellom velgere og politikere. Faktisk er gjennomsnittlig en av omkring to hundre norske velgere medlem av et kommunestyre eller et fylkesting. I nærmiljøet ditt bor det derfor antagelig lokalpolitikere som du kan henvende deg til når du ønsker å følge opp en politisk sak. Denne nærheten mellom folket og de folkevalgte er et viktig grunnprinsipp ved lokalpolitikken.

Det norske politiske systemet i dag består av tre styringsnivåer:

Staten

Fylkeskommunen

Kommunen

Når det gjelder utdanning har kommunen ansvar for grunnskolene blant annet fordi de ligger i skolebarnas lokalmiljø. Fylket har ansvaret for de vgs skolene som det er langt færre av og som ofte elever kommer fra flere kommuner. Høyskoler og universiteter er derimot statens ansvar.

Lokalt selvstyre med klare rammer

Lokalpolitikk handler om lokalt ansvar og selvstyre. Lokalpolitikere kan likevel ikke bestemme hva slags tiltak de vil sette i gang. Det er stortinget som bestemmer hvor mye ansvar som skal overlates til lokalpolitikken. Det er to forhold som setter grenser for lokalpolitikernes handlefrihet

Staten pålegger kommunene fylkeskommunene en rekke oppgaver som de skal lese. Det gjelder f.eks drift av skoler, eldreomsrog og barnevern. Lokalpolitikerne kan ikke overse de lovpålagte oppgavene som staten gir dem.

Staten har sterk kontroll over økonomien i kommuner og fylkeskommuner. Denne kontrollen består i at staten overfører penger til kommunesektoren. Et kutt i disse overføringene betyr dårligere økonomi for kommunene.

Den kanskje aller viktigste utfordringen for lokalpolitikerne er å få pengene til å strekke til. Skatteinntekter og overføringer fra staten gir kommunen inntenkter men mange kommuner og fylker har problemer med å finne penger til alle de tjeneste som de er pålagt å tilby sine innbyggere.

De nasjonale myndighetene har ønsket å legge forholdene til rette for at alle uansett hvor de bor i landet skal få noenlunde lik tilgang til viktige velferdsgoder. Det er hovedgrunnen til at fylkene og kommunene ikke har fått fritt spillerom til å gjøre som de vil.

 

Kommunestyret og fylkesting

Kommunestyre: velges blant kommunenes innbyggere. Spiller samme rolle for kommunen som stortinget spiller for landet. Kommunestyret skal vedta kommunens budsjett og som de som tar de politiske beslutningene om hvordan kommunen skal styres.

Formannskap: Forbereder saker for kommunestyret og har myndighet til å ta avgjørelser i mindre saker. I formannskapet er partifordelingen i grove trekk den samme som i kommunestyret.

Kommunene velger også et av medlemmene i formannskapet til ordfører. Å være ordfører er det viktigste tillitsvervet i kommunepolitikken. Ordføreren leder møtene i kommunestyret og formannskapet. Det er også vanlig at ordføreren får fullmakt av kommunestyret til å ta avgjørelser i en del saker på egen hånd. I likhet med staten har kommunene behov for en egen stav av fast ansatte eksperter som kan forberede og iverksette politikernes vedtak. Denne kommunale forvaltingen kalles kommuneadministrasjonen. Den øverste leder for denne er rådmannen. Noen få bykommuner som oslo og bergen har en parlamentarisk styreform etter modeller av stortinget. Her er formannskapet erstattet med et byråd som må ha støtte fra flertallet i bystyret. Byrådet blir med en annen saken slags kommuneregjering som må gå av dersom flertallet i bystyret skulle ønske det. Byrådslederen får rollen som en slags statsminister på kommunalt nivå.

Fylkesting: Styringssystemene i fylkeskommunene likner mye på dem vi finner i kommunene. Fylkeskommunenes parallell til kommunestyret er fylkestinget. Fylkestinget velger et fylkesutvalg som tilsvarer formannskapet i kommunen og fylkesordfører.  Fylkesadministrasjonen er også stort sett bygd opp etter det samme mønsteret sin adnubustrasjonen i kommunene. På toppen finner vi fylkesrådmannen omgitt av fylkeskommunens sentraladministrasjon.  Vi finner også en rekke etater ledet av hver sin etatssjef. En slik etat er fylkeskommunens utdanningsetat med fylkesutdanningsejfen som leder. Denne etaten administrerer den vgs opplæringen i fylket.

 

Valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediakanalen.

Aksjonskanalen: en underskriftskampanje eller en streik er eksempler på ulike aksjonsformer som kan være effektive for å få politikerne og mediene interessert i saken.

Mediakanalen: En rapportasje i avisen eller et innslag på lokalfjernsyn er gull verdt for mediedekning betyr at saken når fram til mange mennesker også folkevalgte politikere. De folkevalgte politikerne velger ofte saker fra mediene som de kan støtte.

 

 

no