Download PDF

1. Direkte sitat

Hvis du bruker en illustrasjon eller et sitat, skal du oppgi nøyaktig hvor i kildedokumentet de finnes (dvs. sidetall, i tillegg til forfatter og årstall)

Eksempel på sitat: Du skriver i din egen tekst: “Å analysera vil seia å løysa opp heilskapen i ein tekst” sier Eiliv Vinje (1993, s. 29).

I litteraturlisten bakerst i oppgaven må du skrive følgende:

Vinje, E. Tekst og tolking. Oslo, Gyldendal, 1993.

2. Indirekte sitat
Hvis du ikke siterer direkte, men likevel refererer til noe du har funnet i en kilde, bør du også oppgi kilde.

Du skriver i teksten: Sosialisering er å tilpasse seg samfunnets skrevne og uskrevne regler (Haraldsen og Ryssevik, 2009).

I litteraturlisten bakerst i oppgaven må du skrive følgende:

Haraldsen, M. og J. Ryssevik. Fokus samfunnsfag. Oslo, Aschehoug, 2009

3. Internett
Dersom du henter kilden fra Internett, skal du henvise på følgende måte:

Du skriver i teksten: Isen i Arktis er på sitt tynneste siden målingene startet i 1979 (www.forskning.no,13.4.09)

I litteraturlisten bakerst i oppgaven må du skrive følgende: http://www.forskning.no/artikler/2009/april/216721. Isen i Arktis blir stadig tynnere. 13.4.09

Litteraturliste
Når du skriver en oppgave og bruker ulike kilder; bøker, avisartikler, internettsider eller annet, så skal du alltid oppgi hvilke kilder du har brukt ved å lage en litteraturliste bakerst i oppgaven din.

Det er mange ulike måter å lage litteraturlister på. Hensikten med dem er at det skal være lett å finne tilbake til kildene du har brukt. Litteraturlisten skal føres alfabetisk. Nedenfor finner du eksempler på hvordan du skal gjøre det i oppgaver på Ulsrud videregående skole.

Bøker Litteraturliste skrives etter følgende mal: Forfatter (Etternavn, Fornavn). Tittel. Sted, forlag, år.

Eksempler:

* Grieg, N. Veien frem: Artikler i utvalg. Oslo, Gyldendal, 1974.

* Haraldsen, M. og J. Ryssevik. Fokus samfunnsfag. Oslo, Aschehoug, 2009

* Vinje, E. Tekst og tolking. Oslo, Gyldendal, 1993.

Internett Internettadresse (url).Tittel. Navnet på nettstedet/nettsiden du har brukt. Datoen du har besøkt siden.

Eksempler: * http://www.forskning.no/artikler/2009/april/216721. Isen i Arktis blir stadig tynnere. 13.4.09

Samfunnsfag – Kriminalitet

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 17.02.2012
Download PDF

Hva handler kriminalitet om? Kriminalitet handler om handlinger som er straffbare i henhold med til straffelovgivningen eller andre etablerte sosiale normer. Noen definisjoner av kriminalitet, er det ikke bare nødvendig at en handling rammes av en straffeparagraf, men at den også blir formelt sanksjonert, for at det kan kalles kriminalitet. De fleste som gjennomgår kriminalitet er gutter i ungdomsalderen. De bryter lover og regler. De har mangel på samfunnsmoral.  Kriminalitet gjelder ikke bare gutter, men kvinner også. De fleste aldersgruppene driver med kriminalitet

Økonomisk kriminalitet
handler om pengefalsk, dokumentfalsk, underslag, bedrageri og utroskap, forbrytelse i gjeldsforhold og forseelse mot lov om merverdiavgift
bedrageri betyr: Det å narre penger fra noen under falske forutsetninger

Vinningskriminalitet
hovedsakelig tyverier, men også visse typer underslag, bedrageri og utroskap og heleri og ran. Tross i at ran også involverer trusler eller vold
– Heleri betyr – Det å hele stå tiltal

Voldskriminalitet
som de grovere typene drap legemsbeskadigelse og mindre fysisk skadelige typer som legemsfornærmelse, trusler, tvang/frihetsberøvelse, i tillegg til offerfokuserte benevnelser som mishandling i familieforhold og vold mot offentlig tjenestemann. Som begge kan innebære både fysisk vold og trusler.
Legemsbeskadigelse – Det å skade en persons legeme 

Seksualforbrytelser
Ulike typer voldtekt, seksuell omgang med barn under 16 år, flere andre alder, og pornografi.

Narkotikaforbrytelser
De mest alvorlige typene, som salg, kjøp, smugling og produksjon.

Skadeverk
Litt simpel og grov skadeverksforbrytelse samt skadeverksforseelse

 

Samfunnsfag – Afrikas utfordringer

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 09.02.2012
Download PDF

Afrika i dag står på mange måter utenfor den sosiale og økonomiske utviklingen som har funnet sted på flere kontinenter, i en ekstrem fart, de siste 150 årene. Hvorfor er det slik? Hva er det som hindrer Afrika i å oppnå denne utviklingen? Afrika er en fellesbetegnelse for alle landene på det afrikanske kontinentet. Man snakker imidlertid ofte om Afrikas utfordringer selv om flere av landene i Afrika ikke lider under komplikasjonene som blir diskutert i denne artikkelen. Det er viktig å ha dette i bakhodet mens man diskuterer utfordringene.

For at et lands økonomi skal kunne utvikle seg, er det viktig at landet har ledere som ikke undertrykker folket og regulerer det økonomiske markedet etter egne interesser. I mange afrikanske land er det i dag diktaturliknende styresett. Det er flere grunner til dette. Før kolonistene kom til Afrika, hadde det vært stammeledere og småkonger som styrte de ulike stammene og områdene. Under imperialismen fra cirka 1870 styrte de hvite over de innfødte på diktatorisk vis. Da de så trakk seg ut av de afrikanske landene, fra 1945 til helt utpå 1970-tallet, hjalp de ikke folket til å danne nye regjeringer og demokratier. Naturlig nok tok diktatorer og militære over makten, fordi det ikke var noen folkevalgt ledelse som kunne hindre dem fra å ta makten. Det var også vanskelig å samle folket i mange av landene, fordi landene besto av forskjellige stammer. Disse stammene var vant til å krige mot hverandre, og hadde forskjellige synspunkter på forskjellige politiske spørsmål. Et godt eksempel på to stammer som har vært vanskelig å samle under et demokratisk styresett, er konflikten i 1994 mellom tutsiene og hutuene i Rwanda. På grunnlag av slike konflikter er det vanskelig å skape demokrati og et diktatur blir lett en løsning. Dette fører igjen til det blir vanskelig for land i Vesten å hjelpe til med forsyninger og penger, fordi det ikke er åpenhet om hva pengene blir brukt til i de ulike diktaturene. Mye korrupsjon fører til at pengene ikke havner der de egentlig skal, hos folket.

Afrika er et kontinent med mye jordbruk og mange ulike råvarer, som kull og diamanter. Problemet er at landene ikke har en industri som kan omdanne disse varene til ferdige produkter. De må selge råvarene sine til fabrikker i andre land, for så å kjøpe en del av dem tilbake ferdig produsert. Da har varen gått igjennom en prosess som gjør at den er mer verdt, enn da landet solgte den ut som råvarer. For at afrikanske land skal klare å få en god økonomi, må landene altså bygge egne fabrikker til å produsere ferdigvarer. For øvrig står mange afrikanske land i gjeld til Verdensbanken og mange rike land, noe som forverrer situasjonen betydelig. Da imperialistene dro, var landene i oppløsning. Staten eide få eller ingen penger fordi de europeiske styresmaktene hadde tatt med seg mange av godene til sitt hjemland. Mange trengte pengehjelp til å bygge opp samfunnet og staten igjen. Derfor måtte de ta opp store lån, likevel klarte ikke mange å fullføre oppgaven med å bygge opp landet fullstendig. I dag bruker mange av landene nesten 50 % av statsbudsjettet på å betale tilbake gjeld. FN jobber i dag med å slette mye av gjelden landene skylder. Mange bedrifter og land har de senere årene begynt med en ny satsning, der man gir små rentefrie lån til enkeltpersoner og lokalsamfunn. Slik kan landene starte egne bedrifter og bygge opp landets økonomi sakte, men sikkert.

Få innbyggere i afrikanske land får tilbud om skolegang, derfor er det svært mange analfabeter eller mennesker med svært lav utdanning i Afrika. Dette fører til at mange ikke kan følge med i politiske temaer eller stemme ved valg. De har få muligheter for å få jobb, og de kan heller ikke hjelpe barna sine med å lære å lese og skrive.

Sult og naturkatastrofer henger ofte sammen med hverandre, og er viktige faktorer som hindrer veksten i de afrikanske samfunnene. Staten har ikke penger til å hjelpe de som sulter, og i noen land har til og med lederne nektet andre land i å hjelpe fordi de ikke vil sette seg i gjeld. Svært mange mennesker sulter i Afrika i dag, og det verste er at det er ikke mangel på mat i verden som er problemet, maten verden har er bare ujevnt fordelt. For å sette det hele i perspektiv kan jeg nevne at UNICEF meldte i fjor vår på sine nettsider at det var meldt en lang tørke i Eritrea, Etiopia, Kenya, Somalia og Djibouti. 1,6 millioner barn stod i fare for å sulte i hjel, og 300 000 av disse var allerede underernærte. Den ble den verste tørken på fem år. Vi får høre meldinger som denne, om tørke og liknede, nesten hver dag.

Afrika har generelt mange sykdommer på grunn av stor fattigdom og mangel på kunnskap om hygiene i befolkningen. Malaria og underernæring dreper mange mennesker hver dag, men den verste trusselen Afrika har i dag er aidsepidemien. Den er en trussel mot hele befolkningen. Aids har i løpt av 25 år drept rundt 20 millioner mennesker i Afrika. 15 millioner barn har mistet mor eller far, og flere millioner av disse har ingen til å ta vare på seg. Hvert minutt smittes barn av hiv eller dør av aids. Og under fem prosent av alle aidsrammede barn i Afrika får behandling. De afrikanske landene er avhengige av internasjonal hjelp. Staten har ikke kapital til å betale medisiner til folket.

En positiv utvikling er at det er dannet flere organisasjoner og programmer i kampen mot aids. Flere kjente frihetskjempere, politikere og artister står som frontfigur for disse organisasjonene, og de prøver å engasjere verdens befolkning til å hjelpe. For å nevne noen har Nelson Mandela, Bill Clinton og Bono fra bandet U2 jobbet lenge med kampen mot aids. Organisasjonene jobber med å utvikle og spre medisin. Mange organisasjoner har også laget kampanjer der de deler ut gratis kondomer. Dessverre er det noen religiøse ledere som går ut i media og oppfordrer folk til å ikke bruke kondom. Det sirkulerer også mange overtroiske påstander, som for eksempel at sex med en jomfru vil kurere menn for aids. Dette fører til at mange unge jenter blir voldtatt.

Afrika har mange enorme problemer på sentrale områder, noe som henger sammen med den økonomiske og politiske utviklingen som igjen er viktig for utdanning, helse og sykdom og rett og slett overlevelse i et land. Hva kan de afrikanske land og vi gjøre? Det finnes mange konklusjoner, og jeg vet ikke hvilken som er den rette. Det eneste jeg vet er at vi kan klare å hjelpe Afrika hvis vi vil, det er bare menneskelig egoisme som stopper den videre utviklingen. For å få Afrika med i markedet må markedet bli rettferdig, og det vil det ikke bli før alle har samme utgangspunkt slik at de dyktigste vinner. Slik situasjonen er i dag, er den urettferdig. Så foreløpig kan vi bare prøve å hjelpe de som trenger det mest, inntil systemene blir forandret.

Samfunnsfag – Globaliseringen

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 08.02.2012
Download PDF

Kultur er alt det som er skapt av mennesker, alt det som er lært inn og ikke er medfødt. De kunnskapene og verdiene vi tilegner oss som medlem av et samfunn. Kultur er heller ikke noe konstant, men forandrer seg i takt med omgivelsene.

Den norske kulturen i dag er noe helt annet enn det det var for 50 år siden. På den tiden var det kokt torsk, grøt og brunost som stod på menyen, det var ihvertfall travelt rundt juletider, da skulle det bakes flere slags kaker og mye mat. All mat ble kjøpt på samme sted, hus ble bygget av samme tømmer og folk skulle bli sammen med en som var fra samme bygd. Alt var enkelt og det man stresset med var sladder fra naboen og om det skulle gå videre. Norge har alltid hatt et system, man er opptatt av likheter og kulturen er ganske unik. Når man tenker på å smøre matpakker, stå på ski, spise brunost, og dra på hytten tenker man at det er det å være «typisk» norsk.

Går man inn i et norsk hjem i dag er det egentlig ikke mye forskjell om du er i norge eller om du er på Malta. Det er det samme som overalt. Det er klær fra forskjellige steder, som Nike, Adidas, Lacoste. Og på middagsbordet er det ikke lenger laks, eller grøt, det er nemlig blitt byttet ut med kebab eller pizza. På tven er det ikke lenger Nrk1 eller 2 som blir sett på, det er Top modell sesong 10 eller 10 dager, 10 år yngre. Det eneste som er ordentlig norsk er vell egentlig språket vi snakker.

Det er ikke lenger tid til å sitte sammen med familien og spise middagen sin og fortelle hvordan dagen har vært, det er heller en kjapp tur innom Burger King for å kjøpe seg en billig usunn burger og få det unnagjort fortest mulig! Dette er en trend som går etter amerikanere! Mange strever etter luksus og suksess, alle tenker penger, ingen tenker på hva de vil gjøre, eller hvordan de vil gjøre det, så lenge det er en stor sum så blir det gjort. Og man tenker ikke lenger på hva slags jobber man liker, men heller hva slags jobber som tjener best.

Det er helt klart og tydelig at det har blitt mye forandringer i det norske samfunnet. Og utviklingen kalles for globalisering. Hva er egentlig globalisering? Det er mennesker som flytter seg over landsgrensene, en felles kultur over store deler av verden, fri handel mellom ulke land og kommunikasjon.

Dette skriver FN om globalisering: «Globalisering beskriver en verdessituasjon med økt flyt over landegrenser – flyt av varer og mennesker og den  mer elektroniske flyten av penger, bilder, informasjon og ideer. Globalisering er ikke èn enkelt prosess, men et kompekst sett av prosesser med økonomiske, politiske og kulturelle dimensjoner. Den økonomiske globaliseringen kjennetegnes ved høy grad av økonomisk integrering, privatisering, frihander, og fri flyt av investeringer. Den kulturelle og politiske globaliseringen omfatter utveksling av kultur og politikk, der idèer, kunnskap og normer daglig blir transportert via verdens påvirkningsnett som film, litteratur, musikk og internett.» Så kulturell globalisering vil si at kunnskap, mattradisjoner, musikk og holdninger spres sånn at forskjellene i livsstil og verdier blir mye mindre. I vesten har globaliseringen vært i form av amerikanere. Sterkere handelsforbindelser, gode transportmidler og innvandring har «skylda» for denne utviklingen.

Da Noge fikk kristendommen som religion på 1000-tallet var dette en slags form for globalisering. Religion hadde større betydning i folks liv da enn nå. Pluss at vår egen personlige meninger blitt mer felles: Vi er mindre fordømmende når det gjelder homoseksualitet, skilsmisser, dødshjelp og prostitusjon, både internett og globalisering har enormt betydning for denne utviklingen. Samme er det med innvandrerbefolkningen, når det har steget med 8,3% er folks meninger og holdninger til innvandrere blitt mer og mer positive. Innvandrere tar med seg nye ting fra deres kultur og smelter det sammen med vår, matkulturen vår f.eks har blitt mye mer fargerik og krydret, og det smaker mye bedre!

I språket vårt foregår det også mye globalisering, vi har mange engelske ord i ordforrådet vårt, for å ikke snakke om «kebabnorsk» som blir helst og mest brukt i Oslos beste østkant. «Kebabnorsk» inneholder mange ord fra språk som arabisk, berberspråk, urdu og tyrkisk.

Dagens motebilde og TV-programmer er blitt preget av den amerikanske versjonen. Man kjøper klær som Nike, Adidas, Lacoste, DG og dette som blir kjøpt i butikkene for tusener og tusener av kroner blir produsert i utlandet, og helst land der produksjonskostnadene er veldig lave som f.eks Kina. Man tilbyr å jobbe for 10cent(amerikansk dollar) i timen for å få seg en jobb, jo lavere du tilbyr, er du den de ansatter! Og alt som er på TV-en kommer fra USA. Ellers så er det Norge som har prøvd å lage det samme som USA. F.eks Dansefeber, Idol osv.

Norges kultur har gjennom globalisering blitt en kjempediger regnbue med mange forskjellige farger fra forskjellige nasjoner, alt fra lyder og bilder fra hele verden. Men vi er ikke helt forandret, det er ennå visse ting som gjør oss «typisk» norske og det vil det alltid være. Nordmenn er fortsatt de jordnære menneskene som elsker naturen og som gleder seg til hver eneste ferie som de kan tilbringe på hytta. Globaliseringen har både gjort hverdagen vår lettere, mer interessant og spennende men samtidig stressende. En ting vi må huske er at globaliseringen har mange dårlige sider også, den plukker ikke ut kun positive ting, selvom det egentlig burde vært slik.

Download PDF

Norge slapp ganske så billig unna krigen i forhold til Tyskland, USA og Storbritannia.

Mange fryktet økonomisk krise og arbeidsløshet, de regnet med at det skulle bli vanskelig å finne jobb til alle soldatene som hadde kjempet i krigen. Men arbeid var det nok av! Landet skulle bygges opp igjen, og det trengtes folk på fabrikker, byggeplasser, kontorer og jordbruket.

Men i tross til alt dette var det mye nød, folk frøs fordi strømmen ble koblet ut mange timer om dagen, matvarene var rasjonert. Og det vil si at man får kjøpt en liten del av varen.

Hele Finnmark fylke var nedbrent etter at tyskerne satt fyr på alle bygningene i 1944, og i Bergen var over 1000 boliger ødelagte. Molde og Kristiansand lå i ruiner etter tysk bombing, selvom dette virker veldig vanskelig å få fikset på så klarte Norge å reise seg opp igjen etter noen få år. En grunn til dette er Marshallhjelpen. USA ga lån og gaver til Europa slik at økonomien deres kunne komme seg på fote igjen. Og da begynte det å bli bedre og moderne tider. Produksjonen økte, flere varer blemulig å få tak i. Levestandarden økte med 20-30 enn det den hadde vært før krigen. Nå kunne de som ikke var så veldig rike skaffe seg goder som de aller rikeste kunne før. Oppvaskmaskinen og Tvn kom. Og folk fra Norge reiste tilogmed til flere land og det betyr at man hadde nok av penger til å bruke opp til ferier og fridager.

Norge ble en VELFERDSSTAT. Livet ble tryggere og folk levde lenger.

En velferddstat vil si at kommunen betaler for de viktigste godene, alt så skolegang og helsetjenester. Men du får også skatten høyere med på kjøpet. Og de som hadde mest skulle betale mest, men jeg vet ikke helt om det er rettferdig, fordi man bruker tid på å gå på skole, og bli ferdig utdannet og derfor må man betale mer skatt fordi man har en bedre jobb? Men det er vel en spørsmål jeg ikke kan svare helt på…

Den nye generasjonen var lite opptatt av materielle ting, så i 1960-70 årene ble det ungdomsopprør. Disse var studenter og de var misfornøyde med forholdene på universitetene. Ulikt foreldrene ville disse ungdommene hjelpe verdens fattigste land istedenfor å skaffe seg nye ting og de ville ha en annen type samfunn med større likhet og solidaritet.

En annen grunn til opprørene var fordi USA førte krig i Vietnam.

Fabrikkene skrek og reklamerte «Vi trenger flere hender». Og dermed begynte innvandringen i Norge og ikke minst Europa. I London og Paris var det allerede vanlig på 1970 tallet å se mørkhudet mennesker, men i Norge var det litt uvant.

Alle disse hendene kom fra Sør-Europa, Asia og Afrika. Disse var først og fremst unge arbeidere som var ute etter å jobbe mye og tjene mye. Men i 1975 ble det innførst innvandringsstopp.

USA og andre vestlige land slet med store økonomiske problemer i 1970-80 årene, men et land som slapp dette var Norge. Rikdommen strømmet inn i landet på en måte Norge aldri hadde opplevd det før. Norge gikk fra en velstående europeisk land til ett av verdens rikeste land i hele verden.

Grunnen til dette er ikke fordi nordmenn er smartere enn andre, men det er pga. Oljen, gassen og fisken vår. Boremannskapenen hadde støtt på en veldig stor oljelager på havbunnen og senere fant man gass. En veldig verdifull ressurs.

Under oljekrisen i 1973 steg prisen på olje noe sinnsykt. Den steg med 70%. Mange bedrifter gikk konkurs samme med de som jobbet der. Det var kun et land her også som tjente på denne krisen og det var Norge, fordi det var på denne tiden man hadde begynt å pumpe opp olje fra Nordsjøen og denne oljen var verdt tusener og tusener av kroner.

Norge hjalp andre land som slet med økonomien slik at de som jobbet i bedriftene ikke skulle bli arbeidsledige.

Ulempen ved dette var at Norge var avhengig av oljen, og hvis oljeprisene sank begynte landet å skjelve. Og det gjorde den i 1986 grunnet mye olje på verdensmarkedet. Da var det nedgangstider for Norge. Arbeidsløsheten steg, alle bensinstasjoner var stengt på lørdager og søndager og var kun åpent til kl 7 i hverdagene.

Det største og fremste partiet i Norge årene etter krigen var Arbeiderpartiet. Mer enn halvparten av Stortingsrepresentatene kom fra dette partiet. De kunne ta mange avgjørelser på egenhånd men Grunnloven kunne de ikke endre på! Arbeiderpartiet var sterkt likt blant industriarbeidere og fiskere.

De var opptatte av å utjevne forskjeller mellom fattige og rike i Norge, alle skulle ha utdanning og tilgang til helsetjenester. Og for at de skulle klare å bygge opp en velferdsstat måtte det betales mye skatt.

EINAR GERHARDSEN var mannen bak Arbeiderpartiet og Norge årene etter krigen. Han vokste opp i en vanlig familie og hadde ingen utdanning. Under krigen var han engasjert i å kjempe mot tyskerne og ble tatt til fange. Han ble statsminister i 1945 og har fått æren av å bygge opp velferdsstaten.

Bakgrunnen for EU er at Frankrike foreslo Tyskland at de to skulle slå sammen stål og kull industrien sin slik at det skulle hindres en 4. krig mellom de. Først var det seks medlemsland, og med årene ble det stadig fler. I dag har EU 27 medlemsland.

Norge har fått sjansen, to ganger. Den ene gangen i 1972, det ble en avstemning og resultatet ble nei. Grunner til dette er at Norge er et lite land, vi får ikke veldig mye å si selvom vi er medlemmer, EU bygger på fri konkurranse, men det er umulig for norske bønder å konkurrere med Frankrike, eller Danmark som er typiske jordbruksland. Og vi klarer oss godt utenfor EU, vi er rike og økonomisk sterke.

Norge fikk sjansen igjen i 1994, og da takket vi nei, atter en gang. Men vi taper ikke stort, vi har fortsatt EØS avtalen som går ut på at det er fri utveksling av varer, tjenester. Den regulerer samhandel og andre økonomiske forhold mellom EU og EFTA landene. (Lichtenstein, Island, Sveits)

I 2004 ble det vist en statistikk om at 5% jenter og gutter røyker daglig. I 1975 var det 16%, så tallet har sunket, grunner til dette er at flere begynner med idrett, og røyking gjør at man blir veldig fort sliten, og får dårlig kondis.

I 1930 årene var det vanlig å røyke for ungdommer fordi ingen visste at tobakk var farlig. Man fikk sigaretter i gave og ungdommer ble lært av foreldrene å røyke. Tallet har nå økt i de siste 4 årene, jeg har ikk et nøyaktig nummer, men stadig flere røyker, mest i skoletiden – og flest videregående ungdommer. Derfor synker snittnivået ned karaktermessig fordi man mister konsentrasjonsevnen.

Men røyking er ikke det eneste problemet. Alkohol har blitt et stort problem nå i de siste 2 årene.

Alkohol er det mest brukte rusmiddelet i Norge og det er en del av den norske kulturen, det har den alltid vært. Men det gjelder egentlig voksne. Nå er det blitt mer og mer normalt at ungdommer drikker, og man får lov av foreldrene – halvparten.

Alkohol er den største grunnen til at ungdommer mister konsentrasjonsevnen, og flere og flere nordmenn blir alkoholikere og hovedgrunnen til det er at de begynner å drikke i tidlig alder.

Rett etter 2. verdenskrig var man opptatt av å bygge opp landet, og det var mye kroppsjobb og arbeid derfor var det ikke like mye misbruk av alkohol sånn som det er nå. Nå er det mye mer festing for ungdommer og det er mye mer saker rundt det, hjemkjøring av politiet – fyllekjøring.

Norge har som jeg ville sagt «frie» regler i forhold til andre land når det kommer til kjærlighet og seksualitet.

Man kan forelske seg i hvem man vil, og ikke er som andre (muslimske) land som blir tvangsgiftet.

Her er aldersgrensen for sex 16 år, men sammenlignet til muslimske land så er reglene der slik at man må være gift før man får hatt sex med en person.

Når prevensjonen for 90 år tilbake gikk barnetallet ned, først i byene også landet. Og man måtte regne med å bli gravid, men i våre dager er det ikke lenger sånn. Du kan selv bestemme om du vil bli gravid eller ikke.

Og når det ble lovlig å ta abort i Norge var dette toppen av fjellet for de fleste kvinner. De ble ikke lenger tvunget til å ha barnet selvom de ikke ville det, og det er takket være kvinnekampen 8. mars 1978.

Gutt elsker gutt og jente elsker jente. Dette var svært uvanlig før krigen. Hitler hatet ikke kun jøder, men de ikke ariske, funksjonshemmede og ikke minst homofile mennesker.

Det foregikk en undersøkelse i 2002 som ga et viss antall om hvor mange som er heterofile og homofile, 93% var heterofile. 1% oppga seg selv som holmofile, men det er mye mer enn det. Det ligger på ca. 12% i gjennomsnittet.

Det var veldig uvanlig å «komme» ut av skapet etter krigen, og ikke minst før! Man spurte seg selv: Er jeg homo? Men ingen ville tro det, for de mente det var noe feil med dem eller at foreldrene skulle bli skuffet over at de tiltrekkes det motsatte kjønn. Helt frem til 1972 var det faktisk fordømt for menn å ligge sammen i Norge!

I dag er forholdene bedre, og flere homofile er «frie» til å være den de er. Men det betyr ikke at enkelt personer ikke slenger ut: «homojævel» eller noe annet verre.

I muslismke land, særlig Iran er det sterkt hatet å være homofil, det er faktisk så ille at en blir steinet til døde hvis en ligger med en av samme kjønn.

Skilsmisse er veldig vanlig i Norge, i 1900 tallet så var det veldig få som skilte seg, hva kan grunnen til det være? Jo, det «normale» at to personer rett og slett ikke elsker hverandre, og kan ikke leve sammen som et par, eller at boligprisene er for høye, arbeidslivet er for krevende og til slutt så faller man fra hverandre og takler ikke presset.

Norge er et samfunn med mange kulturer, landet har blitt en kjempediger regnbue med mange forskjellige farger fra forskjellige nasjoner, alt fra lyder til mat og klær fra hele verden. Mange tar dette positivt, men noen kan være rasistiske og noen kan ha fordommer. Det er to forskjellige ting. For det 1, så er det ikke lov å være rasist i Norge.

Og for mange år siden så ansatte en mennesker fra hvordan de så ut, hva slags hårtype de hadde og hudfarge. Noen mente f.eks at svarte mennesker ikke var like smarte som hvite. Og hvite mennekser så på seg selv som mer verdifulle. Dette kalles å være rasist.

Å ha fordommer er «normalt» og det har det alltid vært. Alle har egne fordommer om hvordan andre mennesker er, men rasistiske er de ikke. Men man må også kunne begrense disse fordommene.

Så dette er noe Norge har hatt for veldig mange år siden. Og som kommer til å fortsette å gå videre.

Det er ikke helt nytt at innvandrere bor i Norge, men noe som kom med innvandrere var integrering. Det betyr at de skal lære språket og kunne forstå kulturen, men de skal ikke bli tvunget til å bli «norske» som de som ER er herfira. Og de skal også tilpasse seg norske lover, som f.eks å slå barn, eller kona si som ses på «normalt» i noen land.

Alt i alt så har nordmenn flest en positiv holdning til innvandrere. Norske matvarer har forandret seg enormt siden 20-30 år siden. Det er mye krydder fra India og mange forskjellige drikker fra Tyrkia. Og i hvert gatehjørne ned i sentrum ser du en grønnsaksbutikk som blir drevet av en pakistaner eller inder.

Det skjer store klimaendringer rundt i verden, flere og flere tsunamier, ruiner og jordskjelv. Heldigvis har ikke vi blitt utsatt for noe kjempe stort untatt 2008 i Svalbar, vi er ganske heldige for at vi har det litt kaldt her, og at vi bor i vesten. Men vi tar fortsatt ikke så veldig mye hensyn til klimaendringene. Det store spørsmålet er om vi kan leve som før om vi skjerper oss. Kan vi redusere utslippene uten å forandre den måten vi lever på?

Det er blitt laget EL-biler som går på eliktrisitet, men dessverre er de veldig dyre og ikke så veldig fine. Så mange tenker at det er bedre å kjøpe en finere og billigere bil selvom det slippes ut giftig gass ut i luften og gir oss konsekvenser som f.eks at ismasser kommer til å smelte, og det kan føre til at havnivået stiger. Visse områder kan bli oversvømt og mennesker blir nødt til å flytte.

FN forsøker å «fikse» dette problemet, men det skjer ikke mye forandringer og vi som den neste generasjonen må slite for å kunne fikse problemet senere i livet.

 

 

 

Samfunnsfag – Valg, velgere, valgt

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 08.02.2012
Download PDF

Frie valg er det viktigste kjennetegnet på et det demokratisk samfunn.

Politiske valg: Gir hver enkelt av oss mulighet til å stemme på personer og partier som vi er enige med. På den måten kan alle som har stemmerett være med på å avgjøre hva slags politikk som skal få gjennomslag de kommende årene.

Partiene representerer hele pakker, med forskjellige synspunkter i forskjellige saker. Noen synspunkter og meninger kan du like med et parti, mens andre ikke. Men på valgdagen har du kun en stemme.

I norge er det flere folkevalgte forsamlinger:

Stortingsvalg: Ved stortingsvalg gir hver velger sin stemme til de politiske partiene som stiller til valg. På den måten påvirker hver og en som stemmer sammensetningen av stortinget. Det er politikere på stortinget som tar alle viktige avgjørelser som gjelder hele landet og partisammensetningen på stortinget avgjør hvilket parti eller gruppe av partiet som skal sitte i regjeringen.

Lokalvalg: I hver kommune velges det kommunestyre med rett til å ta avgjørelser i lokale spørsmål. På samme måte velger innbyggerne i hvert enkelt fylke sitt eget fylkesting. Valget på disse folkevalgte forsamlingene kaller vi lokalvalg.

Sametingsvalg: Den samiske delen av Norges befolkning kan delta i valgene til Sametinget. Dette er en egen folkevalgt forsamling for det samiske folket. Sametingen skal fungere som samenes talerør overfor den norske staten.

Til alle disse forsamlingene velges representantene hvert fjerde år. Valgene til Stortinget og Sametinget foregår samtidig mens fylkestingsvalg og kommunestyrevalg pågår to år etter. Så det vil si at det er valg hvert 2 år. Ved kommunestyre og fylkestingsvalg gjelder stemmen for de som også ikke er innvandrere men som har bodd sammenhengende i kommunen i tre år. Allmenn stemmerett vil si at alle over en viss alder har stemmerett ved valgene. I de første tiårene etter 1814 var det bare de rikeste som hadde stemmerett. I 1898 fikk alle menn stemmerett og kvinner fikk det i 1913. Både kvinner og menn som ikke var så rike visste at politikerne bør ta hensyn til dem, derfor var allmenn stemmerett så viktig.

De som velger sofaen

77 prosent stemte av de som kunne stemmen. Hver fjerde person vil det si. Det er forskjellig fra landsdel til landsdel men de tre nordligste fylkene har valgdeltakelsen vært lav. Ved stortingsvalget i 2005 fikk Akershus høyest i valgdeltakelsen med hele 81 prosent. I finnmark var frammøteprosenten 69. Valgdeltakelsen er vanligvis mindre blant første og andregangsvelgere enn de som har hatt stemmerett i flere år. Blant velgere med høy inntekt og lang utdanning er valgdeltakelsen høyest.

Ikke vestlige innvadrere har betydelig lavere valgdeltakelse enn andre grupper. Ved stortingsvalget i 2005 deltok knapt 50 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne i valget.

Det kan være flere grunner til at folk lar være å stemme med forskere har kommet frem til to store grunner.

Hjemmesittere: De som ikke er interessert i politikk eller vet så lite at de ikke klarer å bestemme seg

Protesthandling: Å ikke stemme kan være gjennomtenkt pga mangel på tillit til politikerne eller det politiske systemet.

Når vi stemmer er vi også med på å stemme hvilke personer som skal sitte i de folkevalgte forsamlingene. Et at av de viktigste forberedelsene partiene gjør foran et valg er å sette opp en valgliste, det vil si en liste over de personene som stiller til valg for partiet. Å lage slike lister kalles nominasjon. Vanlige velgere er ikke med på å bestemme hvem som skal stå på listene bare de som er medlemmer av partiet kan delta på nominasjonen.

Hensyn som tas for hvem som skal stå på valgliste:

Viktig å sette sterkt lag som velgerne kan ha tillit til og partiene forsøker å finne de flinkeste og mest populære partimedlemmene.

Det er viktig at listen har en viss balanse mellom ulike samfunnsgruppper. De fleste partier har i våre dager vedtatt kjønsskvotering som sier at minst 40% av begge kjønn skal være representert på valglistene. Personer fra uliker alders og yrkesgrupper bør også v ære representert. I de siste tiårene har partienet også tatt med representanter fra innvandrergrupper.

Antall plasser på valglisten er begrenset og plassene har ikke samme verdi. Partiene vet stort sett hvor mange fra lista som har muligheten til å bli valgt inn. Derfor er det viktig hvem som står på de sikre plassene de andre kan være bare en listefyll. Ulike grupper i partiet forsøker å f å inn sinn favoritt og nominasjonen foregår derfor sjelden uten kamp.  Når det gjelder fordelingen mellom menn og kvinner har likestillingen blitt bedre. 40% av de valgte representantene var kvinner i stortingsvalget. I kommunestyrene og fylkestingsvalgene gjaldt det samme.

Hvilket parti skal jeg stemme på?

I gamle dager var folk ofte lojale mot sitt parti, men i våre dager skifter ofte folk parti fordi de vil vite hva de mener om forskjellige saker.  Det er ofte politikere kommer med saker folk er opptatt av og får stemmer. Derfor er det viktig å få saker som kan sanke velgere. F.eks Senterpartiets klare motstand mot norsk medlemskap i EU gir partiet økt oppslutning hver gang EU- debatten raser. Klima, helse , skole og størrelsen på skatter og avgifter er andre politiske saker som velgerne er opptatt av.

Politisk grunnsyn: Partiene møter ikke nye politiske spørsmål med blanke ark. Hvert enkelt party har et politisk grunnsyn som forteller hva de står for og forteller hva som er godt for et samfunn.

Sosialistiske : Arbeiderpartiet og de andre sosialistiske partiene har gått inn for å bygge opp en sterk og aktiv stat, der en stor del av de oppgavene som samfunnet står overfor, skal løses av det offentlige. Disse partiene har hat en sterk tro på at det er mulig å sture samfunnsutviklingen gjennom offentlige lover og reguleringer. Målet har blant annet vært å benytte staten til å jevne ut de største økonomiske forskjellene mellom samfunnsgrupper.

Ikke sosialistiske/borgerlige: Begrense den statlige styringen. Disse partienet ønsker en stat som overlater en større del av samfunnslivet til det private. Samfunnet vil være bedre tjent med at det private markedet i større grad får styre seg selv uten offentlige påbud og reguleringer hevder de.  Høyre og Fremskrittspartiet mest ikke sosialistiske. Venstre, Senterpartiet og Kristenlig folkeparti som ikke sosialistiske. Men disse partiene tar ofte standpunkter nærmere Arbeiderpartiet så disse partiene kalles mellompartier.

Dagens politikere er mindre opptatt av de ideologiske røttene enn de var for noen tiår siden. De er mer opptatt av å finne løsninger og kompromisser som kan tilfredsstille flest mulig velgere.  Dette har også gjort partiene mer like hverandre.

I høsten 2005 fikk vi for første gang i Norges historie en regjering bestående av både sosialistiske og ikke sosialistiske partier. Det er et klart uttrykk for at de ideologiske avstandene mellom partiene er blitt mindre. Samarbeidet mellom sv, sp og ap var utenkelig for noen få år siden.

Venstresiden – sosialistisk grunnleggende politisk ideologi: Sosialisme, sosialdemokrati

Høyresiden- borgerlig grunnleggende politisk ideologi: Liberalisme, Konservatisme

Venstre siden – sosialistisk økonimi: statlig eie, sterk offentlig regulering

Høyresiden- borgerlig økonomi: privat eie, minst mulig offentlig regulering

Venstresiden sosialistisk: stat/samfunn: en sterk og aktiv stat som benyttes til å styre samfunnsutviklingen i ønsket retning.

Høyre siden- borgerlig stat samfunn: En svakere og mer begrenset stat som overlater en større del av samfunnslivet til private

Venstre siden sosialistisk sosial likhet: Velferdsstat. Betydelig omfordeling til fordel for de lavere samfunnslagene

Høyresiden- borgerlig sosial likhet: mindre vekt på å skape likhet gjennom sosial utjevning

IVenstre siden sosialistisk: individets frihet: det enkelte individs valgfrihet må alltid balanseres mot ønsket om å skape like muligheter for alle

Høyre- borgelige individets frihet: Individets rett til å velge hvordan det vil bruke sitt liv og sine muligheter er alltid viktigst.

Konservatisme: Bør utvikle seg gradvis og ikke settes for voldsomme forandringer og omveltninger. Forandringene bør skje slik at man tar vare på tradisjoner og grunnleggende verdier. Konservative partier ser privat eiendomsrett og markedsøkonomi s om forutsetninger for demokrati, velferd og frihet.

Liberalisme:  Samfunnet er født fritt og samfunnet bør organiseres på en slik måte at alle får muligheten til å dyrke og bruke denne friheten. Opptatt av å begrense statens makt og beskytte det frie markedet mot innblanding fra politikere. Liberalistene mener derfor at samfunnet må godta økonomiske ulikheter mellom menneskene selv om mange liberalistiske partier også går inn for at staten skal hjelpe de fattigste.

Sosialismen: kritikk av troen på at de frie markedskreftene kan skape et samfunn som er godt for alle. 1800 tallet kjempet for at den private eiendomsretten og bedriftene og verdiene i samfunnet skulle tilhøre fellesskapet. Private og offentlig bedrifter lever side om side. Alle grupper i samfunnet har lik tilgang på viktige goder som f.eks utdanning og helsestell. Derfor må staten spille en viktig rolle i samfunnet.

Samfunnsfag – Demokrati, styreform og levesett

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 08.02.2012
Download PDF

Demokratiets kjennetegn:

Politikk handler ikke bare om ulike måter å styre samfunnet på, men det er knyttet til det å leve i samfunn med andre og handler også om hvordan vi forholder oss til andre mennesker.

Demokrati: Folkestyre.  Den politiske makten ligger hos folket og alle skal ha lik mulighet til å delta i politikken.

Folkesuverenitet: Innbyggerne skal sammen bestemme hvordan samfunnet skal styres. Det gjør de gjennom frie politiske valg.

Politisk likhet: I et folkestyre skal alle ha de samme mulighetene til å påvirke samfunnsutviklingen og delta i det politiske livet. Allmenn og lik stemmerett er derfor et viktig kjennetegn ved demokratiet.

Respekt for menneskerettighetene er viktig for demokratiet. Et demokratisk samfunn har ordninger som sikrer innbyggerne grunnleggende rettigheter som religionsfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.  Alle skal få tro og si hva de vil og de skal kunne organisere seg for å kjempe for synspunktene og rettighetene sine. Demokratiet respekterer at mennesker er forskjellige og har ulike meninger og interesser. Dette kaller vi pluralisme.

Pluralisme: Demokratiet respekterer at mennesker er forskjellige og har ulike meninger og interesser.

Et annet viktig særtrekk ved demokratiet er at politikken ikke skal styre alle områder av samfunnet eller i for stor grad gripe inn i privatlivet til folk.  Hver enkelt person har et privatliv som de kan bestemme over selv så lenge de ikke bryter loven. Seksuell legning er i våre dager en privatsak og vi velger selv om vi vil røyke, er du over 18 kan du drikke alkohol.

Rettstat: Ingen skal kunne straffes uten at de har forbrutt seg mot en av samfunnets lover. Det betyr også at alle som er mistenkt for å ha gjort noe galt, har rett til å få saken sin prøvd i en domstol der de også har krav på å få hjelp fra en forsvarer.  I en rettstat er det et krav at domstolene er uavhengige og ikke kan bli påvirket av de som har den politiske makten. De valgte politikerne skal vedta lover men bare domstolen kan dømme de som er mistenkt for å ha forbrutt seg mot en av disse lovene.  Vi kan derfor si at rettstaten er der for å beskytte den enkelte innbygger mot maktovergrep fra staten.  Respekten for menneskerettighetene, beskyttelsen av mindretallets rettighet og rettstatsprinsippene forteller oss at demokrati bygger på en forståelse av at mennesker er forskjellige og har ulike behov og ønsker. Demokrati er et forsøk på å finne en balanse mellom samfunnets behov for lover og regler og det enkelte menneskes ønske om å bestemme over seg selv uten innblandning fra styresmaktene.

Diktaturets kjennetegn:

Over halvparten av verdens befolkning lever i dag i land som kan karakteriseres som ikke demokratiske.

Diktatur: Politiske systemer der makten er samlet hos en person eller en liten gruppe mennesker som ikke har kommet til makten ved frie valg.

Militærregime: En gruppe fra de væpnede styrkene som har tatt makten.

Ettpartistat: Ett enkelt politisk parti tar til seg makten og forbyr andre partier å drive sin virksomhet.

Enkelte land befinner seg et sted på veien mellom demokrati og diktatur. For eksempel finnes det land der det avholdes demokratiske valg, men der ytringsfriheten og andre viktige rettigheter ikke alltid respekteres.

Forskjellen mellom demokrati og diktatur:

Demokrati folkesuverenitet: Folket deltar indirekte eller direkte i de politiske beslutningene.

Diktatur folkesuverenitet: Politiske beslutninger blir tatt av en maktelite som ikke representerer folket.

Demokrati politisk likhet: Alle medlemmene av fellesskapet har de samme mulighetene til å delta i politikken.

Diktatur politisk likhet:  Retten til å delta i politikk gjelder bare noen få

Demokrati pluralisme: Konkurranse om den politiske makten, fri presse og organisasjonsfrihet.

Diktatur pluralisme: Ingen konkurranse om den politiske makten og ikke fri presse og ikke organisasjonsfrihet.

Demokrati respekt for menneskerettighetene: beskyttelse av mindretallets rettigheter. Rettsikkerhet

Diktatur respekt for menneskerettighetene: Ingen beskyttelse av mindretallets rettigheter, ingen rettssikkerhet.

Demokrati politikkens grenser: Politikkfrie soner

Diktatur politikkens grenser: myndighetene kan gripe inn i alle sider ved menneskelivet.
Indirekte og direkte demokrati:

Indirekte demokrati: De fleste av oss deltar ikke personlig daglig i samfunnsstyringen.  Det er de valgte representantene i kommunestyrene, i fylkestingene og på Stortinget som tar de politiske avgjørelsene. Det gjør de på vegne av velgerne. Om velgerne er misfornøyde med politikken som føres, stemmer de på en annen politisk parti. Dette kaller vi indirekte parti. Der vi indirekte påvirker politikken.

Direkte demokrati: En styreform der folk selv er med og diskuterer og stemmer over viktige politiske stridsspørsmål. Folkeavstemning er en form for direkte demokrati. Bare seks ganger har det vært holdt nasjonale folkeavstemninger i Norge, to ganger om kongedømmet, to ganger om alkoholpolitikk og to ganger om EU.

Politikken og privatlivet

I et demokrati har innbyggerne krav på et privatliv en politikk fri sone der hver enkelt får gjøre som han eller hun vil. Men den enkeltes rett til å bestemme over seg selv må veie opp mot hva som er til det beste for fellesskapet og dem vi lever sammen med. F.eks hver enkelt av oss kan røyke men røykeloven beskytter dem som ikke røyker ved å forby røyking på offentlige steder som skoler arbeidsplasser og utesteder.

Fellesgoder: I Norge er det et grunnleggende prinsipp at politikken skal favne om de oppgavene som er så viktige og omfattende at enkeltmennesker ikke kan stå alene om dem. Det gjelder for eksempel politiet og forsvaret som er opprettet for å verne innbyggerne mot indre og ytre uro. Skole, helsestell, trygder, veier og kulturtilbud er eksempler på fellesgoder som skal være tilgjengelige for alle.

Fellesgodene koster og derfor må det offentlige ha inntekter:

Skatter og avgifter fra privatpersoner: det kan for eksempel være inntekt, moms på varer og tjenester og avgifter på tobakk og bensin. På den måten bidrar hver enkelt av oss med penger til statskassen.

Skatter og avgifter fra bedriftene: Det gjelder blant annet arbeidsgiveravgift, selskapsskatt og skatter fra oljevirksomheten i Nordsjøen.

Eierskap i bedrifter: Staten har inntekter fra sine eierinteresser i en del bedrifter som for eksempel StatoilHydro.

Vi kan tenke oss alle inntektene til det offentlige som en fellespott som blir brukt til å finansiere de oppgavene staten og kommunene har i det norske samfunnet. Skole og helsestell er de to største utgiftspostene. En del av fellespotten blir gitt tilbake til innbyggerne i form av trygder og andre økonomiske støtteordninger. Det gjelder f.eks barnetrygd, arbeidsledighetstrygd og stipender til elever i vgs. Vi har også en del støtteordninger til private næringslivet for eksempel jordbruksstøtte og støtte til industrien. Slike trygder og støtteordninger kaller vi offentlige overføringer.

Når staten først samler alle sine inntekter i en fellespott og deretter deler fellespotten ut igjen kaller vi den omfordelingspolitikk.

Noe av hensikten med omfordelingspolitikken er å flytte penger dit de trengs mest. Det er også et mål å benytte omfordelingspolitikken til å jevne ut de største inntektsforskjellene i samfunnet og hjelpe personer som er i situasjoner der egne inntekter ikke strekker til.

I et moderne demokrati som norge reiser offentlig omfordeling en rekke viktige spørsmål som opptar både politikere og folk flest. For det første diskuterer vi hvor mye hver enkelt av oss skal bidra med i fellespotten i form av skatter og avgifter. For det andre diskuterer vi hvor mye staten skal ta ansvar for hver enkelt av oss og om ikke mindre offentlig støtte ville gitt hver enkelt av oss en sterkere grunn til å hjelpe oss selv.

Politisk strid

Konflikt og diskusjon er nødvendig i politikken. Men når avgjørelsen først er tatt av en demokratisk valgt forsamling må alle parter respektere den. Det er en viktig spilleregel i demokratiet selv om det kan føles urettferdig for dem som stadig hører til mindretallet.

Politikk handler om både om interessekonflikter og verdikonflikter:

Interessekonflikter: Oppstår når ulike grupper kjemper om materielle eller økonomiske goder som ikke finnes i ubegrensede mengder. Hvis f.eks politikerne velger å sette i gang en omfattende satsing på veibygging vil det kunne få konsekvenser for andre fellesgoder.

Verdikonflikter: Uenighet om grunnleggende mål, idealer eller livssyn som skal prege samfunnet. I Norge har vi f.eks hatt en strid om homofile par skal ha samme rettigheter som heterofile par. Striden endte med innføringen av en ny kjønnsnøytral ekteskapslov i 2009, som blant annet gir likekjønnet ektepar rett til å bli vurdert som adoptivforeldre. Samtidig fikk kvinnelige ektepar og samboere rett til assistert befruktning på lik linje med heterofile par. Mange var sterk imot dette b.ant pga de er i mot kristne grunnverdier.

Ungdom og demokrati:

Mange ungdommer synes at det er vanskelig å sette seg inn i politikk. Av de 166 vgs som ble intervjuet sa flertallet at de var mer opptatt av skole og utdanningspolitikk.

Det sårbare demokratiet:

Det norske demokratiet bygger på lange og solide tradisjoner og det er lite som tyder på at det er direkte truet. Likevel er det viktig å ta vare på demokratiet for å få en fredelig konfliktløsning som demokratiet bygger på.  Mange kan lett miste troen på demokratiet om deres forventninger ikke blir levd opptil av politikerne.  Folk forventer og så at de politiske lederne skal ta ansvar og ordne opp i mange problemer i samfunnet som ikke er løst. Ofte er sakene så kompliserte at det ikke er lett å finne tiltak som gir raske resultater.  Narkotikahandel, voldskriminalitet og menneskeskapte klimaendringer er eksempler på omfattende utfordringer som det neppe finnes noen enkel og effektig løsning på.  Demokratiet er kanskje ikke alltid den mest effektive styreformen men det har som mål å sikre at mange får si sin mening, og at alternative løsninger blir veid mot hverandre.

Mediepresset, stopper folk å vegre seg mot å gå aktivt inn i politikken. Undersøkelser viser at flertallet av dem som deltar aktivt i politkken, har lang utdanning , gode inntekter og fast arbeid. Langtidsledige, personer med lav utdanning og innvadrere utgjør grupper som er langt mindre politisk aktive. Skal et demokrati unne sette grunnleggende demokratiske prinsipper til side for å beskytte seg selv mot ytre og indre fiender? Det er et av de vanskeligste dilemmaene som mange demokratier i dag står overfor.

Samfunnsfag – Demokrati (Øvingsark m. svar)

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 08.02.2012
Download PDF

1. Demokrati og Diktatur:  Når folket bestemmer hvordan de skal ha det i landet. Via frie valg er det demokrati i landet. Demokrati er når folket bestemmer hvem som skal lede hele landet. Og folket er med på å velge ut disse organisasjonene(Stortinget, Regjeringen, kommunestyret, osv). Demokratiet forventer for eksempel at ledere(altså politikere) skal gjøre hverdagen bedre for oss. Og folker har størst makt.

I et diktatur er det mer vanlig at en person eller en mindre gruppe bestemmer over alle. Altså lite med frihet.

2. Hvilke utviklingstrekk kan svekke det norske demokratiet? Vurder kort hvordan demokratiet kan bevares og eventuelt styrkes.: Jeg tror det er lite som truer demokratiet i Norge direkte. Det som kan svekke det norske demokratiet at folk ikke er engasjerte nok i politikken. Fordi når store mengder av befolkningen ikke deltar i valg, mister de en viktig mulighet til å komme til ordet når beslutninger for hele landet(og for dem selv)skal tas.

3. Gjør kort rede for hva disse politiske ideologiene går ut på: konservativisme, liberalisme og sosialisme. Fordel noen norske partier etter disse ideologiene. Forklar også hvorfor du fordeler dem slik:

Sosialisme: vektlegger ønsket om økonomisk likhet mellom medlemmer i samfunnet. Partier som er sosialistiske er Arbeiderpartiet, Sosialistisk-venstrepartiet og Rødt.

Liberalisme: har opprinnelse i opplysningstiden. De n legger vekt på å begrense den politiske makten og få frem hver enkelt persons rettigheter fram i samfunnet. Partier som støtter dette er Fremskrittspartiet og Venstre.

Konservatisme: legger vekt på å bevare nåværende verdier. (Et kjent motto for konservative er “å forandre for å bevare”). Partier som støtter dette må være Kristelig folkepartiet og Høyre.
4 Gjør rede for de 4 påvirkningskanalene: valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediekanalen. Gi eksempler på de ulike kanalene. Hva karakteriserer dem? Hvordan vil du vurdere dem som påvirkningskanaler (styrke/svakhet)?

Valgkanalen: Alle som har stemmerett kan bruke valgkanalen til å bestemme de partiene de vil stemme på. Denne kanalen påvirker, men veldig indirekte. At vi ber eller påvirker andre til å stemme på deres eget parti er en smart ide. Eks: Stortingets valg, lokalvalg, kommunevalg.

Organisasjonskanalen: Mange unge har sin egen interesseorganisasjon. Elevrådet på skolen for eksempel kan ta kontakt med skoleledelsen og få fram sine meninger. De påvirker indirekte de og, men mer direkte enn valgkanalen. Eks: Elevrådeorganisasjon.

Aksjonskanalen: Streik eller en underskriftskampanje er eksempler på ulike aksjonsformer som kan være påvirkende for å få politikerne. Det skjer direkte, fordi du streiker eller får med deg en god del med sivile borgere.

Mediekanalen: Et innlegg i avisen eller et innslag på direkte sending. Hvis du har noe og si kan du alltid gjøre dette via media. Dette påvirker mye, siden alle får det med seg.

 

5 Hvilke oppgaver har Stortinget:

vedta nye lover og endre eller oppheve gamle

vedta statsbudsjettet, dvs. bestemme statens årlige inntekter

kontrollere regjeringen og statsforvaltnigen

behandle planer og retningslinjer for statens virksomhet

 

6 Hvilke oppgaver har regjeringen:

Bestemmer hovedlinjen i politikken som skal føres

Iverksetter Stortingsvedtak gjennom departementene

Behandler statens eiendommer og bedrifter

Leder utenrikspolitikken

Gir regler og setter disse i gang etter at Stortinget har vedtatt noe

Kontrollerer alle departement

 

7 Forklar følgende begreper: flertallsregjering, mindretallsregjering, koalisjonsregjering, parlamentarisme og mistillitsforslag:

Flertallsregjering: En regjering som har støtte hos flertallet av representantene i den lovgivende forsamlingen.

Mindretallsregjering: En Regjering som har færre bak seg i nasjonalforsamlingen.

Koalisjonsregjering: En regjering som er satt sammen av representanter for to eller flere politiske partier.

Parlamentarisme: Betegnelse på en politisk styreform der parlamentet står sentralt.

Mistillitsforslag: En representant fremmer et forslag om mistillit til en av regjeringens statsråder.

 

8 Hva er en velferdsstat? Vurder kort den norske velferdsstaten. I hvilken grad vil du si at Norge er en velferdsstat?: I en velferdsstat bruker myndighetene sin politiske makt til å gi statsborgerne sosial, helsemessig og økonomisk trygghet. Mer sånn at alle sikrer en minimumslevestandard, enn at alle skal ha like mye penger. Norge er en velferdsstat fordi ingen trenger å betale for å gå på skole(bortsett fra etter vgs), og de aller fleste helsetjenester er gratis(hvis ikke, så veldig billige). Jeg vil nok si at Norge er en velferdsstat, fordi den har det meste en velferdsstat kan ha.

I Norge har vi for eksempel:

Barnetrygd og konstantstøtte: hjelpe barnefamilier, hvis utgiftene øker veldig.

Fødsel penger: foreldre får 53 ukers inntekt

Arbeidsledighetstrygd: de som mister jobben sin, vil få inntekt uansett for å leve.

Sykelønn: vi får inntekt når vi er syke.

Uførepensjon: de som ikke kan jobbe pga sykdom, får inntekt.

Alderspensjon: Gir penger til de som har blitt gamle. 67 år i Norge

Sosialhjelp: Økonomisk hjelp til de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv og familie

 

 

Samfunnsfag – De folkevalgte

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 04.02.2012
Download PDF

En plass på stortinget:

Anna Ljunggren 21 år yngste representant valg 2005 inn på stortinget. Hun jobber for en god og gratis skole.

Stortinget: Norges nasjonalforsamling:

Stortinget er Norges nasjonalforsamling med 169 representanter. Hvert enkelt fylke har et visst antall representanter, det er fordelingen av stemmer i hvert enkelt fylke som bestemmer hvilke partier som får inn en eller flere representanter. I stortinget er Annas oppgave først og fremst for å kjempe for sakene til Arbeiderpartiet.

Partigrupper: Noe av det første de 169 representantene gjør er å organisere seg i partigruppene.  Hver partigruppe rommer alle representantene et politisk arbeid og diskuterer hvordan partiet skal stille seg til de ulike sakene som er til behandling. Lederen for partigruppen kalles parlamentarisk leder.

Presidentskapet: organisere arbeidet på stortinget og sørger for at saksbehandlingen og avstemningene går riktig for seg. Et av medlemmene er alltid under møtene i stortingssalen og skal blant annet passe på at talerne ikke benytter såkalt upassende språkbruk. F.eks da Heikki Holmås fra SV utrykte om økonomien til kommunene.

Stortingets oppgaver

Arbeidsdagen handler stort sett å sette seg inn i de sakene som Stortinget skal ta stilling til. Men døgnet har for få timer til å få til alt så derfor finnes det 13 fagkomiteer.

Fagkomiteer:  Arbeids og sosialkomiteen, Energi og miljøkomiteen, familie og kulturkomiteen, finanskomiteen, forsvarskomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen, kirke,utdannings og forskningskomiteen, kommunal og forvaltningskomiteen kontroll og konstitusjonskomiteen, næringskomiteen , transport og kommunikasjonskomiteen, utenrikskomiteen.  Her blir sakene grundig drøftet på tvers av partiene resultatet av komiteforhandlingene er som regel avgjørende for hva stortinget bestemmer seg for.

Stortinget har tre viktige oppgaver:

Bare stortinget som kan vedta lover:  Stortinget vedtar i underkant 100 lover hvert år, det vil si at stortinget har lovgivende makten.

Hvert år vedtar stortinget et statsbudsjett:  Viser statens utgifter og inntekter for det neste året. I budsjettet ser vi f.eks tall som viser hvor mye stortinget bevilger til f.eks politi, rettsvesen og veibygging. Statsbudsjettet viser også hvor mye vi skal betale i skatter og avgifter. Stortinget må godskjenne forslaget til statsbudsjettet før det er gyldig. Vi sier derfor at stortinget har bevilgende makt.

Stortinget kontrollerer regjeringen: Stortinget passer på at regjeringen holder seg innenfor de rammene og retningslinjene som stortinget har vedtatt. Vi sier at stortinget har kontrollerende makten.

Regjeringens oppgaver:

Regjeringen har den utøvende makten. Regjeringen skal altså sørge for at de som Stortinget bestemmer blir gjennomført i praksis.

Regjeringens saker:

Utarbeider forslag til statsbudsjett

Forslag til nye lover

Setter ut i livet de lovene og sakene som stortinget har vedtatt

Regjeringen utarbeider forskrifter til lover som Stortinget vedtar. Forskrifter er utfyllende detaljer til lovene.

Ansvar for statlige bedrifter og institusjoner, f.eks universitetene, sykehusene og Forsvaret.

Regjeringen tar seg av utenrikspolitikken, dvs norges forhold til andre land og internasjonale organisasjoner.

 

Forholdet mellom stortinget og regjeringen:

Det partiet eller de partiene som får flest mandater på stortinget får vanligvis oppdraget til å danen regjering. Ethvert parti ønsker å få 85 mandater inn på stortinget fordi om et parti får det trenger de ikke å samarbeide med andre partier og kan danne flertallsregjering alene.

Mandatfordelingen etter 2005 viste at ingen partier var så heldige. Arbeiderpartiet var det største med 61 representanter inn på stortinget men en regjering med bare mandater fra arbeiderpartiet ville bli en mindretallsregjering som alle saker ville vært avhengig av støtte fra andre partier.  Hvis det ikke er naturlig at et parti danner mindretallsregjering, får flere partier sammen og danner en koalisjonsregjering.  Et slikt samarbeid krever at partiene ikke er så uenige at de ikke kan komme til enighet i sakene.  Sv, Ap og Sp dannet regjering sammen i 2005 og erklærte noen få uker etter en felles politisk fplattform såkalte Soria Moria erklæringen. Da stortinget trådte sammen i sptember varslet derfor den sittende mindretalssregjeringen fra krf, v, og h at den ville gå av og gi plass for de rødgrønne flertalssalternativet.

Parlamentarisk styre: Siden 1884 har det norske statsstyret vært basert på et parlamentarisk system. Regjeringen må ha stortingsflertallets tillit for å kunne styre.

Mistillitsforsalg: Partiene i stortinget har derfor mulighet til å fremme mistillitsforslag mot regjeringen. Begrunnelsen kan være at regjeringen ikke har fulgt opp stortingets vedtak eller at en enkelt statsråd har opptrådt på en som stortinget ikke kan akseptere. Dersom mistillitsforslaget får flertall i stortinget må regjeringen gå av. Siden 1905 har det hendt to ganger at et mistillitsforslag fikk en regjering til å gå av.

Kabinettspørsmål: Regjeringen kan også i enkelte tilfeller true med å gå av dersom den ikke får støtte i stortinget for budsjettet eller en annen viktig sak den ønsker å få gjennomført. Dette kaller vi å stille kabinettspørsmål. Dersom regjeringen taper en avstemning om et kabinettsspørsmål må den gå av. Dette har skjedd flere ganger i norsk politikk.

Parlamentarisk situasjon: Forholdet mellom stortinget og regjeringen avhenger av parlamentariske situasjonen. Det vil si at styrkeforholdet mellom de partiene som har regjeringsmakten, og de som står utenfor og utgjør opposisjonen. En regjering som er støttet av et flertall av representantene på stortinget, trenger ikke å ta like mye hensyn til stortingets ønsker som en mindretallsregjering.

 

Statsministeren og statsrådene:

Regjeringen består av en statsminister og tyve statsråder. Statsministeren leder arbeidet i regjeringen og representerer regjeringen utad, både overfor folket og overfor stortinget. Statsministeren er også landets fremste representant i forhold til utlandet.

Statsrådene er ansvarlige for hver sine saksfelt. Samferdselsministeren har f.eks ansvaret for transport av personer og god, telekommunikasjon og posttjenester. Statsrådene leder hvert sitt departement. De som arbeider i departementene er fast ansatte eksperter som skal hjelpe statsrådet med å utføre oppgavene. De er ikke politisk valgt og holder derfor jobbene sine selv om det blir regjeringsskifte. Det er vanligvis departementene som forbereder saker som regjeringen legger fram til stortiinget. Det er også departementene som står for det praktiske gjennomføringen av den politikken som blir vedtatt.

Departementene 2005-2009

Arebids- og inkluderingsdepartementet

Barne- og likestillingsdepartementet

Finansdepartementet

Fiskeri og kystdepartementet

Forsvarsdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet

Justis- og politidepartementet

Kommunal og regionaldepartementet

Kultur og kirkedepartementet

Landbruks og matdepartementet

Mijøverndepartementet

Fornyings og administrasjonsdepartentet

Nærings og handelsdeprtamenentet

Olje og energidepartementet

Smaferdselsdepartementet

Kunnskapsdepartementet

Utenriksdepartementet.

 

Sametinget

I 1987 vedtok stortinget å gi de norske samene mulighet til å velge sin egen folkevalgte forsamling sametinget. Sametinget holder til i karasjok og består av 39 representanter som er valgt for fire år om gangen. For å kunne stemme ved sametingsvalgene må en ha stemmerett ved lokalvalg og i tillegg stå i samemanntallet. Det siste innebærer at en både oppfatter seg selv som same og at samisk er blitt brukt som hjemmespråk av enten en selv eller av en eller flere foreldre besteforeldre eller oderforeldre. Samemantallet består i dag av rundt 14 000 personer.

Sametinget har rett til å ta opp saker som representantene selv mener har betydning for det samiske folket, men sametinget har bre rådgivende myndighet. Det vil si at samene er underordnet norske lover og norske myndigheter. Stortinget følger de rådene sametinget kommer med i mange saker.

Opprettelsen av sametinget er et uttrykk for at samene er en anerkjent som en etnisk minoritet med en særlig rettstilling i det norske samfunnet. Samene er et urfolk og etter internasjonal rett gir det den norske staten et særlig historisk ansvar for å beskytte samenes språk, kultur og levesett.

Lokalpolitikk:

Norge har ordninger for lokalt selvstyre, der saker som bare angår mindre geografiske områder blir avgjort av lokale folkevalgte forsamlinger grunnet å forminske avstand mellom folket og politikerne på stortinget. I lokalpolitikken er ikke avstanden så stor mellom velgere og politikere. Faktisk er gjennomsnittlig en av omkring to hundre norske velgere medlem av et kommunestyre eller et fylkesting. I nærmiljøet ditt bor det derfor antagelig lokalpolitikere som du kan henvende deg til når du ønsker å følge opp en politisk sak. Denne nærheten mellom folket og de folkevalgte er et viktig grunnprinsipp ved lokalpolitikken.

Det norske politiske systemet i dag består av tre styringsnivåer:

Staten

Fylkeskommunen

Kommunen

Når det gjelder utdanning har kommunen ansvar for grunnskolene blant annet fordi de ligger i skolebarnas lokalmiljø. Fylket har ansvaret for de vgs skolene som det er langt færre av og som ofte elever kommer fra flere kommuner. Høyskoler og universiteter er derimot statens ansvar.

Lokalt selvstyre med klare rammer

Lokalpolitikk handler om lokalt ansvar og selvstyre. Lokalpolitikere kan likevel ikke bestemme hva slags tiltak de vil sette i gang. Det er stortinget som bestemmer hvor mye ansvar som skal overlates til lokalpolitikken. Det er to forhold som setter grenser for lokalpolitikernes handlefrihet

Staten pålegger kommunene fylkeskommunene en rekke oppgaver som de skal lese. Det gjelder f.eks drift av skoler, eldreomsrog og barnevern. Lokalpolitikerne kan ikke overse de lovpålagte oppgavene som staten gir dem.

Staten har sterk kontroll over økonomien i kommuner og fylkeskommuner. Denne kontrollen består i at staten overfører penger til kommunesektoren. Et kutt i disse overføringene betyr dårligere økonomi for kommunene.

Den kanskje aller viktigste utfordringen for lokalpolitikerne er å få pengene til å strekke til. Skatteinntekter og overføringer fra staten gir kommunen inntenkter men mange kommuner og fylker har problemer med å finne penger til alle de tjeneste som de er pålagt å tilby sine innbyggere.

De nasjonale myndighetene har ønsket å legge forholdene til rette for at alle uansett hvor de bor i landet skal få noenlunde lik tilgang til viktige velferdsgoder. Det er hovedgrunnen til at fylkene og kommunene ikke har fått fritt spillerom til å gjøre som de vil.

 

Kommunestyret og fylkesting

Kommunestyre: velges blant kommunenes innbyggere. Spiller samme rolle for kommunen som stortinget spiller for landet. Kommunestyret skal vedta kommunens budsjett og som de som tar de politiske beslutningene om hvordan kommunen skal styres.

Formannskap: Forbereder saker for kommunestyret og har myndighet til å ta avgjørelser i mindre saker. I formannskapet er partifordelingen i grove trekk den samme som i kommunestyret.

Kommunene velger også et av medlemmene i formannskapet til ordfører. Å være ordfører er det viktigste tillitsvervet i kommunepolitikken. Ordføreren leder møtene i kommunestyret og formannskapet. Det er også vanlig at ordføreren får fullmakt av kommunestyret til å ta avgjørelser i en del saker på egen hånd. I likhet med staten har kommunene behov for en egen stav av fast ansatte eksperter som kan forberede og iverksette politikernes vedtak. Denne kommunale forvaltingen kalles kommuneadministrasjonen. Den øverste leder for denne er rådmannen. Noen få bykommuner som oslo og bergen har en parlamentarisk styreform etter modeller av stortinget. Her er formannskapet erstattet med et byråd som må ha støtte fra flertallet i bystyret. Byrådet blir med en annen saken slags kommuneregjering som må gå av dersom flertallet i bystyret skulle ønske det. Byrådslederen får rollen som en slags statsminister på kommunalt nivå.

Fylkesting: Styringssystemene i fylkeskommunene likner mye på dem vi finner i kommunene. Fylkeskommunenes parallell til kommunestyret er fylkestinget. Fylkestinget velger et fylkesutvalg som tilsvarer formannskapet i kommunen og fylkesordfører.  Fylkesadministrasjonen er også stort sett bygd opp etter det samme mønsteret sin adnubustrasjonen i kommunene. På toppen finner vi fylkesrådmannen omgitt av fylkeskommunens sentraladministrasjon.  Vi finner også en rekke etater ledet av hver sin etatssjef. En slik etat er fylkeskommunens utdanningsetat med fylkesutdanningsejfen som leder. Denne etaten administrerer den vgs opplæringen i fylket.

 

Valgkanalen, organisasjonskanalen, aksjonskanalen og mediakanalen.

Aksjonskanalen: en underskriftskampanje eller en streik er eksempler på ulike aksjonsformer som kan være effektive for å få politikerne og mediene interessert i saken.

Mediakanalen: En rapportasje i avisen eller et innslag på lokalfjernsyn er gull verdt for mediedekning betyr at saken når fram til mange mennesker også folkevalgte politikere. De folkevalgte politikerne velger ofte saker fra mediene som de kan støtte.

 

 

Samfunnsfag – Velferdsstat

Posted i kategorien Samfunnsfag on the 03.02.2012
Download PDF

FN har laget en regjering

1)      Materiell rikdom målt i brutto nasjonalprodukt (BNP).

2)      Helsetilstand målt i forventet levealder.

3)      Utdanning – antall som kan lese og skrive og antall som går på skole.

 

Vi lever i verdens beste land?

–          20 000 barn bor i fattige hjem.

–          2,6 % fattige i Norge.

–          Mye hjemmevold.

–          Mange narkomane har det vondt.

 

Velferdsstatsordninger i Norge:

–          Barnetrygd

–          Kontantstøtte

–          Alderspensjon

–          Fødselspenger

–          Sykepenger

–          Arbeidsledighetstrygd/ dagpenger (2,4 % promille, av bruttoinntekt siste år (200 000 * 2,4: 1000= 480 per dag+ 17. kroner pr barn)

–          Utføre pensjon (325 oo stk)

–          Sosialhjelp (siste utvei)

 

Når kom velferdsstaten?

Ca 100 år tilbake kjempet frem arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

 

Hva skaper forskjell mellom folk?

En fritt og uregulert marked.

Pengemakta rår!

 

Marked:

Der tilbud og etterspørsel møtes og preser be

Boligmarked, fotballmarkedet.

 

Prisen på markedet bestemmes av etterspørsel (det vil si antall som vil kjøpe), for eksemepl om det er høy pris vil det bli selvsagt lav etterspørsel, men om det er lav pris vil det bli høy etterspørsel.

 

3 hovedtyper av økonomi:

1) Kommunisme: staten eier og styrer alt.

2) Kapitalisme: markedet bestemmer alt, de frie markedseffekters spill, eksempel på dette kan være USA som har hvert et kapitalisme.

3) Blandingsøkonomi: staten regulerer og styrer, men privat økonomien får blomstre (Norge)