Biologi – Hjernen og nervesystemet

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 11.04.2012
Download PDF

Nevroner

Tre typer

–          Sensorisk nervecelle: transporterer meldinger fra sanseorganer til ryggmarg og hjerne

–          Motorisk nervecelle: transporterer meldinger fra hjerne og ryggmarg til muskler og kjertler

–          Internevron: forbindelser i nervesystemet mellom andre nerveceller

–          Overfører signaler ved hjelp av elektriske impulser og kjemiske stoffer

–          Finnes i hjernen, ryggmargen og det perifere nervesystemet

–          Danner grunnlag for tanker og psykologiske funksjoner

–          Består av : dendritter – cellekropp – akson med myelinlag og ranviersk innsnevring – aksonende

–          Nervecellen er dekket av en beskyttende membran, men har ionekanaler (natriumkanaler og kaliumkanaler)

  • Innsiden er ladet med anioner og K+ ioner
  • Utsiden er ladet med Na+ og Cl
  • = innsiden er negativt ladet pga Clà spenningsforskjell på -70mV = hvilepotensialet

–          Aksjonspotensiale = nerveimpuls avføres etter simulering fra andre nerveceller

  • Ved hvilepotensialet er ionekanalene stengt, men 10 ganger mer Na ute enn inne
  • Nevronet stimuleres så Na-kanalene åpner seg, Na går inn = depolarisering – innsiden blir positiv
  • For å gå tilbake til hvilepotensialet åpnes kaliumkanaler og natriumkanaler stenges à kalium går ut
  • Vekselsvis åpnes disse kanalene og sender nervesignalet gjennom cellen
    • Absolutt refraktær periode: tidsintervall etter aksjonspotensiale da nevronet ikke kan stimuleres på nytt
    • Alle-eller-ingen-lov: styrke på stimuli ubetydelig, nervecellen fyrer med maks styrke eller ingenting
    • Trinndelt potensiale: endring i et nevrons elektriske potensiale proposjonalt med stimuli, ikke nok til aksjonspotensiale

–          Myelinlag (fettlag av gliaceller) rundt aksonet gjør at ionene ikke kan slippe gjennom, men dette kan de i de ranvierske innsnevringene (uten/tynt myelinlag) à depolarisering i en innsnevring aktiverer depolarisering i den neste (nervesignalet hopper mellom)

–          Signaloverføring mellom nevroner er en kjemisk overføring

–          Synaptisk kløft i enden av aksonet sender ut nevrotransmittere fra synaptiske hulrom som vandrer over kløften og fester seg i mottakermolekyler/reseptor

–          Kan føre til videre depolarisering eller stoppe nervesignalet à aksjonspotensiale eller trinndelt poteniale

–          Fjerner nevrotransmittere ved å ta de tilbake til aksonenden eller deaktiveres av nye nevrotransmittere

–          Acetylkolin: nevrotransmitter som er involvert i hukommelsen i noen nevrale nettverk og som opptrer i synapser ved muskler

–          Nervecellemodulator: nevrotransmitter som forsterker eller modifiserer aktiviteten til nerveceller

–          Psykoaktive medikamenter: påvirker hjerneaktivitet

Agonist: medikament som forsterker eller imiterer nevrotransmitters effekt

Antagonist: medikament som hemmer nevrotransmitters effekt

Nervesystemet

Deles inn i to:

–          Sentralnervesystemet: hjernen, den forlengede marg og ryggraden

–          Det perifere nervesystemet: alle nerveceller som forbinder sentralnervesystemet med muskler, kjertler og sanseorganer

–          Det perifere nervesystemet deles inn i

Det somatiske nervesystemet: sansing og motorikk, viljestyrt

Det autonome nervesystemet: aktiverer ufrivillige muskler, indre organer, ikke viljestyrt

–          Det autonome nervesystemet deles igjen inn i

Det parasympatiske nervesystemet: ”avslappende” effekt, virker inn ved normale situasjoner

Det sympatiske nervesystemet: aktiverende effekt, virker inn ved for eksempel stress

  • Homeostase: vedlikehold av biologisk likevekt

Studier av hjernen

–          Nevropsykologiske tester: oppgaver og spørsmål som måler non-verbal og verbal atferd, tester etter hjerneskader

–          Produsere hjerneskade ved elektriske impulser, medisinske inngrep eller innsprøyting av kjemikalier

–          Elektroencefalogram (EEG): apparat som registrerer nervecelleaktivitet ved hjelp av elektroder festet til hodebunnen

–          Hjerneavbildning

  • CT/CAT-skanning: hjernestruktur fra alle vinkler, røntgenstråler
  • MRI: detaljert bilde med farger av levende vev, magnetfelt

? STRUKTUR

–          PET: visuell avbildning av hvordan radioaktivt stoff absorberes av hjerneceller, indikerer hvor aktiv en celle er når spesifikke oppgaver gjøres

–          fMRI: visuelt bilde som viser blodstrømningene i hjernen tatt med mindre enn ett sekunds mellomrom

? FUNKSJON

Hjernens struktur og funksjon

Hjernen deles ofte i tre:

(1) Bakre del av hjernen: ligger rett over ryggmargen, inneholder lillehjernen og hjernestammen

–          Mest primitive del av hjernen

–          Inneholder hjernestammen

  • Margen: hjernestammestruktur som styrer livsviktige funksjoner, for eksempel hjerteslag og åndedrett
  • Hjernebroen: hjernestammestruktur med sensoriske og motoriske områder involvert i søvn og drøm

–          Og lillehjernen

  • Koordinasjon av bevegelse
  • Noen sider ved læring og hukommelse

(2) Mellomhjernen:

–          Inneholder klynger av sensoriske og motoriske nerveceller

–          Impulser til og fra øynene ligger her

–          Nettformet formasjon

  • Fingerformet struktur fra bakhjernen og forhjernen

Viktig for bevissthet, søvn og oppmerksomhet

  • Sender impulser til og aktiverer høyere hjernesentre (oppstigende del) og blokkerer selektivt noen former for input (nedstigende del)

(3)Forhjernen:

–          Mest avanserte del fra evolusjonistisk standpunkt

–          Storehjernen deles i venstre og høyre hjernehalvdel

–          Thalamus

  • Plassert over midthjernen
  • Hjernens sensoriske sentralbord, formidler hjerneimpulser videre

–          Hypotalamus

  • Ligger mellom thalamus og hypofysen
  • Kontrollerer autonome og hormonelle prosesser
  • Viktig  for emosjon og motivasjon

–          Det limbiske system

  • Hippocampus

Dannelse og lagring av minner

  • Amygdala

Organisere følelsesmessige og motivasjonelle responsmønstre, spesielt i sammenheng med frykt og aggresjon

–          Cerebral cortex/ hjernebark

  • Det grå, sammenfoldede ytre dekke av hjernen
  • Viktig for høyere ordens sansing, bevegelse, persepsjon, mentale prosesser
  • Inndeles i: Frontallappen, parientallappen, occipitallappen, temporallappen

–          Motor cortex, den motoriske hjernebarken

  • Bakre del  av frontallappen som kontrollerer viljestyrte bevegelser i motsatt  side av kroppen (kontrollerer over 600 muskler!)

–          Somatisk sensorisk cortex

  • Barkaktige remser i den fremste del av forntallappen som mottar sanseinntrykk fra motsatt side av kroppen

–          Wernickes område

  • Venstre hjernehalvdel, temporallappen
  • Talegjenkjennelse, språkforståelse

–          Brocas område

  • Venstre hjernehalvdel, frontallappen
  • Språkproduksjon

–          Assosiasjonshjernebarken

  • Områdene i den cerebrale hjernebarken som ikke har noen sensorisk- eller bevegelsesfunksjon, men involvert i persepsjon, språk og andre psykologiske funksjoner

? Frontallappen skiller mennesker fra dyr. Kattens frontallapp utgjør va 3,5% av hjernen, 29% hos mennesket

–          Prefrontal hjernebark

  • Område av frontallappen rett bak øynene
  • Planlegging, selvbevissthet og ansvar

–          Corpus callosum

  • Bredt bånd av hvite, myeliniserte fibre som sørger for kontakt og kommunikasjon mellom de to hjernehalvdelene
  • Lateralisering: graden av lokalisering av en funksjon i høyre/venstre hjernehalvdel
  • Studier av hjerneskader indikerte tidlig at
  • Venstre hjernehalvdel: språk, matematikk og logikk. POSITIVE FØLELSER
  • Høyre hjernehalvdel: musikalse, artistiske evner, forståelse av bilder og sammenhenger. NEGATIVE FØLELSER

–          Hjerneplastisitet: Hjernecellers evne til å forandre struktur og funksjon som følge av erfaring, aktivitet eller skade

Helbredelse av nervesystemet

–          Nervecelleproduksjon

–          Hjernestammceller: Umodne celler som kan spesialisere seg til alle typer celler hjernen trenger

Nervesystemets kontakt med det endokrine systemet

–          Begge er transportsystem for informasjon – endokrine systemet bruker sirkulasjonssystemet for frakting av hormoner, nervesystemet går raskere

–          Begge har reseptorer som kjemiske stoffer passer i som nøkkel i lås

–          Nerver aktiverer hjernen, hjernen aktiverer hormoner

–          Hormoner påvirker kroppen, følelser, tanker, lyster osv.

Nervesystemets kontakt med immunsystemet

–          Begge har evnen til å tolke, huske og respondere til stumuli

–          Fagocytter og lymfocytter har reseptorer for nevrotransmittere, kan altså påvirkes av kjemiske stoffer fra hjernen

–          Immunforsvarceller kan også produsere hormoner og nevrotransmittere

–          Stress, depresjon og pessimistisk tenkning svekker immunsystemet, mens optimistisk tankegang, humor og sosial kontakt opprettholder immunsystemets funksjon

Biologi – Generell økologi

Posted i kategorien Biologi on the 07.02.2012
Download PDF


Økologisk suksesjon

Endring av artsammensetningen som følge av abiotiske og biotiske faktorer.

Når forholdene endrer seg (brå, store endringer eller langsomme endringer) skjer det en suksesjon.

Skogbrann, ras og vulkanutbrud endrer forholdene slik at det ikke er i samsvar med nisjene (kravet til abiotiske og biotiske faktorer en art har. Eks. habitat, temperatur, reirplass, fødevalg) til artene i det området.

Lysforhold, næringsforhold og vanntilgang kan også endres og føre til usamsvar med nisjene.

Artene som ikke trives i de nye forholdene vil flytte eller utslettes. Artene som er tilpasset disse forholdene vil dominere.

En suksesjon starter der det ikke har vært liv før, eller der det har vært liv før, men noe har ødelagt det. Da er det nye planter som er nøysomme, pionerplanter, som begynner å vokse. Disse plantene produserer etter hvert næring som gir livsgrunnlag til andre mer krevende planter. Disse plantene vil mest sannsynlig utkonkurrere pionerartene, slik at de dør ut. Slik vil artsammensetningen endre seg.

 

Populasjonsøkologi

I skogen for planter. Beveger seg ikke og har derfor ikke muligheten til å reagere på raske miljøendringer. Konkurranse om lyset. Tiltrekning på insekter til polinering. Spredningsevne.

Evnen til å motstå predatorer. Beiting. Utvikler gift, torner, bark, seige, harde til forsvar.

Evne til å motstå parasitter. Kan spre seg og ta livet av store plantepopulasjoner på kort tid.

Konkurranse om næring – lys (planter), føde (dyr) – territorier (fugl), maker

 

Reproduksjonsevne – hvor mange individer fødes og lever og hvilke aldersforskjeller de har. Polygame arter, treng flere hunner enn hanner for å vokse seg større. Er det nok føde? Innavn?

Seksuell seleksjon – den største hannen er den dominerende. Eller den hannen med finest fjærdrakten.

Dødelighet – dårlig tilgang på næring og mye jakt på arten, mye stress, mye sykdom, mye konkurranse

Tetthetsuavhengige faktorer – de abiotiske faktorerne. Lys, temperatur, nedbør, vind. Spiller ingen rolle hvor mange det er av individene.

Tetthetsavhengige faktorene – de biotiske faktorene. Predasjon, konkurranse, parasitter og størrelse på bestanden. Den intraspesifikke konkurransen er VIKTIG.

Bæreevne – hvor stor kan populasjonen bli over tid i et avgrenset område. Næringstilgang om vinteren.

Individtetthet – området bæreevne bestemmer dette – immigrasjon, emigrasjon, dødelighet, produksjon (tid på året)

Endringer i ressursgrunnlag, predasjon, parasitter, sykdommer og intra- og interspesifikk konkurranse

Generasjonstiden er avhengig av  Livsstrategien

r-strategi: eks. planteplankton (pionerarter). Får veldig mange avkom flere ganger og har ingen ynglepleie. Ofte i starten av et økosystem når de raskt kan uttnytte et nytt økosystem.

k-strategi: eks. pattedyr, store, klimaksarter. Får få avkom og har ynglepleie. Ofte I klimakssamfunn.

Gauske prinsipp for nisjeoverlapp

Gauske økologiske prinsipp sier at to arter med samme nisjer, vil føre til at den ene arten dør ut i dette økosystemet eller at den at den ene forandrer sine behov.

Hvis nisjene derimot ikke er helt overlappende vil seleksjonen som er et resultat av konkurranse føre til evolusjon, slik at artene blir mer forskjellige.

Interspesifikk konkurranse (konkurranse mellom individer av ulike arter) blir høy.

–       Med økende intraspesifikk konkurranse utvides populasjonens nisje, den blir bredere. Da er konkurransen om den “beste” føden (eller andre ressurser) så intens at det “lønner seg” for en del individer å søke litt dårligere føde.?

–       Med økende interspesifikk konkurranse blir populasjonens nisje smalere. Det “lønner seg” da å spesialisere seg på de ressursene som arten best kan nyttiggjøre seg, og som de andre artene ikke utnytter så effektiv.

–       Den intraspesifikk konkurransen må være stor, og den interspesifikke konkurransen må være liten for at artene skal kunne eksistere sammen. Dette kaller vi i dag nå “det gauske konkurranseprinsippet”.

Biologi – Vekst og utvikling hos planter

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 04.02.2012
Download PDF

Vekst:

–         Skyldes nedbryting av oppslagsnæring som ligger rundt embryoet i frøet

–         Kan også skyldes økning i tørrstoff(den mengden plantestoff som er igjen når planten har tørket ut)

–         En ytre påvirkning vil føre til en respons(reaksjon på cellenivå) i planten

Frøspiring:

–         Frøet er en egen formeringsenhet som består av et frøskall, et embryo og oppslagsnæring

–         Oppslagsnæringen består av forskjellige næringsstoffer

–         Frøet i tørr tilstand er som regel i en hvilefase og i denne hvilefasen kan den tåle svært ugunstige vilkår, f. Eks frost og tørke

à På den måten overvintrer mange arter som ikke tåler kulde eller tørke

–         Noen arter krever en viss mengde lys, mens andre må ha en viss kuldeperiode for å spire.

–         I frøskallet hos en del arter ligger det også hemmende stoffer, i all hovedsak hormoner, som må brytes ned før planteembryoet kan spire

à Viktig fordi embryoet ellers kunne startet en spiringsprosess om vinteren under en kort varmeperiode, noe som kunne føre til at den frosset i hjel når det ble kaldt igjen.

 

Plantehormoner:

–         Signalstoff som blir produsert et sted i en organisme og transportert til et annet sted hvor den påvirker noe. F. Eks dannelsen av proteiner

–         Produsert i vev hos planter, mens i kjertler hos dyr

–         Plante hormonene blir produsert direkte i det vevet hvor det skal virke, mens i dyr kan det fraktes til der hvor det skal brukes

à Årsak til planten kan være at de ikke har så velutviklete transportsystem for frakt av hormoner

 

Ulike plantehormoner:

–         Responstid er den tiden det tar før en stimulus har blitt møtt med en motreaksjon i planten

–         Auxiner: Stimulerer stengel- og rotvekst, fremmer celledifferensiering, fremmer vekst rettet mot lyset(fototropisme) og vekst påvirket av tyngdekrefter(geotropisme)

–         Etylen(gass): Fremmer modning av frukt og felling av blader og frukt. ”Aldringshormon”

–         Gibberelliner: Fremmer lengdevekst av stengel og bladvekst, kan bryte frøhvile og stimulere til blomstring og fruktutvikling

 

Praktisk bruk av plantehormoner:

–         Mange av hormonene er kartlagt og kan lages syntetisk

–         F. Eks etylen som er et modningshormon. Kan høste umodent frukt, frakte den og så modne den med etylen til det landet den skal til

–         Syntetiske auxiner brukes en del som sprøytemiddel i jordbruket og brukes mot ugras.

–         Syntetiske auxiner kan også brukes til å hindre spiring hos poteter under lagring

Bevegelser hos planter

–         Vekstbevegelser hos planter deles i to grupper; tropismer og nastier

–         En tropisme er en vekstreaksjon der det er et bestemt forhold mellom responsen og kilden som påvirker. Bevegelsen går i en retning

–         Nastier er vekstbevegelser der det ikke er noe bestemt forhold mellom responsen hos planten og kilden som påvirker planten. Bevegelsen er reversibel

Tropismer:

–         Fototropisme: Bevegelse mot lyset pga bladet danner mer auxin på skyggesiden, slik at planten bøyer seg på denne siden og bøyer seg mot lyskilden.

–         Geotropisme: Vekst som er styrt av tyngdekraften. Skyldes bevegelsen av stivelseholdige korn, amyloplaster.

–         Thigmotropisme: Enkelte planter klatrer opp langs en husvegg eller slynger seg om en stolpe. Skyldes at berøring er en kilde til påvirkning. Berøringen vil føre til    redusert lengdevekst i forhold til yttersiden av bladet eller planten, og planten kveiler seg derfor rundt gjenstanden. Kveiler seg rundt små spesialiserte blader som kalles slyngtråder.

–         Fotonasti: Planter som har blomster som åpner seg tidlig om morgen. Noen har også blader som endrer posisjon

–         Thigmonasti: Er som thimotropisme, noe som er utløst av en berøring. Planter bruker dette til å fange insekter. Eks: venusfellen.

 

Ytre påvirking av vekst og utvikling hos planter

Lys:

–         Forutsetning for en del av fotosyntesen.

–         Helt avgjørende for spiring, normal utvikling, vekst, blomstring, vinterhvile og knoppskyting

–         Fotoperiodisitet: En normal dag med regelmessig veksling mellom lys og mørke

–         Plantene har et eget system(fytokromsystemet) som fanger opp og registrerer lysmengden og dermed daglengden. En viss daglengde er f. Eks nødvendig for at en plante skal blomstre, mens en annen og kortere daglengde kan være med på å starte bladfelling.

–         Enkelte planter har spesialisert seg på å være lys- eller skyggeplanter.

–         Typiske skyggeplanter finer mann i bunnvegetasjonen i f. Eks en skog. De har mange kloroplaster for å fange opp lyset og utnytte det maksimalt.

–         Alger har ulike lysfangende pigmenter som i hovedsak fanger opp bølgelengder i ulike deler av lysspektret. Dette gjør at alger kan leve i ulike soner i havet eller vannet.

Karbondioksid:

–         Plantene er helt avhengige av dem

–         Pga. CO2 brukes som karbonkilde under fotosyntesen til å danne energirike forbindelse til glukose som senere omdannes til stivelse(plantenes oppslagsnæring)

–         Plantene har ingen transportsystem for CO2

–         CO2 diffunderer inn i bladene via spalteåpningene.

–         Spalteåpningene åpnes ved hjelp av lukkecellene dersom det er mye vann og lys for da er det gode forhold for fotosyntese, og planten trenger CO2.

–         Det finnes tre typer fotosyntese:

Ordinær fotosyntese(C3-planter):

–         De fleste planteartene som er tilpasset leveforholdene her i landet, er C3-planter.

–         Vanligste formen for fotosyntese

–         Effektiv, men kan danne mye O2 som fører til mindre effektiv fotosyntese.

Effektiv fotosyntese(C4-planter):

–         Planter som har tilpasset å leve i områder med mye lys og høye temperaturer

–         Disse plantene kan ta opp og lagre et overskudd av CO2 når forholdene er egnet til det.

–         Eks på slike plantearter er mais og sukkerrør

Vannsparende fotosyntese(CAM – planter):

–         Tilpasset å tåle perioder med ekstrem tørke.

–         Spalteåpningene er åpne om natta og lukket om dagen som betyr at de må lagre CO2 om natta for bruk om dagen.

–         Lagringen skjer i vakuolen og spalteåpningene kan være helt lukket om dagen, noe som fører til at vanntapet blir svært lavt

–         Men prosessen gjør fotosyntesen mindre effektiv

 

Vann:

–         Mengden vann begrenser helt klart en plantes vekst og utvikling

–         Noen plantearter prioriterer rotveksten og får dermed en rot som vil gå så dypt at tilgangen på vann blir mer konstant.

–         Blir røttene stående i vann, kan det hindre å få O2 og planten kan dø.

 

Predatorer og fiender:

–         Frøet er særlig utsatt fordi her finnes oppslagsnæringen

–         Enkelte planter bruker frøspisere til å spre frøene sine

–         Noen planter produserer giftige eller bitre bær og andre type frukter.

–         Finnskjegg som er en gras art inneholder mye kiselsyre, noe som lager mageproblemer hos beiteren

–         Viltvoksende tobakk beskytter seg fra larver ved å produsere mer nikotin i bladet. Dette tåler ikke larven og bytter plante

Hvis ikke det hjelper med nikotin, bruker den luktstoffer, altså bytter strategi

–         Mekanisk beskytter larvene seg ved å danne torner, nåler pigger eller brodder

–         Brennesle lager en kjemisk gift som stikkes inn i deg ved berøring

 

 

Biologi – Transportsystemer i planter og dyr

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 04.02.2012
Download PDF

Transport:

Vann:

–         Består av ett oksygenatom og to hydrogenatomer

–         Oksygen er et elektronegativt atom, det vil si at det trekker mer på elektronene enn mange andre atomer

–         Har det vi kaller en polar kovalent binding; dvs. En svak positiv ladning rundt hydrogenatomene og en svak negativ ladning rundt oksygenatomet

 

Transportsystemer i planter:

–         Alger og moser har ikke noe spesialisert system for å transportere vann, mineraler, hormoner eller fotosynteseprodukter i planten, men baserer seg på diffusjon av stoffer

Korttransport:

–         Transport til naboceller eller korte avstander

–         Her benytter plantecellene seg av aktiv transport og diffusjon.

–         Transporten kan skje gjennom plasmodesmata(åpninger mellom celleveggene hos naboceller)

–         Bevegelse av stoffer gjennom plasmodesmata er i hovedsak passiv transport av stoffer mellom naboceller

Langtransport:

–         Et tre kan deles inn i tre deler: rotnettet, stammen og greinene med blader

–         Fotosyntesen foregår bare i de grønne delene

–         Kun rota som er i kontakt med vann og mineraler

–         Vann, mineraler, hormoner og fotosynteseprodukter blir fraktet i stengelen eller stammen.

–         De nakenfrøete har i sine transportsystemer trakeider som utvikler seg videre hos de dekkfrøete og blir vedrør.

Ledningsstrenger:

–         Langtransporten skjer i ledningsstrenger som er spesialiserte rørsystemer.

–         Enten går stoffet fra rota à bladet, eller fra produksjonsstedet à lagring/bruk.

–         Lagring er som regel i rota, mens bruken er i alle ikke-grønne deler av planten.

–         Vann og oppløste mineraler fraktes fra rot til blad i vedvevet.

–         Fotosynteseprodukter og noen andre stoffer blir fraktet i silvevet.

–         Ledningsstrenger består altså av vedvev og silvev
à Vedvev: – Består av sammenhengende vedrørceller slik som et rør.

– Satt sammen av døde celler.

à Silvev: – Består av silrørceller og følgeceller.

– Silrørcellene er levende celler

Rota:

–         Kan ikke utføre fotosyntese

–         Oppgaver: feste planten, skaffe vann og mineraler og lagring av næringsstoffer.

–         Vann kan bevege seg inn i rota ved å gå gjennom cellene eller mellom dem.

–         Mineralene fraktes i hovedsak gjennom cellene

–         De vanligste mineralene som tas opp på ioneform er:

Natriumioner, kaliumioner, magnesiumioner, klorid, fosfat, sulfat, nitrat/ammonium.

–         Konsentrasjonen av ionene er mye høyere inne i cellene enn utenfor i jordvannet. Ionene blir transportert aktivt inn i andre celler, og vann vil følge med passivt og gå dit hvor vannkonsentrasjonen er lavest.

–         Rota kan samarbeide med sopp og bakterier, ved symbiose. Planten gir næring, mens sopp og bakterier bidrar med beskyttelse og mineraler.

 

Stengel/stamme:

–         Må ikke være helt stiv, kan brekke. Må kunne bevege seg noe

–         De kreftene som trekker vannet opp i stengelen være større enn gravitasjonskraften.

–         Vannet fraktes opp takket være vannets kjemiske og fysiske strukturer.

–         Mesteparten av det vannet som blir absorbert av rota, blir transpirert av bladet. At det blir transpirert er en viktig trekkraft på vannsøylen i vedvevet.

Kohesjonskrefter:

–         Krefter som virker mellom vannmolekylene.

–         Pga det dannes hydrogenbindinger mellom vannmolekylene

Adhesjonskrefter:

–         Krefter som virker mellom vannmolekylene og cellulosemolekylene i celleveggen hos vedrørcellen.

Bladet:

–         I bladet foregår blant annet fotosyntesen(sollys til kjemisk energi)

–         I bladet foregår gassutvekslingen

–         Stor overflate, mer lys treffer bladet.

–         Stor overflate gir også et stort vanntap noe som er viktig for trekkraften

–         Stort vanntap kan føre til vannstress som danner et hormon som legger voks og cutin på oversiden av bladet som blir kalt kutikula.

–         Kutikula laget hindrer også sopp, bakterie og insekts – angrep

–         Sukkulenter er blader som har en særlig god tilpasning til varmt og tørt klima, eks kaktuspigger.

–         På undersiden av blader er det spalteåpninger omringet av to lukkeceller. Det er disse cellene som sammen kontrollerer strømmen av vann, CO2 og O2 inn og ut av planten.

–         Når lukkecellene tar opp vann, vil de svelle og bøye seg og det motsatte skjer når det er lite vann

–         En høy konsentrasjon av CO2 i bladet sørge for at åpningene lukkes

Transport i silvevet:

–         Kan transporteres både oppover og nedover i planten

–         Silvevsvæsken inneholder mye næring

–         Væsken blir fraktet fra grønt til ikke-grønt i planten

–         Følgecellen er avgjørende når væske skal inn og ut av silvevet

–         Bevegelsene i silvevet er drevet av diffusjon(krever semipermeabel membran)

–         Cytoplasmatiske strømninger er bevegelse ved bruk av ATP

Bevegelse av stoffer i silvevet:

–         Transporten av molekyler skjer ved at glukosemolekyler omdannes til sukrose og transporteres aktivt inn i følgecellen. Høy konsentrasjon av følgecellen av sukrose. Diffusjon til silrørscellen via plasmodesmata. Vann fra vedvevet beveger seg over ved diffusjon til silrørscellen(pga mye mindre vann i silrørscellen). Dette øker presset i silrørscellen og væsken beveger seg nedover. Sukrose blir transportert aktivt inn i følgecellen og vannet følger med ved diffusjon. Stoffene vil så i hovedsak diffundere inn til målcellen.

 

Transport hos dyr:

Regulering:

–         Transportorganene deles inn i:

* Sirkulasjon: Strøm av væsker, f. Eks blod

* Respirasjon: Opptak og utskilling av gasser

* Ekskresjon: Utskilling av CO2, vann med oppløste uorganiske salter, stoffer som er sure eller basiske, men ikke avfallsstoffer som inneholder nitrogen.

 

Kroppshule:

På et tidlig stadium er zygoten en kule som kalles blastula. Fra blastula skjer det en innvoksning som gir en krukkeform, gastrula. Innvokste delen kalles urtarm og  åpningen urmunn. Mellom overflaten og urtarmen har man et væskefylt rom som kalles kroppshule, og den har stor betydning for sirkulasjon, respirasjon og ekskresjon.

 

Sirkulasjon:

–         Blodåresystemet sørger for at ulike forbindelser blir fraktet omkring i kroppen.

–         Vi har åpent sirkulasjonssystem og lukket sirkulasjonssystem

Åpent sirkulasjonssystem:

–         Blodet blir pumpet gjennom arterier til ulike kroppsområder

–         Det finnes egne blodårer for retur av oksygenfattig blod, og de kalles vener.

Lukket sirkulasjonssystem:

–         Blodet kommer ikke i direkte kontakt med vevet, men går gjennom arterier og små blodårer, kapillærer, før det returnerer til hjertet via venene.

–         Det er fordel med lukket system, fordi blodet beveger seg raskere når trykket øker, og at blodet kan ledes direkte til de delene av kroppen som trenger det.

Enkelt blodsystem:

–         Blodet passerer gjennom hjertet en gang per omløp

Dobbelt blodsystem:

–         Blodet går to ganger gjennom hjertet per omløp

–         Lungekretsløp: fraktes blod gjennom organer for gassutveksling

–         Kroppskretsløp: Forsyner resten av kroppsvevet og organer med gasser og næringsstoffer

Hos flatormer:

–         Mangler eget sirkulasjonssystem

 

Hos leddormer:

–         Velutviklet sirkulasjonssystem som er lukket

–         Ekte kroppshule

–         Blodåresystemet går gjennom hele kroppen

–         Ryggåren kan fungere som et hjerte

–         Blodet er fargeløst væske

 

Hos insekter:

–         Åpent blodåresystem med en ryggåre og et hjerte plassert i bakkroppen

–         Væskestrømmen går fra bakdelen til fordelen i dyret

–         Fargeløst eller grønnfarget blod

–         Blodet hos insekter har ingen oppgaver knyttet til gassutveksling

 

Hos Virveldyr:

–         Arteriene får tykkere vegger som tåler høyere trykk

–         Venene som sender blodet tilbake til hjertet, er utstyrt med klaffer(hindrer at blodstrømmen går i feil retning)

–         Dobbelt sirkulasjonssystem

 

Hos beinfisk:

–         Lukket blodsystem

–         Hjerte med to kammer

–         Hjertet har klaffer

–         Har motstrømsprinsipp

–         Motstrømsprinsippet: Det kalde, oksygenfattige blodet fra halen blir varmet opp av varmt, oksygenrikt blod som skal ut i halen. Det varme blodet vil overføre sin varmeenergi til det kalde blodet, og halen vil da alltid være kald.

 

Hos amfibier:

–         Hjertet delt i to forkammer og ett hjertekammer

–         Dobbel sirkulasjon

–         Dobbel sirkulasjon fører til større trykk og er mer effektivt

 

Hos krypdyr:

–         Dobbelt blodåresystem

–         Hjertekammeret delt i nesten to atskilte rom

 

Hos fugler og pattedyr:

–         Lukket sirkulasjonssystem

–         Fire atskilte kammer fører til høyt drivende trykk

–         Noen har motstrømsprinsipp

 

Respirasjon:

–         Pustesystemet

 

Vannliv kontra landliv:

–         Dyr i vann har mindre tilgang på oksygen

–         Diffusjonen av gasser er langsommere i vann enn luft

–         På land er oksygenet god, men ved lav luftfuktighet risikerer man at åndingsorganene tørker ut og slutter å fungere.

 

Hos flatormer og leddormer:

–         All gassutveksling skjer direkte gjennom kroppsoverflaten hos flatormer

–         Gassutvekslingen hos leddormer skjer gjennom huden

 

Hos insekter:

–         Åpent blodåresystem

–         For å skaffe gass til celleånding er det hos insekter utviklet et system av fine rør, trakeer, som via en åpning, spirakel, forsyner alle cellene i kroppen med oksygen

–         Bevegelser i kroppen til insektet som fører til gassbevegelser i dette systemet

–         Hos vannlevende insekter er det såkalte trakegjeller. Her skjer gassutvekslingen som diffusjon fra vann til luft i trakeen

 

Hos fisk og amfibier:

–         Hos fisk er gjellene beskyttet av gjellelokk, mens amfibier har ubeskyttede gjeller på larvestadiet

–         Gjellene har tynne blodårer, kapillærer, hvor blodstrømmen går motsatt vei av vannet som strømmer over gjellene. Dette er motstrømsprinsippet.

–         Amfibier har en kombinasjon av respirasjon med gjeller, lunge og huden.

 

Hos krypdyr:

–         Velutviklende lunger fordi de ikke kan puste gjennom huden som er dekket av skjell.

–         Lungen kan strekke seg fra svelg til anus hos noen slanger

 

Hos fugler:

–         Et system med luftsekker som sørger for en kontinuerlig strøm av oksygenmettet luft gjennom lungen.

 

 

Hos pattedyr

– En nøye kontroll av blodstrømmen til hjernen og et lager av oksygen i muskulaturen gjør lange svømmeturer mulige, f. Eks for en hval.

 

 

Ekskresjon:

 

Hos flatormer, leddormer og insekter:

–         Skiller ut nitrogenavfallet gjennom egne, forgreinete kanaler, såkalte nefridier hos flatormer og leddormer.

–         Vi sier at celler som inneholder samme mengde oppløste salter eller andre osmotisk aktive partikler som omgivelsene, er isoosmotiske med miljøet. Har cellene større konsentrasjon, er de hyperosmotiske. Har de lavere konsentrasjon, sier vi hypoosmotiske.

–         Meitemarken har kanaler i hvert kroppsledd som skiller ut avfall direkte til overflaten.

–         Hos insekter samles avfallstoffene opp i rør i kroppshulerommet og tømmes ut i tarmen.

 

Hos fisk og amfibier:

–         En viktig del av væske og stofftransporten hos fisk er knyttet til regulering av vann og saltbalansen i kroppscellene. Dette kalles osmoseregulering.

–         Fisk i saltvann tar opp overskudd av salter fra maten og fra vann som passerer over gjellene.

–         Ferskvannsfisken taper hele tiden salter til miljøet og bruker energi på aktivt opptak av salter fra vannet. Overskuddet av vann skilles ut som tynn urin fra nyrene.

–         Amfibier har nyrer og urinblære. Larver skiller ut ammoniakk, mens hos voksne amfibier blir det skilt ur urea.

 

Hos krypdyr, insekter og fugler:

–         Ekskresjonsproduktet til krypdyr og fugler er urinsyre, som er uløselig i vann

 

Hos pattedyr:

–         Vann utgjør omtrent 70% av kroppsvekten

–         Pattedyr skiller ut urea som nitrogenholdig avfall som er vannløselig og lite giftig

 

Biologi – Kommunikasjonssystemer i mennesket

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 04.02.2012
Download PDF

Nervesystemet:

–          Består av to hoveddeler: Sentralnervesystemet og det perifere nervesystemet

–          Sentralnervesystemet: Hjernen og ryggmargen

–          Det perifere nervesystemet: Alle nervene utenfor sentralnervesystemet

–          Gliaceller:

* Celler som nervesystemet har.

* Inneholder myelin

* Støtter og beskytter nervecellene og sørger for at nervecellene får rikelig med næringsstoffer.

* Virker elektrisk isolerende slik at Na+ bare kan strømme inn hvor aksonet ikke er dekket med myelin.

–          I nervesystemet blir det sendt raske, elektriske signaler som skyldes bevegelse av ioner

 

Nerveceller:

–          Signalene i nervesystemet blir sendt i den enkelte nervecelle.

–          Består av en cellekropp som inneholder cellekjerne, dendritter og akson med aksonende(r)

–          Aksonendene kan være i kontakt med andre nerveceller, muskelceller eller kjertelceller.

–          En nerve består av mange aksoner som ligger tett sammen i bunter.

 

Membranpotensial:

–          Membranpotensialet er en elektrisk spenningsforskjell mellom cytosol og væsken utenfor cellen pga. transporten av ioner gjennom åpne ionekanaler hos cellemembranen til cellen.

–          Alle cellene i kroppen har et membranpotensial

 

Hvilepotensialet:

–          Når en nervecelle ikke sender signaler sier vi den er i hvile.

–          Når en nerveceller er i hvile, har den flere åpne ionekanaler for kalsium enn for noe andre. Derfor vil det gå ut kalsium og gi et overskudd av det ute. Da blir innsiden negativ ladet i forhold til utsiden, og de negative partiklene vil tiltrekke de positive partiklene utenfor og sitter klistret til cellemembranen. Dette er hvilepotensialet, og det er målt til -70mV.

–          Selve væsken innenfor cellen er elektrisk nøytral, det vil si at den har like mange negative som positive ladninger.

 

Nerveimpuls – en rask forandring i membranpotensialet:

–          De elektriske signalene som blir sendt i nervesystemet, kaller vi nerveimpulser.

–          Kanaler som ved hvilepotensialet er lukket, og åpnes når membranpotensialet endrer seg, kalles spenningsregulerte ionekanaler.

–          Finnes spenningsregulerte natriumkanaler, kaliumkanaler og kalsiumkanaler.

–          En nerveimpuls starter ved at spenningsregulerte natriumkanaler blir åpnet og mange Na+ diffunderer inn i cellen slik at membranpotensialet blir positivt.

–          Nerveimpulsen avsluttes når natriumkanalene lukker seg. Spenningsregulerte kaliumkanaler åpner seg, og K+ diffunderer ut av cellen og membranpotensialet går tilbake til hvilepotensialet.

Nerveledning – spredning av nerveimpulser langs aksonet

–          Prosessen for hvordan nerveimpulser sprer seg langs aksonet

–          Nerveimpulsene sendes fra cellekroppen og ut langs aksonet

–          En nerveimpuls i et område på aksonet starter med at Na+ strømmer inn og gjør membranpotensialet positivt. Dette påvirker de spenningsregulerte ionekanalene i naboområdet slik at Na+ begynner å strømme inn her også, og en nye nerveimpuls dannes i området. Dette påvirker deretter nye områder, og slik fortsetter det. Nerveimpulsen stopper når K+ diffunderer ut gjennom de spenningsregulerte kaliumkanalene og bringer membranpotensialet tilbake til  hvilepotensialet.

–          Noen aksoner er omgitt av en spesiell type Gliaceller, myelin

–          Myelinet virker elektrisk isolerende, pga Natrium bare kan komme inn der hvor aksonet er nakent(et lite området mellom hvert myelin lag).

–          Myelinet fører til at ledningshastigheten øker

–          Frekvensen av nerveimpulsene forteller om påvirkningen er sterk(slag) eller svak(lett berøring).

 

Signaloverføring mellom nerveceller:

–          Området der overføringen av signalene skjer, kaller vi en synapse.

–          En synapse består av aksonenden, en mottakercelle og spalten mellom aksonenden og mottakercellen.

–          Synapsespalten er fylt med væske.

–          Skjer ved at:

  1. Nerveimpulsen kommer til aksonenden
  2. Spenningsregulerte kalsium kanaler åpnes, og Ca2+ diffunderer inn
  3. Økt konsentrasjon av Ca2+ inne i aksonenden fører til eksocytose av vesikler med transmittere(kjemiske signalstoffer)
  4.  Transmittere diffunderer over synapsespalten til mottakerspalten hvor den binder seg til reseptorregulerte ionekanalene(reseptorer som påvirkes av transmittere) i mottakercellen, og kanalene åpner seg.
  5. Ioner diffunderer gjennom ionekanalen, og membranpotensialet i mottakercellen endrer seg.

–          Finnes mange forskjellige transmittere, som alle påvirker ulike ionekanaler

–          Stimulerende(+) synapser: Synapser som har transmittere som bringer membranpotensialet på mottakercellen nærmere terskelverdien for en nerveimpuls. Fører til at membranpotensialet blir mindre negativt.

–          Eks på stimulerende synapser: acetylkolin og glutamat.

–          Hemmende(-) synapser: Synapser med transmittere som bringer membranpotensialet lenger vekk fra terskelverdien for en nerveimpuls. Fører til at membranpotensialet blir mer negativt.

 

Sentralnervesystemet:

–          Består av hjernen og ryggmargen

–          Hjernen er omgitt av væske og flere hinner. Hovedsak av hvit og grå substans

–          Hjernen er delt inn i storhjernen, mellomhjernen, lillehjernen og hjernestammen.

 

Storhjernen:

–          Styrer det meste, synssentret, hørselen, alle sanser og muskelbevegelser.

–          Består av to halvdeler som er bundet sammen gjennom hjernebjelken.

–          Det ytterste laget heter storhjernebarken og består hovedsakelig av grå substans.

–          I storhjernebarken ligger det sensoriske senteret som mottar og bearbeider nerveimpulser fra de ulike sansene.

–          Det motoriske senteret: blir sendt ut nerveimpulser som styrer musklene i kroppen.

–          Storhjernebarken er setet for blant annet bevissthet, intelligens og hukommelse.

Mellomhjernen:

–          Ligger midt i hjernen og består av talamus, hypotalamus og hypofysen.

–          En stor del av nerveimpulsene som kommer fra sanseorganene, passerer talamus på vei til storhjernen, som begrenser strømmen av nerveimpulser til storhjernebarken pga det ikke skal bli kaos.

–          Hypotalamus er det som får en del av hormonsystemet og det perifere nervesystemet til å fungere.

–          Hypotalamus regulerer blant annet kroppstemperatur, tørste, appetitt, seksualatferd, aggresjon og søvn.

–          Hypofysen er et viktig koblingssenter mellom nervesystemet og hormonsystemet og er en hormonproduserende kjertel.

Lillehjernen:

–          Koordinerer bevegelsene våre og sørger for at små og store muskler samarbeider slik at vi klarer å f. Eks sette oss ned på riktig sted.

Hjernestammen:

–          Bindeleddet mellom ryggmargen og resten av hjernen

–          Styrer mange livsviktige kroppsfunksjoner som pusting, hjerteaktivitet, blodtrykk og mange fordøyelsesfunksjoner.

–          Ansvarlig for kontroll av øyebevegelser og kroppsstillinger.

Ryggmargen:

–          Bindeledd mellom hjernen og det perifere nervesystemet.

–          Viktig koblingsstasjon for mange reflekser

 

Det perifere nervesystemet:

–          Utoverveldende nervesystemet: de nervene som leder ut av ryggmargen

–          Innoverveldende nervesystemet: de nervene som leder inn i ryggmargen

 

Det utoverledende nervesystemet:

–          Det viljestyrte: Går nerver ut fra ryggmargen til skjelettmusklene. Nervene kalles motoriske nerver, og de styrer bevegelsen av skjelettmusklene våre. Vi kan bestemme når nerveimpulsene skal sendes, bestemmelsen tas i storhjernen.

–          Det ikke-viljestyrte: Går nerver ut fra ryggmargen enten til ulike kjertler i kroppen, til hjertet eller til muskulaturen i blodårene.

–          To typer nerver:

  • Sympatiske: disse nervene aktiveres i stressende situasjoner, kroppen settes i beredskap og øker blodstrømmen til store muskelgrupper.
  • Parasympatiske: Blir aktivert under hvile

Det innoverledende nervesystemet:

–          Grunnlaget for hvordan vi tolker og oppfatter omgivelsene på

–          Nervene som formidler sanseinntrykk, kalles sensoriske nerver. Informasjon om lys, lyd og temperatur blir sendt i de sensoriske nervene.

Reflekser:

–          En ufrivillig reaksjon som formidles gjennom sensoriske og motoriske nerver.

–          En refleksbue beskriver de ulike komponentene som er involvert i reflekshandlingen.

–          Skjer ved:

1)Nerveimpulser blir sendt i sensorisk nervecelle til ryggmargen

2)Nerveimpulsene blir overført i synapsen mellom sensorisk og motorisk nervecelle

3)Nerveimpulser blir sendt i motoriske nervecelle til muskelen som blir påvirket

4)Muskelen trekker seg sammen og kommer vekk fra f. Eks en flamme eller en nål.

 

Rusmidler og medikamenter påvirker nervesystemet:

–          Rusmidler og medikamenter påvirker signalveier som vi bruker til for eksempel å takle smerte, oppleve glede eller sove.

–          Påvirkningen av alkohol: Enkelte reseptorer blir stimulert, enkelte hemmet. Resultatet er redusert konsentrasjonsevne, hemming av korttidshukommelsen og nedsatt evne til å lære, aggressivitet osv.

–          Endorfiner(naturlig transmitter): Hemmer nerveimpulser i nerveceller som går til smertesenteret. Virkninger: Demper smerte, gir sterk generell følelse av velvære

–          De narkotiske stoffene opium, morfin og heroin binder seg til den samme reseptoren som endorfiner og har derfor den samme virkningen. Hjernen svarer på gjentatte doser av disse med å redusere sin egen produksjon av endorfiner og endorfinreseptorer, slik at misbrukeren føler smerte og ubehag når virkningen av det narkotiske stoffet opphører. Derfor blir mange avhengige av det.

–          Serotonin og noradrenalin er transmittere som spiller en viktig rolle i reguleringen av humør, appetitt, seksualatferd og søvn

–          Ecstasy virker som et rusmiddel ved at det øker frigjøringen av serotonin. Ecstasy ødelegger nerveceller som frigjør serotonin, som fører til varige personlighetsproblemer.

–          Dopamin(transmitter): viktig for belønnings- og motivasjonssystemet i hjernen. Kokain hindrer at dopamin blir tilbaketransportert til aksonenden etter at det har gått en nerveimpuls. Kokain inntak fører til at den fysiologiske virkningen av dopamin blir forlenget.

–          GABA(transmitter): Membranpotensialet når GABA binder seg til en nervecelle blir mer negativt, som gjør det vanskeligere å sende nerveimpulser videre.

–          Virker beroligende

Sansene våre:

–          Sansene våre gir informasjon om omgivelsene og situasjonen i kroppen til sentralnervesystemet

–          Sanser: syn, hørsel, smak, lukt, berøring, temperatur, likevekt og smerte

–          De ulike sansecellene reagerer på forskjellige typer påvirkning

–          Eks. reagerer sansecellene i øyet på lys, mens sansecellene på tungen på kjemiske stoffer.

–          Stimulus: Påvirkning av en sansecelle

 

Sanseceller:

–          En sansecelle starter å virker når en stimulus påvirker en reseptor i cellemembranen til sansecellen.

–          Det som kjennetegner en sansecelle er hvilken type reseptor den har

–          Reseptorene i sansecellene er knyttet til bestemte ionekanaler i cellemembranen til sansecellen. Når reseptorene i sansecellene blir stimulert, åpner eller lukker ionekanalene seg, og det blir en forandring av ionestrømmen gjennom cellemembranen. Dette fører til at membranpotensialet til sansecellen endrer seg. Dette kalles et reseptorpotensial. Styrken på en stimulus avgjør størrelsen på reseptorpotensialet.

 

Adaptasjon:

–          Frekvensen av nerveimpulser i de sensoriske nervecellene reduseres dersom en stimulus varer lenge ved konstant styrke. Dette kalles adaptasjon.

–          Viktig for at individer skal reagere på raske forandringer, eks ved fare.

 

Hørselssansen:

–          Alle ting som vibrerer i et elastisk medium, for eksempel i luft eller i vann, er lydkilder

–          Lydvolumet er bestemt av hvor tett molekylene er presset sammen ved hver fortetning

 

Ørets oppbygning:

–          Øremusling: Samler lyd til en viss grad

–          Øregang: Lyden fortsetter inn her

–          Trommehinnen: En tynn membran som blir satt i vibrasjoner av lydbølger.

–          Hammeren/Ambolten/stigbøylen: vibrasjonene overføres til det indre øret ved hjelp av disse tre små øreknoklene.

–          Ovale vinduet/Runde vinduet: Membraner som dekker det væskefylte indre øret. Stigbøylen er forankret til membranen i det ovale vinduet

–          Sneglehuset: Væskefylt, inneholder lydfølsomme sanseceller. Består av tre kanaler

  • Basilarmembranen: Her sitter de lydfølsomme sansecellene. Sansecellene har et bunt med tynne og stive sansehår som er utbuktninger av cellemembranen. Sansecellene i øret blir kalt hårceller

–          Øretrompeten: Kanal som går fra mellomøret og munner ut i svelget

 

Lydstimulering:

–          For å kunne overføre lyd fra luft til væske skjer dette:

1)Trommehinnen settes i vibrasjoner

2)Hammeren settes i bevegelse

3)Stigbøylen virker som et stempel og skyver på væsken i det indre øret.

 

Skader i hørselssansen:

–          Kan skyldes at hårcellene i det indre øret svikter pga f. Eks høyt lyd

–          Tinnitus: Kan oppstå når sanseceller i det indre øret blir skadet eller forstyrret og dermed sender informasjon til hjernen uten at det er noe lyd.

 

Kommunikasjon med hormoner:

–          Vannløselige: Adrenalin, ADH og insulin.

–          Fettløselige: Østrogen, testosteron og tyroksinhormoner.

 

Produksjon, lagring og utskillelse:

–          De fettløselige og de vannløselige virker forskjellig

Vannløselige:

–          Produseres kontinuerlig i kjertlene og lagres i små vesikler. Utskillelsen av hormonene skjer ved eksocytose, og hormonene blir transportert fritt i blodbanen. Binder seg til reseptorer i målcellens cellemembran. Dette aktiverer et signalsystem inne i cellen med sekundære signalstoff som utløser den biologiske responsen.

–          Vannløselige hormoner skilles bare ut etter behov.

Fettløselige:

–          De fettløselige hormonene kan passere cellemembranen fritt.

–          Bindes til transportproteiner når de fraktes i blodbanen. De diffunderer inn i målcellen og binder seg til reseptorer inne i cellen. Hormon/reseptor komplekset påvirker hvilke proteiner som skal produseres. Forandringen av proteinsammensetningen er den biologiske responsen i målcellen.

–          Det er få muligheter til å lagre disse hormonene, så de produseres etter behov.

 

Tilbakekobling:

– Tilbakemeldningene fra hormonet heter tilbakekobling

–          Negativ tilbakekobling: Stopp produksjonen av hormonet. Eks tyroksin som blir regulert av tilbakekobling.

–          Positiv tilbakekobling: Fortsett produksjonen. Eks hormonreguleringen under menstruasjonssyklusen.

 

Ytre påvirkninger av hormonsystemet:

–          Stoffer som påvirker hormonsystemet: Dioksiner, PCB, DDT, insektmidler og soppmidler, anabole steroider, p-piller

–          Anabole steroider: syntetiske hormoner som er utviklet fra testosteron. Binder seg til testosteron reseptoren. Fører til sterilitet og mindre testikler hos menn. Damer kan få redusert bryster, mørk stemme og økt hårvekst. Hjerteproblemer og ødelagt lever er langtidsbivirkninger.

 

Hormonelle sykdommer:

–          Årsaken til diabetes er ubalanse i nivået av hormonet insulin. Type

–          1 er en arvelig sykdom som skyldes redusert produksjon av insulin

–          Type 2 er en konsekvens av blant annet kosthold og lite mosjon. Årsak er at insulin ikke lenger binder seg like godt til insulinreseptorene i målcellene. Insulin er viktig for målcellene skal transportere glukose inn i cellene og lagre glykogen.

 

Hormonsystemet og nervesystemet samarbeider:

–          Samarbeider om mange aktiviteter

–          Samarbeidet starter i hypotalamus

–          Nervesystemet sender informasjon om forandringer i kroppens indre miljø og omgivelsene utenfor kroppen. Ut fra den informasjonen styrer hypotalamus hormonutskillelsen fra hypofysen, som er en hormonproduserende kjertel.

–          Hvordan hormonet oksytosin virker:

1)      Sanseceller i brystvorten til en ammende kvinne stimuleres

2)      Nerveimpulser sendes til hypotalamus

3)      Fra hypotalamus sendes nerveimpulser til hypofysens baklapp

4)      Oksytosin skilles ut fra nervecellene og ut i blodbanen

5)      Oksytosin påvirker målcellene i brystene til å skille ut melk

Biologi – Eukaryote celler

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 04.02.2012
Download PDF

 

– Celler kan deles inn i to kategorier etter den indre strukturen: prokaryote og eukaryote celler.

 

Prokaryote:

– Blant de prokaryote cellene er organismene i de to rikene Bakterie og Archae

– De prokaryote cellene finnes kun som encellete organismer

– Prokaryote celler har ikke en membranavgrenset cellekjerne. Arvematerialet ligger fritt inn i cellen.

 

Eukaryote:

–         Blant de eukaryote cellene finner vi sopp, plante og dyreceller.

–         De eukaryote cellene har en cellekjerne hvor arvematerialet er omgitt av en membran.

–         De eukaryote cellene er flercellete.

–         Cellemembranen danner en grense mellom cellen og omgivelsene

–         Inne i cellen ligger cellekjernen, og rundt cellekjernen er cellens cytoplasma.

–         Cytoplasma er et felles navn for cytosol(cellevæsken) og cellens organeller.

–         Organeller er små strukturer med spesialiserte funksjoner

 

Eukaryoter:

Cellemembranen:

–         Cellemembranen har som oppgaver å avgrense cellen, kontrollere transporten av stoffer inn og ut av cellen og svare på signaler fra omgivelsene

–         Består av fettstoffer, kolesterol og proteiner og karbohydrater

–         Fettstoffene i cellemembranen er fosfolipider;

–         Fosfolipidene er bygd opp av et hode(hydrofilt) og to haler. Hodet består av glyserol, fosfat og en polar gruppe(polar, dvs. svak ladning som gjør at de løser seg lett i vann).

–         De to halene er fettsyrer som er hydrofobe.

–         Hydrofile stoffer løser seg i vann mens hydrofobe stoffer løser seg i fett

–         Molekyler som både har en hydrofil og en hydrofob del, kaller vi amfipatiske.

–         De hydrofobe fettsyrene i lipidene hindrer vannløselige stoffer å passere membranen fritt. Eks. Ioner, karbohydrater og aminosyrer

–         Fettløselige stoffer(f. Eks vitamin A, D, E og K) kan passere membranen fritt

–         Vann er et så lite molekyl at det kan passere mellom fosfolipidene

–         Mange av de proteinene som ligger tvers gjennom membranen, styrer transporten av ioner. Flere proteiner kan gå sammen og danne væskefylte kanaler gjennom cellemembranen.

–         Ioner benytter seg av disse kanalene for å kunne passere membranen og kanalene blir derfor kalt ionekanaler.

–         Andre proteiner frakter små molekyler og ioner gjennom cellemembranen. Disse proteinene kaller vi bæreproteiner

–         De fleste organellene inne i cellen er også omgitt av en membran.

–         Det som skiller de forskjellige membranene i cellen er blant annet hvilke proteiner som finnes i membranen.

–         Reseptor?

 

Cytosol:

–         Væsken rundt celleorganellene

–         Vandig løsning som inneholder forskjellige typer næringsstoffer, proteiner og oppløste salter i form av ioner

–         Produksjon av proteiner og starten på nedbrytning av glukose er viktige prosesser

Cellekjernen:

–         Viktigste oppgaven er å regulere produksjonen av proteiner i cellen

–         Ligger ofte sentralt i cellen

–         I eukaryote celler er kjernen omgitt av en kjernemembran.

–         Inneholder et fint nettverk av tråder som vi kaller kromatin(består av DNA).

–         Når det skjer en celledeling blir kromatin pakket ytterlig sammen til tykkere tråder som vi kaller kromosomer.

–         Når en celle lager et protein, dannes det først et avtrykk av genet som blir kalt mRNA. mRNA blir transportert fra cellekjernen gjennom kjerneporene(ligger i kjerneporene) og ut til cytosol.

Ribosomene:

–         Informasjonen i mRNA blir oversatt til proteiner her

–         Bygd opp av RNA-molekyler og 80 proteinmolekyler

–         Proteinene er bygd opp av aminosyrer

–         Aminosyrene settes sammen til et protein etter den oppskriften som mRNA brakte med seg fra cellekjernen

–         Proteinsyntesen er produksjonen av proteiner

 

Biologi – Transport og bevegelse hos mennesket

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Sirkulasjonssystemet:
Sirkulasjonssystemet sørger for at næring og gasser sirkulerer i kroppen. Ved forbrenningen i cellene blir varme produsert og sendt rundt og fordelt. Sirkulasjonssystemet består av blodet, blodårer og hjertet. Hjertet slår 60-80 ganger i minuttet og pumper 250-300 liter blod rundt i kroppen per time. Andre viktige funksjoner blodet har: beskyttelse mot infeksjoner og transport av hormoner.

Hemoglobin:
De røde blodcellene inneholder det jernholdige proteinet hemoglobin, som gjør blodet rødt. Hvert hemoglobinmolekyl består av fire polypeptidkjeder som foldes til proteiner, og hvert av dem inneholder et jernatom. Jernatomene er nødvendige for at hemoglobinmolekylet skal kunne binde til seg oksygen. De røde blodcellene transporterer også litt karbondioksid. De hvite blodcellene beskytter kroppen mot bakterier og virus. Blodplater inneholder proteiner som er viktige for å tette sår og stoppe blødninger i kroppen.

Arterier, vener og kapillærårer (pulsårer):
Arteriene fører blod ut fra hjertet, og de har tykke vegger så de kan tåle det høye trykket. Pulsårene danner et nettverk i hele kroppen, og de har tynne vegger hvor det utveksles stoffer mellom cellene og blodet. Det foregår en lett transport gjennom åreveggene i pulsårene ved diffusjon fordi de har tynne vegger uten muskler. Pulsårene samler seg i små vener som samler seg til større vener, og slik føres blodet tilbake til hjertet. Så det er altså vener som fører blod tilbake til hjeret, og de har klaffer som hindrer blodet i å gå feil vei. Musklene rundt venene presser blodet tilbake til hjertet, og hvis disse musklene er avslappet kan blodet bli stående i venene. Alle cellene i kroppen er nær pulsårer slik at stoffer kan utveksles mellom cellene og blodet.
Hjertet:
Hjertet

Hjertet er en stor muskel, og har som oppgave å pumpe ut oksygenholdigblod til kroppen. Som regel pumper den rundt 7000 liter blod, og av 7000 går 1000 liter til hjernen. Mengden blod varierer fra person til person, men menn har litt mer blod enn kvinner fordi de har en større kroppsvolum. Ellers stiger mengden blod jo større personen er. Hjertet vårt kan deles inn i 4 kammere: høyre og venstre forkammer og høyre og venstre hjertekammer. I hjertet finner vi seilklaffer mellom forkamrene og hjertekamrene, mellom høyre hjertekammer og lungearterien og mellom venstre hjertekammer og aorta(hovedpulsåre). Disse seilklaffene skal hindre blodet i å renne feil vei.
Hulvenen fører oksygenfattig blod fra kroppen til høyre forkammer, blodet blir deretter ført inn til høyre hjertekammer før hjertet pumper ut blodet gjennom lungearterier til lungene. I lungene tar blodet opp oksygen og annen næring i kransearteriene (lungens blodårer), før den så blir ført tilbake i av lungevenen til venstre forkammer av i hjertet og ført ned til venstre hjertekammer før den så igjen, pumpes ut via aortaen videre ut til kroppen.
Hjertet pumper ved hjelp av hulvenen som ligger litt under hjertet, når den trekkes nedover pumper hjertet inn blod, og når den trekkes oppover mot hjertet pumper hjertet ut blod. Det venstre hjertekammeret har tykkest vegg muskulatur, og det er fordi den skal kunne pumpe ut blod til hele kroppen.

To kretsløp:
Blodet går i blodårer gjennom hele kroppen. Vi har et lukket sirkulasjonssystem med to kretsløp. Lille kretsløpet: fra hjertet gjennom lungene og tilbake til hjertet. Hemoglobinet i de røde blodcellene tar opp oksygen i lungene, og blodet kvitter seg samtidig med karbondioksid (CO2). Det meste av CO2et er ikke bundet til blodceller, men er løst i blodserumet. Ca. 25% av CO2et vårt er bundet til hemoglobin. Store kretsløpet: fra hjertet ut i kroppen og tilbake til hjertet. Det oksygenriket blodet går ut i kroppen og gir oksygen til cellene slik at de kan drive med celleånding, og samtidig tar det med seg CO2 fra cellene. Dette doble kretsløpet er nødvendig, for mennesker har konstant korppstemperatur, vi er likevarme. For å holde konstant kroppstemperatur må vi ha mye oksygen til den aerobe celleåndingen. Det er slik vi får energi nok til alle organer og vev.

 

Pulsen varierer:
Puls er mål på hvor mange ganger hjerte trekker seg sammen per minutt. Hvilepulsen er det laveste antallet slag som hjerte slår per minutt, og ligger normalt mellom 60 og 80 slag per minutt. Lav hvile puls tyder på at du er i god fysisk form. Folk som trener på utholdenhets idretter, kan ha en hvile puls som ligger på 40. Svært godt trente kan ha hvile puls på under 30. Slagvolumet er den blodmengden som blir presset ut av hjerte ved hver sammentrekning.

Blodtrykk:
Tallene man får oppgitt etter måling av blodtrykk forteller hvor høyt trykket i blodet kan presse en kvikksølvsøyle, målt i millimeter kvikksølv, mm Hg. Første verdien f.eks 120 kalles systolisk trykk og er trykket i arterien når hjertet slår, altså når hjertemuskelen trekker seg sammen. Andre verdien kalles diastolisk trykk og er trykket i arterien i hvilefasen mellom to slag. Høye verdier av det systoliske trykket er ikke noe å være bekymret over, mens høye verdier av det diastoliske betyr at blodåreveggene er utsatt for stort trykk også når hjertet ikke pumper, og det bør undersøkes nærmere. Slikt forhøyet blodtrykk gir vanligvis ingen symptomer, kanskje med unntak av hodepine, og medisiner ofte regulere blodtrykket. Det er normalt at blodtrykket øker med alderen fordi blodårene blir stivere og ikke så lett utvider seg. Hos yngre mennesker har det i de senere årene vært en økning i antallet tilfeller av høyt blodtrykk. Årsaker: livsstilsfaktorer; røyking, overvekt og mangler på mosjon. Svært høyt blodtrykk kan få blodårer til å sprekke og gi indre blødninger. Særlig små kapillærårer kan sprekke. Trening og andre livsstiler kan få årene til å holde seg smidigere og trykket til å falle. Lavt blodtrykk kan gjøre oss svimle, særlig når vi reier oss brått opp fra sittende eller liggende stilling. Årsaken: det lave trykket hindrer blod i å komme raskt opp til hjernen.

 

Jernmangel:
Jernmangel er den mest utbredte mangelsykdommen i verden nest etter proteinmangel. Jernmangel fører til at røde blodceller inneholder lite hemoglobin, som gjør det vanskelig å transportere oksygen. Mangler man jern, føler man seg fort trøtt og uopplagt. Symptomene for for mye og lite jern: trøtthet. I Norge har 15% av kvinnene i menstruerende alder for lite jern. Årsak: stort blodtap ved menstruasjon og for lavt inntak av jern. Mindre voksne menn har jernmangel enn kvinner. Jernmangel – Barn 1-2år: 10-20%, ungdomsskoleelever: 30% både gutter og jenter har ikke nok jern til å produsere det hemoglobinet de trenger. Jernopptaket fra tarmen blir påvirket av hva slags mat vi får i oss, f.eks er jern i kjøttet lett å ta opp. C-vitamin, letter opptaket av jern, mens te, kaffe, melk og egg hemmer opptaket. Det er lurt å drikke et glass juice når man spiser jernrik mat, eller når man skal ta et ekstra jerntilskudd. Korn og grønne grønnsaker; brokkoli og grønnkål er sunne fordi de bl.a. inneholder jern, og jern finnes også i leverpostei.

 


Hjerte- og karsykdommer:
Hjerte- og karsykdommer; mange sykdommer som har med hjerte og blodårer å gjøre, og er vårt største helseproblem. 50% av alle dødsfall i Norge i dag skyldes slike sykdommer. Åreforkalking er avleriringer av fett og kalk inne i arteriene. Eldre mennesker pleier å få hjertekrape. Kransarteriene som leder blod til hjertemuskelen, er delvis tilstoppet og hjertet får for lite oksygen ved anstrengelser og det pumper dårligere. Blir en kransarterie helt tilstopper, kalles det hjerteinfarkt. Hvis en arterie i hjernen blir tilstoppet kalles det hjerneslag eller hjerneinfarkt. En slik tilstopping hindrer blodtilførsel og dreper deler av hjertet eller hjernen. Tilstopping et sted kan også hindre blod i å komme til andre viktige organer. Røyking: risikofaktor for åreforkalking fordi røyken gir mer klebrige blodplater og derfor lettere sammenklumping og tilstopping av årene. Omega-3-fettsyrer er flerumettete fettsyrer som hovedsakelig finens i rapsolje, i fiskeolje og i olje fra sjøpattedyr. Det har gunstig effekt på flere risikofaktorer, bl.a. på avleiring v fett og kalk i blodårene. Inntak av flerumettet fett, f.eks omega-3, har redusert antallet hjerte- og karsykdommer.

Gassutvekslingssystemet:
Gassutvekslingssystemet(kalles også luftveiene):
består av luftrøre, bronkiene og lungene. Gassutveksling vil si opptak av 02, og utveksling av CO2.  Gassutvekslingen i kroppen skjer bare ved diffusjon og blir styrt av tre viktige faktorer: forskjellen mellom konsentrasjon av gass i blodet og i lungene, hvor stor overflateareal lungene har for gassutveksling, hvor langt gassen skal diffundere.  Gassutveksling er nødvendig for å skaffe oksygen til celleåndningen og for at kroppen kan kvitte seg med avfallstoffet karbondioksid. Lungene kan utvide seg og trekke seg sammen slik at gass kan trekke inn i luftveiene.

Luftrøret, bronkie og lungene:
Vi trekker luft inn gjennom nese og munn, og i nesa blir luft fuktet og varmet litt opp før den trekkes nedover i luftveiene. I nesa blir også en del støv filtrert fra lufta. I luftrøret har vi veller med flimmerhår og slim som beskytter mot infeksjoner ved at bakterier og støv kan feste seg der. Luftrøret e stivet opp av bruskringer som holder røret åpent og hindrer det i å klebe seg sammen når vi puster ut. Luftrøret forgreiner seg i to bronkier, en til hver lunge. Bronkiene hos mennesker deler seg opp i tynnere og tynnere greiner, og hver grein ender i en samling lungeblære som gjør at lungene er svampaktige og har stor overflate. En lungeblære er en rund sekk som har nær kontakt med kapillærårer og er fuktig på overflaten.

Mellom innholdet i en lungeblære og innholdet i en kapillæråre er det bare to tynne cellelag. Gassutvekslingen skjer ved diffusjon mellom innholdet i lungeblæra og innholdet i kapillærårene. Oksygen diffunderer fra lungeblæra til blodet og fester seg til hemoglobinet i de røde blodcellene. Karbondioksid diffunderer fra blodet til lungeblærene. Det som gjør diffusjon mulig, er den fuktige overflaten på lungeblærene. Det lange luftrøret og forgreningene til bronkier og lungeblærer gjør at lungeblærene bevarer en fuktig overflate og ikke tørker ut.
Gassutvekslingen i kroppen skjer ved diffusjon og blir styrt av tre viktige faktorer:
– forskjellen mellom konsentrasjonen av gass i blodet og konsentrasjonen av gass i lungene.
– hvor stor overflateareal lungene har for gassutveksling
– hvor lang gassen skal diffundere.

Pusting:
Vi har to kroppshuler i kroppen og det er mellomgulvet, som er en stor flat muskel som skiller dem.  I den nederste kroppshulen har vi organsystemer for fordøyelse og formering. I brysthulen, den øverste kroppshulen, ligger i hjerte og lungene. Utenpå brysthulen har vi muskler, ribbein og hud. Kroppshulene og organer er dekket av hinner av epitelvev og bindevev.  Brysthulen er dekket av en kraftig hinne som beskytter mot støt, og en annen hinne som dekker lungene. De to hinnene ligger tett sammen, med litt fuktig væske imellom. Slik blir lungene festet til ribbein og muskulatur ved at det er vakuum mellom de to hinnene. Mellomgulvet danner bunnen i brysthulene og er viktig for pustebevegelsene. Når mellomgullvet trekker seg sammen, utvider lungevolumet slik at luft trekkes inn i lungene. Når mellomgullvet slapper av, presses lufta ut av lungene igjen. Samtidig blir de parallelle ribbeina dratt fra hverandre ved hjelp av muskler, rommet mellom ribbeina og mellomgulvet blir utvidet, og luft trekkes inn i lungene.

Pusten kontrolleres av hjernen:
Pustingen din blir kontrollert av den forlengende marg i hjernen, som registrerer karbondioksidinnholdet og pH-verdien i blodet. Mer karbondioksid gir lavere pH, dvs surere blod.  Ved store anstrengelser vil cellene produsere mye karbondioksid, og du vil puste raskere. Også hjerte deltar i registreringen av karbondioksid og oksygeninnholdet ved at det i et lite område i aorta er co2 og o2 sensorer som registrerer om blodet inneholder lite oksygen. Derfra går det nervesignaler til den forlengete marg. Nerver i hjernen gir beskjed til muskler rundt lungene om at de skal dra ribbena fra hverandre, og til mellomgulvet om å trekke seg sammen. Dette gjør at vi føler behov for å trekke pusten. Holder du pusten for lenge, besvimer du og kroppen overtar pustekontrollen.

Luftveier og livsstil:
Sykdommer som kan ramme luftveiene, er kols, lungekreft og astma. Kols er en samlebetegnelse for sykdommer der slimhinnene i luftrøret og bronkiene produserer unormalt mye slim. Det gjør at flimmerhårene blir ødelagt og slimet hopper seg opp i luftveiene i stedet for å bli fraktet ut gjennom munnen og nesa. Dermed får bakteriene anledningen til å formere seg i slimet, og det gir en kronisk betennelse. Betennelse gir innsnevringer i luftveiene, og det fører til tung pust og dårlig utveksling av O2 og CO2 i lungeblærene. Kols er et resultat på at luftrørene gjennom mange år er blitt utsatt for irriterende stoffer. Røyking er en årsak til utvikling av kols.
Lungekreft er den vanligste kreftformen i Norge og er den kreftformen som forårsaker flest dødsfall i Norge.
Astma er en kronisk luftveissykdom som kan ramme mennesker i alle aldre, og gir pusteproblemer og hoste. Kan være arvelig og kan utvikle seg om en følger av stoffer vi blir utsatt for gjennom forurensing og tobakksrøyk. Astma kan også utvikle seg som en allergisk reaksjon på for eksempel pollen, dyre hår, støv og mugg.

Fordøyelsessystemet:
I fordøyelsessystemet blir de store molekylene i maten vi spiser, spaltet til mindre molekyler. Dette frigir energi og gir byggesteiner til kroppen. Fordøyelsessystemet består av 5-6 meter lang fordøyelseskanal som samarbeider med forskjellige kjertler (lever, bukspyttkjertlen, galleblære). Fordøyelseskanalen består av spisrøret, magesekken, tynntarmen, tykktarmen, og endetarmen. Hele kanalen er dekket av slim innvendig, og der er det rikelig med mikroskopiske kjertler, særlig i veggene i magesekken og tynntarmen. Utvendig er det dekket av bukhinnen, som blant annet beskytter innvollene mot støt og skader, som gjør at tarmen kan ligge i ro uavhengig av bevegelser i magemuskulaturen utenfor.

Fordøyelsen:
Fordøyelsen går ut på at maten deles opp i mindre deler, næringsstoffene i maten spaltes til enklere forbindelser, disse spaltede næringsstoffene fraktes over i blodet, og at stoffer kroppen ikke har bruk for ikke tas opp i blodet, men går ut av kroppen som avføring.

Fordøyelsen skjer mekanisk eller kjemisk. Den mekaniske fordøyelsen, har vi i munnen, der tenner og tunge deler opp, flytter på og vender på maten, og i magesekken og tarmen der muskulatur elter, knar og blander maten.
Den kjemiske fordøyelsen skjer i de fleste delene av fordøyelseskanalen og vil si at maten og næringsstoffene i den (fett, proteiner og karbohydrater) blir spaltet ved hjelp av kjemiske forbindelser som syrer og enzymer.
I fordøyelsessystemet spaltes hovednæringsstoffene til enklere forbindelser.
Proteiner: Det skjer ikke noe med proteinene i maten, eller i munnen. I magesekken spaltes de til mindre kjeder – polypeptider. I tynntarmen spaltes proteinene til aminosyrer.
Karbohydrater: I munnen deler karbohydratene seg opp til mindre biter – disakkarider og polysakkarider. I magesekken blir de igjen delt opp i litt mindre biter – mono, di og polysakkarider. I tynntarmen spaltes det til monosakkarider.
Fett: Det skjer ikke noe med fett før den kommer ned til tynntarmen, der den spaltes til glyserol og fettsyrer.

Munnen og spiserøret:
I munnen har vi tenner og tunge. Tennene er av ulike slag, slik at vi kan bruke framtennene til å grovoppdele maten og jekslene til å knuse maten videre til mindre biter. Tunga hjelper til med å flytte maten til tennene, og den blander maten med spytt. Spyttet dannes i spyttkjertelen, og vi produserer mellom en og to liter spytt daglig. Vi har tre store spyttkjertler, ørespyttkjertlene – hovner opp når vi får barnesykdommen Kusma, underkjevespyttkjertlene og undertungespyttkjertlene. I tilegg til at spytt bløter opp maten og gjør den glatt og lett og svelge, inneholder spyttet også enzymet amylase som spalter karbohydratet stivelse.  Spytt er også viktig fordi det inneholder bakteriedrepende enzymer, og fordi det gjør at vi kan kjenne smaker fra maten.
Etter at maten er tygd og blandet godt med spytt svelger vi den. Svelgingen begynner med at tunga dytter maten bakover i munnen, så overtar svelgerefleksen som sørger for at maten går ned i spiserøret og ikke i luftrøret ved at strupelokket legger seg over luftrøret. Spiserøret er ca 25 cm langt og tyngdekraften fører maten nedover noe som kommer av at muskelbevegelser hjelper til med å frakte maten fra munnen til magen. Muskulaturen i spiserøret består av tverrstripet muskulatur (viljestyrt) i den øvre tredjedelen og glatt muskulatur (ikke viljestyrt) i den nedre delen.

Magesekken:
Det tar ca fem sekunder fra du svelger til maten når magesekken. I muskelveggene i magesekken er det rikelig med mikrokjertler, som produserer slim, saltsyre, pepsinogen og gastrin. Alle de stoffene mageslimhinnen produserer kaller vi for magesaft. Magesaft bløter opp maten enda mer, og saltsyrer løser opp maten, dreper bakterier og omdaner pepsinogen til pepsin. Enzymet pepsin spalter proteiner til aminosyrer. Gastrin er et hormon som regulerer utskillingen av pepsinogen. Slimet i magesaften er veldig viktig, og legger seg som et beskyttende lag over magens slimhinne og hindrer den sterke saltsyren i å gjøre skade på cellene i hinnen. I magen foregår det også mekanisk fordøyelse ved at den sterke glatte muskulaturen i magesekken vekselvis trekker seg sammen og slapper av. Da blir maten blandet effektivt med magesaft. Maten som kommer klumpevis fra spiserøret, blir omformet til en flytende masse. Amylasen fra spyttet forsetter å virke i magesekken, der nesten halvparten av spaltingen skjer.

Portneren, tolvfingertarmen og bukspyttkjertlen:
Magesekken tømmes ved hjelp av portneren. Portneren er en ringformet lukkemuskel som åpner seg når magesekken er klar til å slippe ut litt av innholdet sitt. I magesekken er innholdet svært surt og på grunn av saltsyren. Tolvfingertarmen, som er den 20 cm lange øverste delen av tynntarmen tåler ikke surt innhold, derfor må maten nøytraliseres til pH 7, noe som skjer ved at hormonet sekretin blir utskilt fra tarmslimhinnen når det sure mageinnholdet kommer til den øvre delen av tolvfingertarmen. Sekretin tas opp av celler i bukspyttkjertlen og gjør at bukspyttkjertlen skiller ut hydrogenkarbonat som nøytraliserer saltsyren.  Andre hormoner stimulerer bukspyttkjertlene til å slippe ut enzymer som fortsetter spaltingen av hovednæringsstoffene.

Bukspyttkjertelen er ca 15 cm lang og sitter under leveren og magesekken. Hvert døgn produserer bukspyttkjertelen ca 1,5 liter bukspytt. Bukkspyttet inneholder vann, hydrogenkarbonat og fordøyelses enzymer. Hydrogenkarbonat nøytraliserer magesyren, og bukspyttkjertlen sender også ut hormonene insulin og glukagon, som er viktig for å regulere sukker innholdet i blodet.

Leveren og gallablæra:
Tarminnholdet som kommer til tolvfingertarmen er delvis nedbrutt mat sammen med magesaft, vann fra maten og vann fra spytt. Mye av maten vi spiser inneholder også fett. Fett og vann kan normalt ikke blandes, dermed vil fett klumpe seg sammen i tarmen. Her trenger kroppen hjelp fra galle. Galleblæra består blant annet av gallesalter som gjør at fettet blir finfordelt i ørsmå kuler og kan fordele seg i vannet. Da blir det lettere for de fettspaltede enzymene (lipasene) fra bukspyttkjertelen og tynntarmsveggene å slippe til så de kan spalte de store fettmolekylene til fettsyrer og glyserol. Galleblæra tømmer derfor etter behov galle i tolvfingertarmen.
Den største kjertelen i kroppen er leveren, og ligger over og delvis foran magesekken, godt beskyttet av ribbeina. Leveren har rikelig blodgjennomstrømning. Næringsstoffer og avfallstoffer kan derfor vande mellom levercellen og blodet. Det er leveren som produserer galle. Gallen blir ført til galleblæra, der den blir lagret før den slipper ut i tolvfingertarmen. Gallen dannes av rester fra rødeblodceller som hentes ut av blodet etter hvert som de blir gamle og ubrukelige. Gallefargestoffet bilirubin er gullfargen og denne fargen kommer fra de rødeblodcellene.  I leveren forgår det 100 forskjellige prosesser som ikke kan foregå andre steder i kroppen. Leveren produserer også flere typer proteiner som finnes i blodet, som for eksempel fibrinogen som er nødvendig for blodets koaguleringsevne. Ved skade på en blodåre skal fibrinogen omdannes til fibrin, som er tynne proteintråder som sammen med blodplater reparere skaden. Videre produserer leveren enzymer som kan fjerne giftstoffer som alkohol og mange typer medikamenter for blodet. Leveren er også en viktig lagerplass. Karbohydrater lagres her i form av glykogen. Når blodsukkernivået går ned, vil leveren omdanne glykogen til glukose, og glukosen utskilles til blodet. Også fettløslige vitaminer (A, D E og K) B-vitamin og jern lagres i leveren.

Tynntarmen:
Tynntarmen er en 3-4 meter lang, og der fortsetter de peristaltiske muskelbevegelsene som begynte i spiserøret og siden førte maten gjennom magesekken. Disse bevegelsene frakter tarminnholdet gjennom tarmkanalen, og ofte tar det 3-5 timer før maten har passert tynntarmen. Veggene i tynntarmen har rikelig med kjertler, hvor kjertlene produserer ca 1,5 l fordøyelsesvæske per døgn. Det er mest vann, men fordøyelsesvæsken inneholder også fordøylsesenzymer som fortsetter spaltingen av næringsstoffene.

Overflaten i tynntarmen er kraftig foldet, og foldingen kalles tarmtoller, og hver tarmtoll er igjen foldet i mindre folder, mikrovilli. Dette utgjør tynntarmens totale overflate som er rundt 300 kvadrat m. Dette gjør at enzymene har en stor overflate å virke på, og at opptaket av de spaltete næringsstoffene fungerer svært effektivt. I tynntarmen tas de ferdig spaltete næringsstoffene opp og fraktes over i blodsystemet. Inni hver enkelt tarmtott er det et nett av kapillærårer. Aminosyrer og monosakkarider (som glukose) blir tatt opp gjennom tarmtottene og inn i kapillærårene ved hjelp av et pumpesystem (aktiv transport gjennom cellemembranen). I veggene i tarmtottene blir fettsyrerne og glyserolen satt sammen igjen til kroppens egne fettstoffer. Noen av dette fettet tas opp i kapillærårene, men det er mest av at fettet fraktes over til blodet gjennom lymfesystemet. I tynntarmen blir også en del av vannet og saltene i tarminnholdet sugd opp og fraktet over i blodet.

Tykktarmen og endetarmen:
Etter tynntarmen kommer tykktarmen som er rundt 1,5 m lang og liger kveilet rundt tynntarmen. Det som skjer i tykktarmen, er at det meste av det som er igjen av vann og salter, suges over i blodet. På grunn av denne oppsugingen forandrer tarminnholdet i tykktarmen seg fra nesten flytende til omtrent fast før det tilslutt skilles ut som avføring. Hvis tarminnholdet går for raskt gjennom tarmen, blir det ikke sugd opp nok vann, da blir avføringen mer vannholdig altså diaré. Den vannligste årsaken til diaré er bakterier eller virusinfeksjon i magesekken eller i tarmene. Nervøsitet og stress i forbindelse med forskjellige situasjoner kan også føre til diaré.
I tykktarmen er det store mengder bakterier som er svært viktige for kroppen vår på forskjellige måter. Noen av disse bakteriene er viktige fordi de produserer K-vitaminer og flere typer b-vitaminer, disse vitaminene suges opp fra tykktarmen. Di siste 10-15 cm av tarmsystemet vårt er endetarmen. En til to ganger i døgnet når de peristaltiske bevegelsene ned til endetarmen. Når veggene i endetarmen da strekkes, kjenner vi at tarmen prøver å presse tarminnholdet ut gjennom anusåpningen. Endetarmen har to typer ringformete lukkemuskler. Den ene består av glatt muskulatur som vi ikke kan bestemme over med viljen vår, mens den andre ringmuskulaturen er tverrstripet, som vil si at vi kan kontrollere den med viljen vår.

Ekskresjonssystemet
Ekskresjonssystemet består av to nyrer, to urinledere, urinblærer og urinrør. Ekskresjonssystemet er et system for å fjerne avfallstoffer slik at blodet bl.a. kan kvitte seg med nitrogenholdige avfallsstoffer fra forbrenningen, for det meste proteiner. 1200-1800 liter blod blir filtrert hvert døgn. Urinen vi skiller består av urinstoff, karbamid, løst i vann, og denne utskillingen av nitrogenholdig avfall kalles ekskresjon som betyr utskilling. Mengden med vann og salter reguleres gjennom en osmoseregulering samtidig med ekskresjonssystemet. Forholdet mellom vann og salter i blodet reguleres slik at konsentrasjonen holder seg mest mulig konstant. Nyrene og hjernen styrer denne væskebalansen.

Nyrene
Mye av rensingen av blodet skjer i nyrene og leveren også. Vi har to nyrer som ligger i bukhulen, på ryggsiden. En er ca like stor som en liten knyttneve. Nyrene har vanligvis forskjellig størrelse, og ofte står den ene for mer av rensingen enn den andre. F.eks fordeling på 75% og 25%. En nyre består av et par millioner nyrekapsler (bowmankapsler) og nyrekanaler. Nyrene har til sammen 65km forgreinete nyrekanaler. Nyrekanalene samler seg i samlerør og leder så urinen ned i nyrebekkenet, fra nyrebekken går urinen gjennom urinledelederen og ned i urinblæra til oppsamling.
En arterie går inn i nyrekapselen og forgreiner seg til små kapillærårenøster (glomeruli). I disse kapillærårenøstene blir blodvæske med nitrogenholdig avfall under høyt trykk presset ut og over i en nyrekapsel. Væsken kalles forurin, og til sammen blir det laget ca. 180 liter forurin pr. døgn. Hos friske mennesker inneholder ikke forurinen blodceller. Blodceller i forurinen kan tyde på sykdom, og skal ikke inneholde proteiner, men aminosyrer og glukose.
Forurinen går fra nyrekapselen over til nyrekanalen der det meste av væsken tas over i blodet igjen, og etter hvert som forurinen passerer ned gjennom nyrekanalen, blir forurinen mer og mer konsentrert. Nederst i samlerøret får man konsentrert løsning som kalles urin. Slik foregår det: I den delen av nyrekanalen som er nærmest nyrekapselen, er veggene ugjennomtrengelige for salter, men der blir noen av aminosyrene, glukosen og vann reabsorbert (tatt opp igjen) i blodet. Den delen av nyrekanalen som er lengst borte fra kapselen, skiller ut salter fra urinen ved aktiv transport. Saltene kommer ut av nyrekanalen og ut i vevet utenfor. Konsentrasjonen av salter utenfor nyrekanalen blir større enn inni, og vann følger etter saltene ved passiv transport, osmose. Vann går passivt ut av kanalene og kan bli reabsorbert av venene som kveiler seg rundt denne delen av nyrekanalen. Det foregår en reabsorpsjon av vann slik at den totale urinmengden som skilles ut gjennom samlerøret, blir relativt liten.

Osmoregulering:
Ekskresjonen av urinstoff i nyrene skjer uavhengig av vannmengden i kroppen. Men utskillingen av vann som skal tas ut sammen med urinstoffet, vil variere alt etter hvor mye vi drikker, svetter og saltinnholdet i det vi spiser. Det er denne reguleringen og utskillingen av vann og salter som er osmoregulering. Dersom vi tar til oss lite væske, vil urinen blir mer konsentrert og inneholde mye urinstoff, og dersom vi drikker mye, produserer vi mye og fortynnet urin. Vi har hormoner som blir produsert i hjernen, som regulerer utskillingen av urin. Det avgjør om urinen blir konsentrert eller fortynnet. I hjernens hypofyse har vi nerveceller som kan registrere vannkonsentrasjonen i kroppen. Disse cellene sørger for produksjon av hormonet ADH, som er et hormon som bidrar til å gjøre nyrekanalene og samlerørene mer gjennomtrengelige for salter og vann.  Målceller for ADH ligger i nyrene og hormonet blir transportert fra hjernen til nyrene igjennom blodet. Hormonet blir bundet til reseptorer i cellemembranen hos epitelcellene i nyrekanalen og samlerøret. Dersom blodet inneholder for mye vann, lager hjernen mindre ADH. Da vil lite vann bli absorbert fra nyrekanalen til blodet. Da produser vi mye og fortynnet urin. Dersom blodet inneholder lite vann, skjer det motsatte: hjernen skiller ut mer ADH. I nyrekanalene blir det da en bedre reabsorpsjon av vann til blodet, og vi skiller ut mindre og mer konsentrert urin.
Det er omtrent 1,8 liter urin som skilles ut hvert døgn, og mengden varierer med temperaturen i omgivelsene og hva vi spiser og drikker. Alkohol hemmer produksjon av ADH og virker vanndrivende, og urinmengden øker derfor ved inntak av alkohol.

Urinprøver:
En urinprøve kan undersøkes raskt med enkle strimler. Strimlene dypes i urinen, og så kan vi lese av pH verdien, proteininnholdet, sukkerinnholdet og bakteriemengden. En urinveisinfeksjon kan påvises ved bakterier i urinprøven. Nyrebetennelse kan vi oppdage fordi urinen da vil inneholde proteiner som har lekket fra blodet og inn i et betent kapillærårenøste. Diabetikere har mer glukose enn normalt i blodet. Blodet har en grense for hvor mye glukose det kan inneholde, og dersom den mengden overskrides kommer det glukose i urinen. Blod i urinen tyder på en infeksjon i nyrene, nyrestein eller nyresvulst. Urinveisprøver brukes også for å se om en kvinne er gravid. Noen få dager etter at hun er blitt gravid, vil det være graviditetsthormoner i urinen.

Bevegelsessystemet:
Bevegelsessystemet styrer bevegelsene våre. Bevegelsessystemet består av skjelettet og de musklene som er festet til skjelettet og styrer skjelettbevegelsene.

Skjelettet:
Bevegelsene av kroppen kan ikke skje uten at musklene samarbeider med skjelettet. Skjelettet vårt består av 206 enkeltknokler. Noen av knoklene har rørform – som knoklene i armer, ven, fingre og tær. Andre knokler er mer eller mindre flate, som knoklene i hodeskallen, hofter og skuldre. I tillegg til at de er en del av bevegelsessystemet, er flere av knoklene viktige som blodprodusenter. Mange av knoklene er hule inni, og hulerommet er fylt med beinmarg. I beinmargen er det stamceller som produserer forskjellige type blodceller.

Ledd:
Forbindelsene mellom knoklene kaller vi ledd. De største leddene i kroppen er skulder, albue, hånd, hofte, kne og ankelledd. Også mellom ryggen er det ledd som gjør at vi kan bevege ryggen, og i kjeven er det ledd som gjør at vi kan tygge. Endene av knoklene som vender mot leddet, er dekket med et lag av busk. Fordelen med dette er at busk tåler belastninger bedre enn bein, brusk har glatt overflate og er mykere enn bein og er dermed mer tøyelig. Knoklene i skjelettet er forbundet med hverandre i ledd. En skjelettmuskel er alltid festet i knokler på hver side av et ledd. Et eksempel er knebøyeren, som i den øvre delen er festet i lårbeinet og i den nedre delen er festet i leggbeinet.

Muskler:
Bevegelsene våre er styrt av muskulaturen. Når vi går, løper og utfører andre bevegelser med kroppen vår, er det skjelettmuskelaturen som er i funksjon. Skjelettmuskulaturen består av tverrstripet muskulatur. Den er viljestyrt, det vil si at vi kan med hjernen vår bestemme om vi vil bevege et ledd osv. En muskel består av muskelfibre, kan også kalles muskelceller. Musklene virker ved at muskelcellene trekker seg sammen. Når vi bøyer kneleddet vil sener på baksiden trekke seg sammen, da vil kneleddet bøye seg. Når musklene på framsiden av låret trekker seg sammen, skjer det motsatte: kneleddet retter seg ut. Alle muskler virker på samme måte ved at musklene har et utspring festet på den ene siden av et ledd, og et feste festet på den andre siden. Til sammen arbeider strekkmuskulaturen og bøyemuskulaturen med å bevege leddene fram og tilbake. Muskelvev er bygd opp av to proteiner: aktin og myosin. Ved muskelsammentrekning vil de to proteinene bevege seg mot hverandre og på den måten blir musklene kortere.

Langsomme og raske muskelfibre:
Muskelceller som stadig er i bruk, vil etter hvert utvide seg og bli tykkere. Dette gjør at en muskel som brukes mye blir større. Vi hat to ulike typer tverrstripete muskelceller. Langsomme muskelceller er ikke så sterke, men de er utholdende. De kalles også røde muskelceller fordi de inneholder mye av et rødt fargestoff. Rakse muskelceller er mye sterkere, men de kan ikke belastes så lenge av gangen. De kalles også hvite muskelceller, fordi de har mindre av det røde fargestoffet. Hver muskel i kroppen vår har både langsomme og raske muskelceller, men ikke alle har de samme forholdene mellom cellene. Det er også forskjell på mennesker.

Trening:
Treing er alltid positivt for kroppen. Når musklene blir sterkere, minker faren for belastningsskader på for eksempel rygg og knær, og mye av det fysiske du gjør vil gå lettere. I tillegg til at treningen gir tykkere muskelfibrer, vil de enkelte fibrene få flere mitokondrier, slik at forbrenningen av sukker blir mer effektiv. Treningen virker også på kapillærårene i musklene ved at de utvider seg, og ved at det blir flere av dem. Et tettere kapillærnett gir bedre blodsirkulasjon, slik at musklene får mer energi og oksygen og avfalsstoffer fraktes bort mer effektivt. Treningen påvirker også hjerte og repirasjonssystemet.

Begreper Kap. 5

–          Sirkulasjonssystemet – sørger for at næring og gasser sirkulerer i kroppen. Det består av blodet, blodårene og hjertet.

–          Hemoglobin – er et jernholdig protein som finnes i de røde blodcellene. Hemoglobin kan binde oksygen.

–          Arterier – fører blod ut fra hjertet, og de har tykke vegger så de kan tale det høye trykket.

–          Kapillærårer – danner et nettverk i hele kroppen. De har tynne vegger, og her utveksles stoffer mellom cellene og blodet.

–          Vener – fører blodet tilbake til hjertet, og de har klaffer som hindrer blodet i å gå feil vei.

–          Hjertet – er en stor og kraftig muskel som pumper blodet rundt i kroppen.

–          Sinusknuten – en samling spesielle nerveceller og muskelceller  som ligger i det høyre forkammeret.

–          Åreforkalkning – er avleiringer av fett og kalk inne i arteriene.

–          Hvilepulsen – er det laveste antallet slag som hjertet slår per minutt.

–          Slagvolumet – er den blodmengden som blir presset ut av hjertet ved hver sammentrekning.

–          Serum – består av vann, hormoner, oppløste gasser, næringsstoffer, avfallsstoffer osv.

–          Fibrinogen – protein som gjør at blodet kan strøkne.

–          Fibrin – er tynne proteintråder som sammen med blodplatene reparerer skaden.

–          Seilklaffer – klaffene mellom forkammer og hjertekammer. Kalles seilklaffer fordi de likner på seil.

–          Lommeklaffer – klaffene ved utløpet av hjertekamrene.

–          Hjertekammer – to store kamre i hjertet. Det høyre hjertekammeret pumper blod ut i det lille kretsløpet. Det venstre hjertekammeret pumper blod ut i det store kretsløpet.

–          Forkammer – de to rommene i hjertet som tar imot blodet fra øvre- og nedre høyre forkammer og fra venstre forkammer.

–          Enkelt og dobbelt kretsløp – enkelt kretsløp er når blodet går gjennom hjertet bare en gang, mens dobbelt kretsløp er når blodet går gjennom hjertet to ganger. Det enkle kretsløpet er mindre effektivt, og fisk er et eksempel på et dyr som har et enkelt kretsløp.

–          Lukket sirkulasjonssystem – blodet går i blodårer gjennom hele kroppen vår. Vi har altså et lukket sirkulasjonssystem med to kretsløp: ett fra hjertet gjennom lungene og tilbake til hjertet: det lille kretsløpet, og et fra hjertet ut i kroppen og tilbake til hjertet: det store kretsløpet.

–          Kransarterier – er egne blodårer. De forsyner hjertemuskelen med blod som er rikt på næring og oksygen.

–          Blodtrykk – blodtrykket kan måles hos legen, og kan for eksempel være 120/80. Tallene forteller hvor høyt trykket i blodet kan presse en kvikksølvsøyle.

–          Systolisk – er trykket i arterien når hjertet slår, altså når hjertemuskelen trekker seg sammen.

–          Diastolisk – er trykket i arterien i hvilefasen mellom to slag.

–          Hjerteinfarkt – dersom en kransarterie blir helt tilstoppet.

–          Hjerneinfarkt – dersom en arterie i hjernen blir tilstoppet.

–          Hjertekrampe – når hjertet ikke får nok blod eller oksygen.

–          Bronkier – er forgreininger fra pusterøret ut i lungene som fordeler oksygen og CO2 i lungeblærene.

–          Flimmerhår – beskytter mot infeksjon ved at bakterier og støv kan feste seg i cellene.

–          Luftveier – kalles ofte for gassutvekslingssystemet. Det er nødvendig for å skaffe oksygen til celleåndingen og for at kroppen kan kvitte seg med avfallstoffet karbondioksid.

–          Lungeblærer – gjør at lungene er svampaktige og har stor overflate. Har nær kontakt med kapillærårer.

–          Gassutveksling – skjer ved diffusjon mellom innholdet i lungeblæra og innholdet i kapillæråren.

–          Kols – er en lungesykdom. Er der slimhinnene i luftrøret og bronkiene produserer unormalt mye slim.

–          Astma – er en kronisk luftveissykdom som kan ramme mennesker i alle aldre. Den gir pusteproblemer og hoste.

–          Fordøyelsessystemet – blir de store molekylene i maten vi spiser, spaltet til mindre molekyler.

–          Mekanisk fordøyelse – har vi i munnen, der tenner og tunge deler opp, flytter på og vender maten, og i magesekken og tarmene, der muskulatur etter, knar og blander maten.

–          Kjemisk fordøyelse – vil si at maten og næringsstoffene i den blir spaltet ved hjelp av kjemiske forbindelser som syrer og enzymer. Kjemisk fordøyelse skjer i de fleste delene av fordøyelseskanalen.

–          Kjertler – er organer som produserer og utskiller stoffer som organismer trenger for sin funksjon.

–          Peristaltiske bevegelser – kalles også muskelbevegelser. De hjelper til med å frakte maten fra munnen til magen.

–          Enzymer – er en rekke av aminosyrer som er koplet sammen med peptidbindinger til en polypeptidkjede.

–          Porten – er en ringformet lukkemuskel som åpner seg når magesekken er klar til å slippe ut litt av innholdet sitt.

–          Amylase – er et enzym som spalter karbohydratet stivelse.

–          Gastrin – er et hormon som dannes i slimhinnen i den nederste delen av magesekken.

–          Pepsinogen – er en del av magesaften. Den bløter opp maten enda mer, og saltsyren løser opp maten, dreper bakterier og omdanner pepsinogen til pepsin.

–          Bukspyttkjertelen – produserer fordøyelsesenzymer som spalter hovednæringsstoffene, hydrogenkarbonat som nøytraliserer magesyren, og hormoner som regulerer sukkerinnholdet i blodet.

–          Galle – fra galleblæra består av bla. av galle salter som gjør at fettet blir finfordelt i ørsmå kuler og kan fordele seg i vannet.

–          Tarmtotter – er folder som gir tarmslimhinnen dens lodne utseende. Absorpsjonen av næringsstoffer foregår gjennom tarmtottene.

–          Ekskresjonsorgan – to nyrer, to urinledere, urinblære og urinrør.

–          Urinstoff

–          Urinsyre

–          Osmoregulering – reguleringen og utskillingen av vann og salter

–          Nyrekapsel

–          Nyrekanal

–          Kapillærårenøste – en arterie går inn i nyrekapselen og forgreiner seg til små kapillærårenøster

–          Forurin – væsken som blir presset inni nyrekapsel

–          Antidiuretisk hormon – hormonet ADH som bidrar til å gjøre nyrekanalene og samlerørene mer gjennomtrengelige for salter og vann.

–          Malpighis rør – insekter har rørformete, forgreinte ekskreaksjonssorganer som kalles malpighiske rør. Rørene ligger nær mange blodårer.

–          Metanefridium – avfallsstoffene fra forbrenningen skilles ut i ekskreaksjonsorganer.

–          Tverrstripet muskulatur – viljestyrt muskulatur

–          Aktin og myosin – muskelvev som er bygd opp av to proteiner: aktin og myosin

–          Korsbånd

–          Menisk

–          Raske muskler – mye sterkere enn langsomme, men de kan ikke belastes så lenge før de blir trøtte. Er spesielt tilpasset til raske og kortvarige anstrengelser.

–          Langsomme muskler – ikke sterke, men de er utholdene og gir utholdenhet

–          Viljestyrte muskler

–          Glatt muskulatur – 

Biologi – Planter

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Planter kan være svært forskjellige. Noen består bare av en enkelt celle. De fleste plantene på landjorda har røtter, stengel, blader, blomster og frukter. Det som er felles for nesten alle planter, er at de kan omdanne vann og karbondioksid (CO2) til sukker (C6H12O6), og for å klare det må de ha lys fra sola.

Bladet:
I bladene foregår det meste av fotosyntesen, og de er perfekt tilpasset dette både i ytre og indre bygning.  Karbondioksid og vann må fraktes til cellene, og det må komme nok lys til klorofyllet. Til celleåndningen må bladene ha oksygen. Det må også fraktes forskjellige mineraler, til andre kjemiske prosesser i bladet.
Fotosynteseproduktene må fraktes til andre deler av planten. De fleste blad har en bladflate og en bladstilk, men det er stor variasjon når det kommer til bladstørrelse og form. Variasjonene forteller mye om tilpassninger til voksested og klima.

Bladets bygning:
På overflaten og undersiden av bladet finnes det ytterhud, og er oftest dekket av kutikula. Grunnvevet i bladene er grønt av klorofyll, og klorofyll finnes i egne organeller som heter kloroplaster.  Kloroplastene finnes i palisadeceller og svampceller. Cellene i ytterhuden har ikke kloroplaster. I ytterhuden er det spesielle porer, kalt spalteåpninger, der karbondioksid og oksygen diffunderer ut og inn mens vann fordamper ut. Spalteåpningene kan åpnes og lukkes. Ledningsvevet i bladene blir ofte kalt bladnerver.

Transport i bladet:
 For å erstatte vann som fordamper gjennom spalteåpningen, må røttene stadig ta opp vann og frakte det til bladene, der fotosyntesen foregår. Ledningsvevet med silrør forgreiner seg tynnere og tynnere utover i bladet slik at de kommer så nær cellene som mulig. Vannet blir fraktet fra vedrørene inn i palisadeceller og svampceller og videre inn i kloroplastene ved osmose. Til fotosyntesen kreves det også CO2, som kommer inn gjennom spalteåpningene og diffunderer videre inn i cellene. I fotosyntesen produseres glukose. Den blir fraktet videre gjennom silrørene, mens O2 skilles ut igjennom spalteåpningene. Under celleåndingen er det motsatt. Da trenger plantene O2 for å forbrenne glukosen, og det blir frigjort CO2 og H2O.

Stengelen:
Stengelen holder oppe blad og blomster, og er viktig for at bladene skal få så mye lys som mulig til fotosyntesen. Det er også viktig for at blomstene skal sitte slik at pollen og frø lett blir spredt. Stengelen kan lagre fotosynteseprodukter og vann, og er transportvei mellom rot og blad.
I grønne stengler foregår det også fotosyntese, og stengelen kan være rund eller kantet, tynn eller tykk, hul eller tett, sprø eller seig, grønn og urteaktig eller brun og vedaktig. Stenglene er tilpasset sine omgivelser, men inneholder de samme vevstypene.

Stengelens bygning:
Hos enfrøbladete og tofrøbladete planter, er ledningsvevet ordnet forskjellig, men hos begge består ledningsvevet både av silrør og vedrør. Hos tulipanen som er enfrøbladet er ledningsvevet spredt tilfeldig i hele stengelen. Hos solsikken som er tofrøbladet er det ordnet i et fast mønster like innenfor ytterhuden. Mellom vedrørene og silrørene hos flerårige planter er det et vektsvev som lager nye vedrør innover og nye silrør utover. Når nye vedrør blir laget innover, skyves samtidig både vektsvevet og silrørene utover.

Transport i stengelen:
Ledningsvevet er bygd for å transportere vann, fotosynteseprodukter og mineraler. Det går gjennom hele planten fra rota og helt ut i bladene, og i bladene kalles ledningsvevet for nerver. Disse nervene har ingen likhetstrekk med nervene hos dyr. Vedrørene transporterer vann og mineraler fra rota til alle deler av planten, og består av døde celler der bare celleveggene er igjen. Når nye vedrør dannes, lever de bare til de er ferdig modnet.  Siden de bare skal frakte vann og mineraler ved passiv transport, er det ikke nødvendig at planten bruker energi på å holde dem levende. Vedrørene har forsterkningslister med lignin på innsiden av celleveggen. Lignin betyr ved, og gir ekstra styrke til veggen og har egenskaper som minner om stiv plast. De fleste cellene er tønneformet, som vil si relative korte vide, og cellene står oppå hverandre. De største vedrørene blir dannet om våren, de minste om sensommeren. Ringen med store vedrør, altså lyse ringer i veden og ringen med smalere vedrør, altså mørke ringer utgjør til sammen et års vekst. Det blir dannet glukose i fotosyntesen, men den blir omdannet til sukrose som blir transportert gjennom silrørene. Transporten av sukrosen går i begge retninger, fra de nederste bladene blir sukkeret fraktet nedover til rota, og fra øverste går transporten til blomster, frø og frukt. Silrørene er langstrakte og levende celler, men de har verken cellekjerne, ribosomer eller vakuoler.
Følgeceller ligger tett inntil silrørene, og disse cellene har alle de celleorganellene som mangler hos silrørene. Følgecellene kan derfor forsyne silrørene med organiske forbindelser som silrørene ikke kan lage selv. Silrørene står også oppå hverandre som vedrørene. I endeveggene, som kalles silplater er det porer eller små åpninger slik at silplatene ser ut som en sil. Transporten gjennom silrørene er passiv transport.

Transport av vann
Vannet kommer inn i rota gjennom rothårene og følger vedrørene oppover i stengelen og ut i bladene. Det meste av vannet som blir tatt opp av røttene, går rett gjennom plantene og ut gjennom spalteåpningen. Salima: Store mengder vann kan transporteres slik i løpet av en dag, og det går ganske raskt. Farten er ca. 75 cm per minutt, og når vannet fordamper, blir det erstattet av nytt vann fra sola.

Hvorfor transporter planter så store mengder vann?
En av grunnene til at planter transporterer så mye vann, er at de trenger CO2 til fotosyntese. CO2 diffunderer inn gjennom spalteåpningen, og som må være åpne slik at gassen kan komme inn i bladet, men samtidig fordamper det vann. Opptaket av CO2 til fotosyntese og tap av vann ved fordamping er uløselig knyttet til hverandre.

Biologenes forklaring på transport av vann:

  1. Vannet stiger i vedrørene på grunn av atmosfæretrykket
  2. Vannet blir presset opp fra rota på grunn rottrykket
  3. Fordamping fra bladene skaper et undertrykk i vedrørene og trekker vannet oppover som i et trekkpapir. Adhesjonskrefter og kohesjonskrefter i vedrørene er vesentlige faktorer i denne transporten. Det er en viktig forutsetning for at vannsøylene i vedrørene kan bli så høye, og det er at vannsøylene må være sammenhengende. Derfor er adhesjons- og kohesjonskrefter helt nødvendige. På varme og solrike dager kan fordampningen fra bladene bli stor, og da kan fordampningen blir større enn opptaket av vann.

Adhesjon er tiltrekning mellom vannet og veggen i vedrørene, og kohesjon er tiltrekning mellom polare molekyler. Til sammen kalles dette kapillærkrefter.
Kohesjonen mellom vannmolekylene hindrer vannsøylene i å falle fra hverandre, og adhesjonen hindrer at tyngdekraften trekker vannet nedover.

Atmosfæretrykket:
Vannet stiger i vedrørene på grunn av atmosfæretrykket, og at atmosfæretrykket gjør at vannsøylene i vedrørene blir presset oppover, mens tyngdekraften trekker vannet ned. For å forstå dette så må vi se for oss et loddrett rør som er fylt med vann. Salima: Det er lukket i den ene enden og satt ned i et kar med vann. Vannsøylene inni røret blir påvirket av to motsatte krefter:

–          Vekten av vannet i glassrøret trykker vannsøylen nedover i røret

–          Atmosfæretrykket virker på vannet i karet og presser vannsøylen oppover

Rottrykket:
Planter tar aktivt opp ioner fra jorda. Dette gjør at man diffunderer inn i rota, og det dannes et rottrykk som presser vannet oppover. Rottrykket forekommer når den relative fuktigheten i lufta er nær 100 % eller om natten.

Transpirasjons- og kohesjonsteorien:
Det som best forklarer plantenes transport av vann er transpirasjons- og kohesjonsteorien. Det er en sum av de tre hypotesene. Som sagt har rottrykket en liten innvirkning på vanntransporten i plantene. Fordampningen gjennom bladene er det som driver hele transporten og som løfter vannet opp.

Vanntransporten i plantene kan forklares ut fra en sum av trykk og krefter, altså atmosfæretrykk, rottrykk og fordamping.

Biologi – Formering hos dyr

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Frosk:
Vanlig frosk har brunstvorter på forbeina, og derfra skilles det ut luktstoffer som tiltrekker det motsatte kjønn.  I tillegg har hannen karakteristiske lokkerop i paringstiden. De to individene parer seg i vann, og hanen klamrer seg til hunnens rygg mens hunnen skiller ut mang eggceller. Hanen sprøyter samtidig ut store mengder sædceller over eggene. Eggene er klumper dekket av en geleaktig masse som holder eggene fuktige mens de befruktete eggene utvikles. Etter en tid dannes rumpetroll som har gjeller, men ingen armer eller bein. Etter to til tre måneder etter at eggene ble lagt, er rumpetrollene forvandlet til små frosker som kommer seg opp til land. De kan lage unger når de er tre år gamle, og lever da bare ett år til.

Meitemark:
Meitemarken er tokjønnet, og det finnes 20 arter i Norge. Meitemarken er også en leddmark. Meitemarken har en kryssbefolkning. Forplantingen skjer ved ytre befrukting og når det er høy fuktighet og ganske varmt. Under paringen legger to meitemarker seg med buken mot hverandre og hodet under hver sin retning. Der foregår det bytte av sædceller. Beltet hos det ene individet ligger inntil sædåpningen hos det andre individet og omvendt. Beltet skiller ut slim som holder de to dyrene sammen under paringen slik at sædcellene unngår uttørkingen og kan bevege seg i slimet. Begge meitemarkene slipper ut sædceller i slimet som omgir beltet hos den andre. Etter dette skiller meitemarkene lag. Etter en tid svømmer sædcellene gjennom slimet og befrukter eggcellene som har kommet ut av åpningen i ledd nr 14. Slimet rundt de befruktete eggene omdannes til en hard kokong som er 1-2 mm lang. Inni kokongen kan det være ett eller opptil fire egg. Ut av kokongen kommer det bitte små meitemarker som etter fire måneder er like store som de voksne meitemarkene.

Fisk:
Fisk er enkjønnet, og de formerer seg ved ytre befruktning. Den yre befruktningen skjer ved at hunnen legger eggceller i vannet og så legger hannen sædceller oppå. Saltvannsfisken uer er et unntak, der befruktes eggene inne i hunnen, og ueren føder levende unger etter at eggene har utviklet seg i hunnens rugehule. Antallet egg som de forskjellige fiskeartene gyter, varierer sterkt.  Vi har valgt Ørret og andre laksefisker, og de graver gytegroper på bunnen. Siden eggene er tyngre enn vann, så synker de derfor ned på bunnen. Hunnen graver over de befruktede eggene så de ligger mer beskyttet. Ørreten gyter derfor færre egg, og eggene har større sjanse for å overleve.

Manet:
Glassmaneter veksler mellom knoppskyting og en indre kjønnet formering. Medusene har kjønnet formering. En polypp er det stadiet som har ukjønnet formering ved knoppskuting. Polyppene er fastsittende, mens medusene svever fritt. De gjennomsiktige glassmanetene ser alle sammen like ut, men det er hanner og hunner. Begge kjønn har fire fiolette ringer, som er kjønnskjertler som kalles gonader. Kjønnskjertler er fellesbetegnelsen for testikler, der det produseres sædceller og ovarier, der det dannes eggceller. På undersiden av glassmaneten finner vi åpningen inn til hulrommet som både er mage og stedet der sædcellene befrukter eggcellene. Befruktet egg utvikler seg til larver. Larvene er en stund festet til mordyret for så å løsne fra henne, flyte fritt i vannet en stund og feste seg på bunnen. Larven vokser opp til en polypp som tidlig om våren danner skiver ved at det foregår en knoppskyting fra polyppen. Hver skive løsner fra polyppen, og hver skive kan bli et nytt individ, en ny meduse.

Biologi – Abort

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Om du skulle være i den situasjonen hvor du har blitt gravid uten å ønske det, har du flere alternativer. Vil du ikke beholde barnet eller adoptere det bort er nok løsningen for deg å ta abort.

To typer abort:
Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Vi skiller mellom to typer abort; spontanabort, også kalt naturlig abort, hvor organismen frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, og fremprovosert abort, hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep.

Valg av metode og lengde på svangerskapet:
Før uke 7 er det kun medisinsk abort som kan gjøres. Dersom inngrepet utføres mellom uke 7 og uke 9, kan kvinnen selv velge mellom medisinsk eller kirurgisk abort. I perioden mellom 9. og 12. uke benyttes kirurgisk abort.  Fremprovosert abort blir gjennomført ved to typer abortmetoder, medisinsk og kirurgisk.

Medisinsk abort:
Medisinsk abort utføres ved at kvinnen møter på sykehuset og svelger tabletter med et preparat som heter mifepriston som er en abortpille. Virkestoffet i abortpillen gjør at videre utvikling av graviditeten stanses. Abortpillen er like effektiv som kirurgisk svangerskapsavbrudd og kan knyttes til og med 9.svangerskapsuker. Kvinnen reiser hjem etter inntak av tablettene, og hun kan oppleve noe kvalme, blødninger og menstruasjonsliknende smerter.
Hun kommer tilbake til sykehuset etter to dager og hun blir innlagt for å få stikkpiller med misoprostol (Cytotec) i skjeden, og smertestillende tabletter etter behov. Misoprostol gjør at livmoren trekker seg sammen og graviditeten utstøtes. Dette kan gi smerter, men smerstillende tabletter brukes for å dempe ned smerten.
Etter 4-6 timer har kvinnen abortert, og dette medfører sterke blødninger. Blødningen er vanligvis sterkere enn menstruasjonsblødningen, og det er normalt å blø en til tre uker. De fleste reiser hjem i samme dag, men man kommer tilbake til sykehuset etter 3-4 uker for en kontrolltime, der legen gjør undersøkelse og en ultralydundersøkelse i skjeden for å fastslå at graviditeten er utstøtt. Det er lite bivirkninger av medisinsk abort. Det vanligste er store blødning og magesmerter, men noen kan oppleve kvalme og tretthet. Kvinnen kan begynne med p-piller første dag i neste menstruasjon, og spiral kan settes inn på sluttkontrollen eller hos egen lege.

Kirurgisk abort
Man kan ta kirurgisk abort inntil 12.svangerskapsuker, det vil si 12 uker etter at du har blitt gravid. Mange tar heller dette inngrepet 7 uker etter at de har blitt gravide, fordi komplikasjonsfaren er mindre da. Kvinner som ikke har født barn og som er kommet lengre enn ni uker i graviditeten får en forbehandling samme dag eller kvelden før inngrepet, for at operasjonen skal være så skånsom som mulig. Forbehandlingen går ut på at kvinnen setter en stikkpille i skjeden med et stoff som utvider og myker opp livmorhalsen.

Selve operasjonen skjer vanligvis i narkose, og varer ca. 10 minutter. Legen utvider da livmorhalsen ved hjelp av metallrør, før graviditeten suges ut. Det er vanlig å ligge på sykehuset 4-6 timer etter inngrepet før man kan reise hjem. Kvinnen blir sykemeldt i 2-3 dager. Hun kan starte med p-piller samme kveld eller dagen etter inngrepet. Spiral kan legges inn samtidig med inngrepet. Etter aborten vil de fleste blø i knapt en uke. De vanligste bivirkningene etter kirurgisk abort skyldes narkosen, som kan medføre kvalme og brekninger. Hun kan starte med p-piller samme kveld eller dagen etter inngrepet. Spiral kan legges inn samtidig med inngrepet.

Spontanabort:
En spontan abort skjer når et svangerskap ufrivillig avbrytes så tidlig at fosteret ikke kan overleve. Risikoen for dette er størst før 12. Graviditetsuker, å kalles da en tidelig abort. Etter 12. uke kalles det en senabort.  Fosteret regnes som levedyktig etter 24. uke, men dersom barnet fødes så tidlig, er det stor risiko for at barnet blir skadet eller dør. Det er 10-35 prosent hos alle kvinner at svangerskapet ender med spontan abort.
Forebygging av spontanabort er umulig. Man bør unngå skadelig påvirkning som røyking og stort alkohol- eller medisinbruk i første del av svangerskapet, når fosterutviklingen skjer. Enkelte infeksjoner tidlig i svangerskapet kan føre til fosterskader og abort.

Hvordan håndteres spontanabort?
Når det er konstatert at det har oppstått en spontanabort, må livmoren tømmes for rester, noe som forhindrer blødninger og infeksjoner. Ultralydundersøkelsen vil vise om det er rester som må fjernes. Hvis svangerskapet var kommet lengre enn til syv -åtte uker, blir det utført en utskrapning. Utskraping av livmoren innebærer at en lege fører et tynt, skarpt instrument opp i livmorhulen – eller et sug, slik at legen kan skrape/suge ut slimhinnen eller ta vevsprøve av slimhinnen. Utskrapning foregår rutinemessig og er trygt. Dette foregår i full narkose, eller i lokalbedøvelse dersom kvinnen ønsker det. Hvis det er lite rester igjen i livmoren, kan dette blø ut av seg selv. Dette avgjør legen ved hjelp av ultralyd.

Symptomer:
Symptomer på spontan abort er underlivsblødninger og underlivssmerter eller begge deler. Mange som spontanaborterer har mistet de graviditetssymptomene de hadde, som for eksempel kvalme og trøtthet. Andre symptomer kan være småblødninger eller brunlig/blodig utflod dag etter dag. Sjeldent oppdages ikke aborten før man kommer til ultralydundersøkelse rundt 18. uke, fordi kvinnen ikke har noen symptomer.

Truende abort:
Truet abort er når kvinnen blør og ved ultralyd er påvist levende foster. Tidligere ble kvinner med truende spontan abort innlagt til avlastning på sykehuset og måtte holde sengen, men i dag anser mange at dette ikke er nødvendig.

Abortlover i forskjellige deler av verden:
Land som har selvbestemt abort finner man for det meste i Europa, Nord-Amerika, Oseania og deler av Øst-Asia, mens land hvor det er helt forbudt å ta abort finner man i Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og deler av Asia. Det er få land i verden som har totalforbud mot abort, men de fleste land tillater abort hvis morens liv er i fare.
Chile, Nicaragua, Oman og Malta er land som ikke tillater abort under noen omstendigheter, men i Europa er det Irland, Malta, Færøyene og Polen

Abortloven:
Abortloven ble vedtatt i 1978
Den sier at abortinngrep er lovlig før 12 uke, og da kan kvinnen bestemme selv.
Etter 12 uke kan abort innvilges av en nemd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

a)      Det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse

b)      Kvinnen har en vanskelig livssituasjon

c)      Det er stor fare for sykdom hos barnet

d)     Graviditeten er et resultat av voldtekt

e)      Mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

 

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon». Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Religioner
Kristendommen:  Kristendommen ser på mennesket som verdifullt helt fra det øyeblikket livet blir til. Det vil si når sædcellen og eggcellen smelter sammen. Man mener også at et foster er et menneskeliv, og dette er grunnen til at man er imot abort. Men det er likevel noen faktorer som kan påvirke dette prinsippet. Dersom et liv står mot liv, mener man at det er mer rett til å velge bort barnets liv enn morens.

Buddhismen: De er imot å drepe både dyr og mennesker. De mener å avbryte et svangerskap er drap, men det er et unntak hvis svangerskapet kan medføre døden for moren.

Jødedommen: I Jødedommen er det heller ikke tillatt med abort, men rabbinere kan gi tillatelse til abort hvis morens liv er i fare. Disse tre verdensreligionene har stort sett de samme argumentene, men i humanetisk sammenheng legges det sterk vekt på menneskets rett til å ta sine egne valg selv, og derfor vil det være opp til enkeltmennesket hva det mener om abortspørsmålet.

Islam:Når det gjelder Islam er alle muslimske jurister enige om at når fosteret er fullstendig formet og har fått sjel, er abort ikke tillat. Etter at graviditeten har nådd dette stadiet ved ca. 120 dager, vil abort anses å være på lik line med mord, fordi det er et drap på et komplett, levende menneske.

Imidlertid finnes det ett unntak. Hvis det medisinsk kan bevises at å gå hele svangerskapet og føde barnet innebærer en stor risiko for at morens liv vil gå tapt, skal man ifølge shari’a-lovenes prinsipp om å velge det minste av to onder, altså å ta abort.

Dette kommer av at moren er fosterets opprinnelse, og hennes liv er allerede veletablert med forhold, plikter og ansvar, og familien ville lidd under tapet av moren. Noen tillater også abort etter voldtekt, men da skal hver sak vurderes individuelt. Hverken barnet eller moren er skyld i noe galt i en slik situasjon, men hvis moren er i stand til å takle barnet bør barnet også få leve.

Etikk og moral:
Etikk og moral er to veldig store begreper som kan være vanskelige å forstå. De har mye til felles, men samtidig er de forskjellige. Moral brukes om den faktiske handlingen eller det livsmønsteret som enkeltpersoner, grupper eller institusjoner utfører eller etterlever.
Når det gjelder etikk sikter man til den gjennomtenkningen og framstillingen av rett atferd som kan gjøres av både individer og kollektiver. Moral går da ut på praksis, mens etikk går ut på teori. Som en grunnbetydning for disse to begrepene kan vi si det er det som er vanlig skikk og bruk i samfunnet.  La oss si at en kvinne dør hvis hun fullfører svangerskapet sitt, skal hun da drepe barnet ved å ta abort og overleve selv, eller skal hun unnfange det og dø, slik at barnet overlever? Dette er dilemmaer som er veldig vanskelige, men som samtidig må tas. Og det er her etikken kommer inn.
Den konsekvensetiske løsningen for kvinnen i denne sammenhengen ville vært å veie hennes og barnets liv opp mot hverandre, og finne ut hva som ville vært det beste å gjøre. Det pliktetiske ville vært å la barnet leve, og tenkte at det som skjer, skjer og naturen får gå sin gang.
Det etiske hovedproblemet kan formuleres på flere ulike måter. Vi kan nevne et eksempel som å stille spørsmålet: er det etisk rett eller forsvarlig å avbryte en graviditet, eller er det rett å stoppe utviklingen av et foster? Er det rett å ta livet av et foster? Hvis vi trekker inn andre områder, vil flere forskjellige problemer stilles med hensyn til metoder ved kunstig befruktning, forskning på embryo som er foster i de åtte første svangerskapsuker og stamcelleforskning.

Argumenter for abort:
Abort er et tema man kan ha flere ulike meninger om, og vi har både argumenter for og imot. Når det gjelder å være for abort har vi flere argumenter her. En kvinne kan ha mange grunner til å ville avbryte svangerskapet. Et eksempel er om man blir gravid i en veldig ung alder, og rett og slett ikke har nok ressurser til å ta seg av barnet. En annen ting kan være at det kanskje ikke passer å ha barn akkurat da, fordi man har studier og dermed vil man kanskje ikke ha tid til begge deler. I dag kan man ta en fostervannsprøve, altså en prøve man tar som viser om fosteret har sykdommer og slikt, og hvis man da finner ut at det for eksempel er stor sannsynlighet for at barnet skal få Downs syndrom. Da kan abort være et ønske man vil ta.
En kvinne har rett over sin egen kropp, og det er kun henne som bestemmer om hun vil ha et barn eller ikke. Et barn bør være ønsket av foreldrene sine og om foreldrene ikke ønsker barnet eller av en eller annen grunn ikke er klar til å få det barnet trenger de ikke å få det. Hva med kvinner som blir voldtatt, er det deres skyld at de blir gravide og må ta bort? Et foster er ikke menneske, bare en masse av vev, så hvordan kan vi si at et foster er et menneske når den ikke har eksistert så lenge engang? Det er kun kvinnen som kan avgjøre om det er et menneske eller ikke. Kvinner som har blitt voldtatt skal selv ha retten til å ta abort fordi det ikke er alle kvinner som kan leve med den tanken på at det var uten hennes samtykke at hun ble gravid.
Incest er når man har sex med sin bror, far eller onkel og da er ekteskapet helt forbudt. Ofte er det mange jenter som blir utsatt for dette i utlandet, men det foregår en del i Europa også. Konsekvensene av incest er da at fosteret kan få ulike på grunn av at genene i offeret og voldtektspersonen er like. Barnet blir ikke født friskt, og det er heller ingen som vil føde et barn fordi de har blitt utsatt for incest. I slike situasjoner skal kvinnen få lov til å ta abort, fordi hun har blitt utsatt for en sterkt ydmykende situasjon.

Til sist kan valget for å ville ta abort komme av psykiske følelser. Hvis en kvinne blir gravid ved voldtekt eller incest, kan de psykiske følelsene være for store for å fullføre svangerskapet. I verste fall kan kvinnen ha en slags feil som gjør at hun vil komme til å dø hvis hun føder barnet, og dermed vil abort være et alternativ for å redde morens liv.
Vi mener at det er opp til hver og en kvinne om de vil ta abort, det er hennes kropp og det er kun henne som bestemmer om hun vil ta abort eller ikke.

Argumenter imot abort:
Menneske gruppen som er imot abort kalles ”pro-life”, og de mener at et menneskeliv er et menneskeliv uansett hva. Gud lagde dette livet og mennesker har ikke krav til å ta et liv bort, bare fordi vi ikke vil ha det eller ikke kan forsørge barnets behov.
Vi har også et par argumenter når det gjelder å være imot abort. Hovedargumentet når det gjelder å være imot abort er at man dreper et menneske. Noen mener mennesket blir til i befruktningsøyeblikket, mens andre kanskje vil være litt usikre på når en celleklump blir et menneske. Og da vil det dukke opp spørsmål som hva definisjonen på et menneske er, og det er dette de fleste abortdiskusjoner kommer til uten å bli enige.

Så våre viktige punkter til å beholde et barn er:
– abort er drap – overlat å ta et menneske liv
– et dårlig liv er bedre enn ikke noe liv
– mennesket blir til i befruktningsøyeblikket og har en sjel
– adopsjon er et alternativ til abort
abort kan føre til medisinske komplikasjoner senere i livet, og psykologisk smerte og stress (depresjoner, skyldfølelse). Abort skal ikke brukes som en annen form for prevensjon. Fosteret kan føle smerte og har intelligens. FNs konvensjon om barnets rettigheter sier at barn trenger beskyttelse både før og ette fødselen