Biologi 2 – Populasjonsbiologi

Posted i kategorien Biologi 2 on the 04.02.2012
Download PDF

Populasjonsdynamikk:

  • Tallet på individer i en populasjon er alltid under forandring, pga forskjellige miljøfaktorer

  • Miljøfaktorene kan være både biotiske og abiotiske, og de påvirker individene og leveområdene deres

  • Eks på slike miljøfaktorer: sykdom, klima, konkurranse

  • Populasjonsbiologi handler om hvordan populasjoner forandrer seg, og hva årsakene til disse forandringene kan være

  • Variasjonene over tid og de miljøfaktorene som påvirker en populasjon, kaller vi populasjonsdynamikken.

Vekstrate og tetthet:

  • Innenfor et avgrenset studieområde kan vi beskrive populasjonen og hvilke miljøfaktorer som påvirker populasjonsdynamikken, og ut ifra det finne årsakssammenhenger

  • Vekstrate: hvor mange individer som blir født og dør i forhold til det totale antallet individer ´–> kan definere hvordan en populasjon vokser, og sammenligne populasjoner

  • Fødselrate(f): antallet fødte / totalt antall individer

  • Dødsrate(d): antallet døde / totalt antall individer

  • f > d, populasjonen vokser

  • f < d, populasjonen minker

  • f = d, konstant populasjon

  • Innvandring kan forekomme f. Eks hvis det er dårlige leveforhold i naboområdet.

  • Utvandring kan skje hvis det er overskudd av individer, eller at miljøforholdene blir så dårlige at livsnødvendige behov ikke blir dekket

  • Tettheten er tallet på individer per arealenhet

Lundefuglene på Røst

  • Har vært svært stor nedgang i lundebestanden

  • Grunnet lite tilgang på mat og ugunstig klima

  • Lite tilgang på mat siden mennesker overfisker deres mat, som er sild, tobis og lodde

Demografi:

  • Å definere den demografiske strukturen til en populasjon vil si å studere alders- og kjønnssammensetningen

  • Utifra demografi kan vi også beregne ganske nøyaktig hvilket vekstpotensial en populasjon har.

  • Elgjakt:

Populasjonsvekst og regulering:

Populasjonsvekst og regulering:

  • Eksponentiell vekst: jo større populasjonen er, desto større er veksten

  • eks: bakterie vekst

  • Etter en stund vil veksten stanse på grunn av begrensete ressurser eller andre miljøfaktorer som begrenser veksten

  • Sigmod vekst: kurven flater ut på grunn av begrensede ressurser eller andre miljøfaktorer

  • N = 2^t


Miljøfaktorer regulerer populasjoner:

  • f. Eks sykdom, plass og tilgang på mat

  • Når en populasjon vokser, vil økende tetthet gjøre det vanskeligere å skaffe mat, og det blir trangt om plassen

  • Når flere individer kjemper om den samme ressursen, blir det mindre på hvert individ, noe som fører til matmangel, plassmangel og konkurranse

  • Dette kommer til å begrense veksten

  • Hos planter er ofte plass, næring, vann og sollys innenfor konkurransene

  • Miljømotstand: når en populasjon vokser, fører det til konkurranse osv eller at miljøfaktorer påvirker populasjonen, blir veksten i populasjonen avgrenset

  • Bæreevne: en grense for hvor mange individer som kan leve i et område(det største antallet individer uten at habitatet eller levestedet ødelegges)

  • De abiotiske og biotiske faktorene bestemmer hvor stor bæreevnen er

  • Minimumsfaktor: En miljøfaktor som virker begrensede på veksten eller overlevelsesevnen til en populasjon

Hvordan miljøfaktorer virker:

  • Samvirkende miljøfaktorer: Flere miljøfaktorer som henger eller virker sammen. F. Eks næring, fuktighet og topografi

Variasjoner i miljøfaktorene:

  • Alltid mange miljøfaktorer, abiotiske og biotiske, som påvirker en populasjon

  • Hvis det blir mye plass ledig, vil mange individer kunne overleve, populasjonen vokser

  • Tetthetsavhengige miljøfaktorer: Miljøfaktorer som ødelegger for en populasjon, selvskapt.

    For eksempel at populasjonen øker, slik at det fører til stress hos individene.

  • Tetthetsuavhengige miljøfaktorer: Faktorer som ikke har noe med dyrene å gjøre. De er styrt av naturen, gjerne abiotiske faktorer. F. Eks brann, tørke og vulkanutbrudd. Uavhengige av populasjonsstørrelsen

Samspill innenfor og mellom arter:

  • Interspesifikk konkurranse: Konkurranse mellom individer innenfor samme art

  • Intraspesifikk konkurranse: Konkurranse mellom individer mellom forskjellige arter

  • Samspill mellom arter i et økosystem påvirker populasjonsutviklingen

  • Konkurranse, predasjon og forskjellige former for symbiose spiller inn

Populasjoner har svingninger:

  • Veksten i en populasjonsvekst følger stor sett S – kurven

  • En art som er i stand til å vokse og formere seg raskt, har større mulighet til å øke ut over områdets bæreevne enn en art som vokser og formerer seg langsomt

  • Lemenår er et klassisk eksempel på populasjonssvingninger

Hare – gaupe – svingninger:

  • Harene og gaupene´s svingninger om populasjonstallet er like

  • En hypotese forteller at gaupene spiser harene, slik at det blir mindre mat, og begge går ned da i antall

  • En annen hypotese sier at næringstilgangen til harene er årsaken

  • Den siste hypotesen forteller at både næringstilgangen og predasjon er årsaken

Fjellreven:

  • Populasjonen har ikke tatt seg opp etter fredningen i 1930

  • Dette er årsakene: * Lemenøkologien er forandret

    * Rødreven utkonkurrerer og fortrenger fjellreven

    * Sykdom og parasitter

    * Klimaforandringer

    * Fragmentering av økosystemer

    * Innblanding av rømt oppdrettsrev som har andre gener og atferd

    * Mangel på åtsler(råtnende kropp av dyr) og generell nedgang i rypebestanden

  • Fjellreven på Svalbard lever av forskjellig type dyr, mens fjellreven på fastlandet lever i hovedsak av lemen(smågnager)

Livsstrategier og tilpasninger:

  • Ulike arter bruker ulike måter å tilpasse seg på

  • De bruker ulike strategier for å være best mulig rustet til å møte og finne gode tilpasninger til den miljømotstanden(reduserer veksten i populasjoner) de blir utsatt for

  • Disse strategiene og tilpasningene er et resultat av gradvis utvikling over lang tid

  • De individene som har utviklet de beste tilpasningene til det miljøet de lever i, har størst sannsynlighet for å overleve og formere seg

R – og K – selekterte arter:

  • R- selekterte arter: Arter med kort livslengde som begynner formeringen tidlig og får mange avkom. Få vokser opp.

  • Finnes R – selekterte arter i habitater hvor det er lite konkurranse og mye næring

  • Eks på R – selekterte arter: Torsk

  • K – selekterte arter: Arter som lever lenge, men kommer seint igang med formeringen og får få avkom. Avkommene overlever for det meste

  • Habitatene til K – selekterte arter er ofte preget av mye konkurranse og varierende næringsforhold

  • Eks på K – selekterte arter: Isbjørnen

Overlevelseskurver:

  • Overlevelseskurvene forteller oss hvilken sjanser et dyr har til å vokse opp(altså overleve).

Biologi – Eukaryote celler

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 04.02.2012
Download PDF

 

– Celler kan deles inn i to kategorier etter den indre strukturen: prokaryote og eukaryote celler.

 

Prokaryote:

– Blant de prokaryote cellene er organismene i de to rikene Bakterie og Archae

– De prokaryote cellene finnes kun som encellete organismer

– Prokaryote celler har ikke en membranavgrenset cellekjerne. Arvematerialet ligger fritt inn i cellen.

 

Eukaryote:

–         Blant de eukaryote cellene finner vi sopp, plante og dyreceller.

–         De eukaryote cellene har en cellekjerne hvor arvematerialet er omgitt av en membran.

–         De eukaryote cellene er flercellete.

–         Cellemembranen danner en grense mellom cellen og omgivelsene

–         Inne i cellen ligger cellekjernen, og rundt cellekjernen er cellens cytoplasma.

–         Cytoplasma er et felles navn for cytosol(cellevæsken) og cellens organeller.

–         Organeller er små strukturer med spesialiserte funksjoner

 

Eukaryoter:

Cellemembranen:

–         Cellemembranen har som oppgaver å avgrense cellen, kontrollere transporten av stoffer inn og ut av cellen og svare på signaler fra omgivelsene

–         Består av fettstoffer, kolesterol og proteiner og karbohydrater

–         Fettstoffene i cellemembranen er fosfolipider;

–         Fosfolipidene er bygd opp av et hode(hydrofilt) og to haler. Hodet består av glyserol, fosfat og en polar gruppe(polar, dvs. svak ladning som gjør at de løser seg lett i vann).

–         De to halene er fettsyrer som er hydrofobe.

–         Hydrofile stoffer løser seg i vann mens hydrofobe stoffer løser seg i fett

–         Molekyler som både har en hydrofil og en hydrofob del, kaller vi amfipatiske.

–         De hydrofobe fettsyrene i lipidene hindrer vannløselige stoffer å passere membranen fritt. Eks. Ioner, karbohydrater og aminosyrer

–         Fettløselige stoffer(f. Eks vitamin A, D, E og K) kan passere membranen fritt

–         Vann er et så lite molekyl at det kan passere mellom fosfolipidene

–         Mange av de proteinene som ligger tvers gjennom membranen, styrer transporten av ioner. Flere proteiner kan gå sammen og danne væskefylte kanaler gjennom cellemembranen.

–         Ioner benytter seg av disse kanalene for å kunne passere membranen og kanalene blir derfor kalt ionekanaler.

–         Andre proteiner frakter små molekyler og ioner gjennom cellemembranen. Disse proteinene kaller vi bæreproteiner

–         De fleste organellene inne i cellen er også omgitt av en membran.

–         Det som skiller de forskjellige membranene i cellen er blant annet hvilke proteiner som finnes i membranen.

–         Reseptor?

 

Cytosol:

–         Væsken rundt celleorganellene

–         Vandig løsning som inneholder forskjellige typer næringsstoffer, proteiner og oppløste salter i form av ioner

–         Produksjon av proteiner og starten på nedbrytning av glukose er viktige prosesser

Cellekjernen:

–         Viktigste oppgaven er å regulere produksjonen av proteiner i cellen

–         Ligger ofte sentralt i cellen

–         I eukaryote celler er kjernen omgitt av en kjernemembran.

–         Inneholder et fint nettverk av tråder som vi kaller kromatin(består av DNA).

–         Når det skjer en celledeling blir kromatin pakket ytterlig sammen til tykkere tråder som vi kaller kromosomer.

–         Når en celle lager et protein, dannes det først et avtrykk av genet som blir kalt mRNA. mRNA blir transportert fra cellekjernen gjennom kjerneporene(ligger i kjerneporene) og ut til cytosol.

Ribosomene:

–         Informasjonen i mRNA blir oversatt til proteiner her

–         Bygd opp av RNA-molekyler og 80 proteinmolekyler

–         Proteinene er bygd opp av aminosyrer

–         Aminosyrene settes sammen til et protein etter den oppskriften som mRNA brakte med seg fra cellekjernen

–         Proteinsyntesen er produksjonen av proteiner

 

Biologi – Transport og bevegelse hos mennesket

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Sirkulasjonssystemet:
Sirkulasjonssystemet sørger for at næring og gasser sirkulerer i kroppen. Ved forbrenningen i cellene blir varme produsert og sendt rundt og fordelt. Sirkulasjonssystemet består av blodet, blodårer og hjertet. Hjertet slår 60-80 ganger i minuttet og pumper 250-300 liter blod rundt i kroppen per time. Andre viktige funksjoner blodet har: beskyttelse mot infeksjoner og transport av hormoner.

Hemoglobin:
De røde blodcellene inneholder det jernholdige proteinet hemoglobin, som gjør blodet rødt. Hvert hemoglobinmolekyl består av fire polypeptidkjeder som foldes til proteiner, og hvert av dem inneholder et jernatom. Jernatomene er nødvendige for at hemoglobinmolekylet skal kunne binde til seg oksygen. De røde blodcellene transporterer også litt karbondioksid. De hvite blodcellene beskytter kroppen mot bakterier og virus. Blodplater inneholder proteiner som er viktige for å tette sår og stoppe blødninger i kroppen.

Arterier, vener og kapillærårer (pulsårer):
Arteriene fører blod ut fra hjertet, og de har tykke vegger så de kan tåle det høye trykket. Pulsårene danner et nettverk i hele kroppen, og de har tynne vegger hvor det utveksles stoffer mellom cellene og blodet. Det foregår en lett transport gjennom åreveggene i pulsårene ved diffusjon fordi de har tynne vegger uten muskler. Pulsårene samler seg i små vener som samler seg til større vener, og slik føres blodet tilbake til hjertet. Så det er altså vener som fører blod tilbake til hjeret, og de har klaffer som hindrer blodet i å gå feil vei. Musklene rundt venene presser blodet tilbake til hjertet, og hvis disse musklene er avslappet kan blodet bli stående i venene. Alle cellene i kroppen er nær pulsårer slik at stoffer kan utveksles mellom cellene og blodet.
Hjertet:
Hjertet

Hjertet er en stor muskel, og har som oppgave å pumpe ut oksygenholdigblod til kroppen. Som regel pumper den rundt 7000 liter blod, og av 7000 går 1000 liter til hjernen. Mengden blod varierer fra person til person, men menn har litt mer blod enn kvinner fordi de har en større kroppsvolum. Ellers stiger mengden blod jo større personen er. Hjertet vårt kan deles inn i 4 kammere: høyre og venstre forkammer og høyre og venstre hjertekammer. I hjertet finner vi seilklaffer mellom forkamrene og hjertekamrene, mellom høyre hjertekammer og lungearterien og mellom venstre hjertekammer og aorta(hovedpulsåre). Disse seilklaffene skal hindre blodet i å renne feil vei.
Hulvenen fører oksygenfattig blod fra kroppen til høyre forkammer, blodet blir deretter ført inn til høyre hjertekammer før hjertet pumper ut blodet gjennom lungearterier til lungene. I lungene tar blodet opp oksygen og annen næring i kransearteriene (lungens blodårer), før den så blir ført tilbake i av lungevenen til venstre forkammer av i hjertet og ført ned til venstre hjertekammer før den så igjen, pumpes ut via aortaen videre ut til kroppen.
Hjertet pumper ved hjelp av hulvenen som ligger litt under hjertet, når den trekkes nedover pumper hjertet inn blod, og når den trekkes oppover mot hjertet pumper hjertet ut blod. Det venstre hjertekammeret har tykkest vegg muskulatur, og det er fordi den skal kunne pumpe ut blod til hele kroppen.

To kretsløp:
Blodet går i blodårer gjennom hele kroppen. Vi har et lukket sirkulasjonssystem med to kretsløp. Lille kretsløpet: fra hjertet gjennom lungene og tilbake til hjertet. Hemoglobinet i de røde blodcellene tar opp oksygen i lungene, og blodet kvitter seg samtidig med karbondioksid (CO2). Det meste av CO2et er ikke bundet til blodceller, men er løst i blodserumet. Ca. 25% av CO2et vårt er bundet til hemoglobin. Store kretsløpet: fra hjertet ut i kroppen og tilbake til hjertet. Det oksygenriket blodet går ut i kroppen og gir oksygen til cellene slik at de kan drive med celleånding, og samtidig tar det med seg CO2 fra cellene. Dette doble kretsløpet er nødvendig, for mennesker har konstant korppstemperatur, vi er likevarme. For å holde konstant kroppstemperatur må vi ha mye oksygen til den aerobe celleåndingen. Det er slik vi får energi nok til alle organer og vev.

 

Pulsen varierer:
Puls er mål på hvor mange ganger hjerte trekker seg sammen per minutt. Hvilepulsen er det laveste antallet slag som hjerte slår per minutt, og ligger normalt mellom 60 og 80 slag per minutt. Lav hvile puls tyder på at du er i god fysisk form. Folk som trener på utholdenhets idretter, kan ha en hvile puls som ligger på 40. Svært godt trente kan ha hvile puls på under 30. Slagvolumet er den blodmengden som blir presset ut av hjerte ved hver sammentrekning.

Blodtrykk:
Tallene man får oppgitt etter måling av blodtrykk forteller hvor høyt trykket i blodet kan presse en kvikksølvsøyle, målt i millimeter kvikksølv, mm Hg. Første verdien f.eks 120 kalles systolisk trykk og er trykket i arterien når hjertet slår, altså når hjertemuskelen trekker seg sammen. Andre verdien kalles diastolisk trykk og er trykket i arterien i hvilefasen mellom to slag. Høye verdier av det systoliske trykket er ikke noe å være bekymret over, mens høye verdier av det diastoliske betyr at blodåreveggene er utsatt for stort trykk også når hjertet ikke pumper, og det bør undersøkes nærmere. Slikt forhøyet blodtrykk gir vanligvis ingen symptomer, kanskje med unntak av hodepine, og medisiner ofte regulere blodtrykket. Det er normalt at blodtrykket øker med alderen fordi blodårene blir stivere og ikke så lett utvider seg. Hos yngre mennesker har det i de senere årene vært en økning i antallet tilfeller av høyt blodtrykk. Årsaker: livsstilsfaktorer; røyking, overvekt og mangler på mosjon. Svært høyt blodtrykk kan få blodårer til å sprekke og gi indre blødninger. Særlig små kapillærårer kan sprekke. Trening og andre livsstiler kan få årene til å holde seg smidigere og trykket til å falle. Lavt blodtrykk kan gjøre oss svimle, særlig når vi reier oss brått opp fra sittende eller liggende stilling. Årsaken: det lave trykket hindrer blod i å komme raskt opp til hjernen.

 

Jernmangel:
Jernmangel er den mest utbredte mangelsykdommen i verden nest etter proteinmangel. Jernmangel fører til at røde blodceller inneholder lite hemoglobin, som gjør det vanskelig å transportere oksygen. Mangler man jern, føler man seg fort trøtt og uopplagt. Symptomene for for mye og lite jern: trøtthet. I Norge har 15% av kvinnene i menstruerende alder for lite jern. Årsak: stort blodtap ved menstruasjon og for lavt inntak av jern. Mindre voksne menn har jernmangel enn kvinner. Jernmangel – Barn 1-2år: 10-20%, ungdomsskoleelever: 30% både gutter og jenter har ikke nok jern til å produsere det hemoglobinet de trenger. Jernopptaket fra tarmen blir påvirket av hva slags mat vi får i oss, f.eks er jern i kjøttet lett å ta opp. C-vitamin, letter opptaket av jern, mens te, kaffe, melk og egg hemmer opptaket. Det er lurt å drikke et glass juice når man spiser jernrik mat, eller når man skal ta et ekstra jerntilskudd. Korn og grønne grønnsaker; brokkoli og grønnkål er sunne fordi de bl.a. inneholder jern, og jern finnes også i leverpostei.

 


Hjerte- og karsykdommer:
Hjerte- og karsykdommer; mange sykdommer som har med hjerte og blodårer å gjøre, og er vårt største helseproblem. 50% av alle dødsfall i Norge i dag skyldes slike sykdommer. Åreforkalking er avleriringer av fett og kalk inne i arteriene. Eldre mennesker pleier å få hjertekrape. Kransarteriene som leder blod til hjertemuskelen, er delvis tilstoppet og hjertet får for lite oksygen ved anstrengelser og det pumper dårligere. Blir en kransarterie helt tilstopper, kalles det hjerteinfarkt. Hvis en arterie i hjernen blir tilstoppet kalles det hjerneslag eller hjerneinfarkt. En slik tilstopping hindrer blodtilførsel og dreper deler av hjertet eller hjernen. Tilstopping et sted kan også hindre blod i å komme til andre viktige organer. Røyking: risikofaktor for åreforkalking fordi røyken gir mer klebrige blodplater og derfor lettere sammenklumping og tilstopping av årene. Omega-3-fettsyrer er flerumettete fettsyrer som hovedsakelig finens i rapsolje, i fiskeolje og i olje fra sjøpattedyr. Det har gunstig effekt på flere risikofaktorer, bl.a. på avleiring v fett og kalk i blodårene. Inntak av flerumettet fett, f.eks omega-3, har redusert antallet hjerte- og karsykdommer.

Gassutvekslingssystemet:
Gassutvekslingssystemet(kalles også luftveiene):
består av luftrøre, bronkiene og lungene. Gassutveksling vil si opptak av 02, og utveksling av CO2.  Gassutvekslingen i kroppen skjer bare ved diffusjon og blir styrt av tre viktige faktorer: forskjellen mellom konsentrasjon av gass i blodet og i lungene, hvor stor overflateareal lungene har for gassutveksling, hvor langt gassen skal diffundere.  Gassutveksling er nødvendig for å skaffe oksygen til celleåndningen og for at kroppen kan kvitte seg med avfallstoffet karbondioksid. Lungene kan utvide seg og trekke seg sammen slik at gass kan trekke inn i luftveiene.

Luftrøret, bronkie og lungene:
Vi trekker luft inn gjennom nese og munn, og i nesa blir luft fuktet og varmet litt opp før den trekkes nedover i luftveiene. I nesa blir også en del støv filtrert fra lufta. I luftrøret har vi veller med flimmerhår og slim som beskytter mot infeksjoner ved at bakterier og støv kan feste seg der. Luftrøret e stivet opp av bruskringer som holder røret åpent og hindrer det i å klebe seg sammen når vi puster ut. Luftrøret forgreiner seg i to bronkier, en til hver lunge. Bronkiene hos mennesker deler seg opp i tynnere og tynnere greiner, og hver grein ender i en samling lungeblære som gjør at lungene er svampaktige og har stor overflate. En lungeblære er en rund sekk som har nær kontakt med kapillærårer og er fuktig på overflaten.

Mellom innholdet i en lungeblære og innholdet i en kapillæråre er det bare to tynne cellelag. Gassutvekslingen skjer ved diffusjon mellom innholdet i lungeblæra og innholdet i kapillærårene. Oksygen diffunderer fra lungeblæra til blodet og fester seg til hemoglobinet i de røde blodcellene. Karbondioksid diffunderer fra blodet til lungeblærene. Det som gjør diffusjon mulig, er den fuktige overflaten på lungeblærene. Det lange luftrøret og forgreningene til bronkier og lungeblærer gjør at lungeblærene bevarer en fuktig overflate og ikke tørker ut.
Gassutvekslingen i kroppen skjer ved diffusjon og blir styrt av tre viktige faktorer:
– forskjellen mellom konsentrasjonen av gass i blodet og konsentrasjonen av gass i lungene.
– hvor stor overflateareal lungene har for gassutveksling
– hvor lang gassen skal diffundere.

Pusting:
Vi har to kroppshuler i kroppen og det er mellomgulvet, som er en stor flat muskel som skiller dem.  I den nederste kroppshulen har vi organsystemer for fordøyelse og formering. I brysthulen, den øverste kroppshulen, ligger i hjerte og lungene. Utenpå brysthulen har vi muskler, ribbein og hud. Kroppshulene og organer er dekket av hinner av epitelvev og bindevev.  Brysthulen er dekket av en kraftig hinne som beskytter mot støt, og en annen hinne som dekker lungene. De to hinnene ligger tett sammen, med litt fuktig væske imellom. Slik blir lungene festet til ribbein og muskulatur ved at det er vakuum mellom de to hinnene. Mellomgulvet danner bunnen i brysthulene og er viktig for pustebevegelsene. Når mellomgullvet trekker seg sammen, utvider lungevolumet slik at luft trekkes inn i lungene. Når mellomgullvet slapper av, presses lufta ut av lungene igjen. Samtidig blir de parallelle ribbeina dratt fra hverandre ved hjelp av muskler, rommet mellom ribbeina og mellomgulvet blir utvidet, og luft trekkes inn i lungene.

Pusten kontrolleres av hjernen:
Pustingen din blir kontrollert av den forlengende marg i hjernen, som registrerer karbondioksidinnholdet og pH-verdien i blodet. Mer karbondioksid gir lavere pH, dvs surere blod.  Ved store anstrengelser vil cellene produsere mye karbondioksid, og du vil puste raskere. Også hjerte deltar i registreringen av karbondioksid og oksygeninnholdet ved at det i et lite område i aorta er co2 og o2 sensorer som registrerer om blodet inneholder lite oksygen. Derfra går det nervesignaler til den forlengete marg. Nerver i hjernen gir beskjed til muskler rundt lungene om at de skal dra ribbena fra hverandre, og til mellomgulvet om å trekke seg sammen. Dette gjør at vi føler behov for å trekke pusten. Holder du pusten for lenge, besvimer du og kroppen overtar pustekontrollen.

Luftveier og livsstil:
Sykdommer som kan ramme luftveiene, er kols, lungekreft og astma. Kols er en samlebetegnelse for sykdommer der slimhinnene i luftrøret og bronkiene produserer unormalt mye slim. Det gjør at flimmerhårene blir ødelagt og slimet hopper seg opp i luftveiene i stedet for å bli fraktet ut gjennom munnen og nesa. Dermed får bakteriene anledningen til å formere seg i slimet, og det gir en kronisk betennelse. Betennelse gir innsnevringer i luftveiene, og det fører til tung pust og dårlig utveksling av O2 og CO2 i lungeblærene. Kols er et resultat på at luftrørene gjennom mange år er blitt utsatt for irriterende stoffer. Røyking er en årsak til utvikling av kols.
Lungekreft er den vanligste kreftformen i Norge og er den kreftformen som forårsaker flest dødsfall i Norge.
Astma er en kronisk luftveissykdom som kan ramme mennesker i alle aldre, og gir pusteproblemer og hoste. Kan være arvelig og kan utvikle seg om en følger av stoffer vi blir utsatt for gjennom forurensing og tobakksrøyk. Astma kan også utvikle seg som en allergisk reaksjon på for eksempel pollen, dyre hår, støv og mugg.

Fordøyelsessystemet:
I fordøyelsessystemet blir de store molekylene i maten vi spiser, spaltet til mindre molekyler. Dette frigir energi og gir byggesteiner til kroppen. Fordøyelsessystemet består av 5-6 meter lang fordøyelseskanal som samarbeider med forskjellige kjertler (lever, bukspyttkjertlen, galleblære). Fordøyelseskanalen består av spisrøret, magesekken, tynntarmen, tykktarmen, og endetarmen. Hele kanalen er dekket av slim innvendig, og der er det rikelig med mikroskopiske kjertler, særlig i veggene i magesekken og tynntarmen. Utvendig er det dekket av bukhinnen, som blant annet beskytter innvollene mot støt og skader, som gjør at tarmen kan ligge i ro uavhengig av bevegelser i magemuskulaturen utenfor.

Fordøyelsen:
Fordøyelsen går ut på at maten deles opp i mindre deler, næringsstoffene i maten spaltes til enklere forbindelser, disse spaltede næringsstoffene fraktes over i blodet, og at stoffer kroppen ikke har bruk for ikke tas opp i blodet, men går ut av kroppen som avføring.

Fordøyelsen skjer mekanisk eller kjemisk. Den mekaniske fordøyelsen, har vi i munnen, der tenner og tunge deler opp, flytter på og vender på maten, og i magesekken og tarmen der muskulatur elter, knar og blander maten.
Den kjemiske fordøyelsen skjer i de fleste delene av fordøyelseskanalen og vil si at maten og næringsstoffene i den (fett, proteiner og karbohydrater) blir spaltet ved hjelp av kjemiske forbindelser som syrer og enzymer.
I fordøyelsessystemet spaltes hovednæringsstoffene til enklere forbindelser.
Proteiner: Det skjer ikke noe med proteinene i maten, eller i munnen. I magesekken spaltes de til mindre kjeder – polypeptider. I tynntarmen spaltes proteinene til aminosyrer.
Karbohydrater: I munnen deler karbohydratene seg opp til mindre biter – disakkarider og polysakkarider. I magesekken blir de igjen delt opp i litt mindre biter – mono, di og polysakkarider. I tynntarmen spaltes det til monosakkarider.
Fett: Det skjer ikke noe med fett før den kommer ned til tynntarmen, der den spaltes til glyserol og fettsyrer.

Munnen og spiserøret:
I munnen har vi tenner og tunge. Tennene er av ulike slag, slik at vi kan bruke framtennene til å grovoppdele maten og jekslene til å knuse maten videre til mindre biter. Tunga hjelper til med å flytte maten til tennene, og den blander maten med spytt. Spyttet dannes i spyttkjertelen, og vi produserer mellom en og to liter spytt daglig. Vi har tre store spyttkjertler, ørespyttkjertlene – hovner opp når vi får barnesykdommen Kusma, underkjevespyttkjertlene og undertungespyttkjertlene. I tilegg til at spytt bløter opp maten og gjør den glatt og lett og svelge, inneholder spyttet også enzymet amylase som spalter karbohydratet stivelse.  Spytt er også viktig fordi det inneholder bakteriedrepende enzymer, og fordi det gjør at vi kan kjenne smaker fra maten.
Etter at maten er tygd og blandet godt med spytt svelger vi den. Svelgingen begynner med at tunga dytter maten bakover i munnen, så overtar svelgerefleksen som sørger for at maten går ned i spiserøret og ikke i luftrøret ved at strupelokket legger seg over luftrøret. Spiserøret er ca 25 cm langt og tyngdekraften fører maten nedover noe som kommer av at muskelbevegelser hjelper til med å frakte maten fra munnen til magen. Muskulaturen i spiserøret består av tverrstripet muskulatur (viljestyrt) i den øvre tredjedelen og glatt muskulatur (ikke viljestyrt) i den nedre delen.

Magesekken:
Det tar ca fem sekunder fra du svelger til maten når magesekken. I muskelveggene i magesekken er det rikelig med mikrokjertler, som produserer slim, saltsyre, pepsinogen og gastrin. Alle de stoffene mageslimhinnen produserer kaller vi for magesaft. Magesaft bløter opp maten enda mer, og saltsyrer løser opp maten, dreper bakterier og omdaner pepsinogen til pepsin. Enzymet pepsin spalter proteiner til aminosyrer. Gastrin er et hormon som regulerer utskillingen av pepsinogen. Slimet i magesaften er veldig viktig, og legger seg som et beskyttende lag over magens slimhinne og hindrer den sterke saltsyren i å gjøre skade på cellene i hinnen. I magen foregår det også mekanisk fordøyelse ved at den sterke glatte muskulaturen i magesekken vekselvis trekker seg sammen og slapper av. Da blir maten blandet effektivt med magesaft. Maten som kommer klumpevis fra spiserøret, blir omformet til en flytende masse. Amylasen fra spyttet forsetter å virke i magesekken, der nesten halvparten av spaltingen skjer.

Portneren, tolvfingertarmen og bukspyttkjertlen:
Magesekken tømmes ved hjelp av portneren. Portneren er en ringformet lukkemuskel som åpner seg når magesekken er klar til å slippe ut litt av innholdet sitt. I magesekken er innholdet svært surt og på grunn av saltsyren. Tolvfingertarmen, som er den 20 cm lange øverste delen av tynntarmen tåler ikke surt innhold, derfor må maten nøytraliseres til pH 7, noe som skjer ved at hormonet sekretin blir utskilt fra tarmslimhinnen når det sure mageinnholdet kommer til den øvre delen av tolvfingertarmen. Sekretin tas opp av celler i bukspyttkjertlen og gjør at bukspyttkjertlen skiller ut hydrogenkarbonat som nøytraliserer saltsyren.  Andre hormoner stimulerer bukspyttkjertlene til å slippe ut enzymer som fortsetter spaltingen av hovednæringsstoffene.

Bukspyttkjertelen er ca 15 cm lang og sitter under leveren og magesekken. Hvert døgn produserer bukspyttkjertelen ca 1,5 liter bukspytt. Bukkspyttet inneholder vann, hydrogenkarbonat og fordøyelses enzymer. Hydrogenkarbonat nøytraliserer magesyren, og bukspyttkjertlen sender også ut hormonene insulin og glukagon, som er viktig for å regulere sukker innholdet i blodet.

Leveren og gallablæra:
Tarminnholdet som kommer til tolvfingertarmen er delvis nedbrutt mat sammen med magesaft, vann fra maten og vann fra spytt. Mye av maten vi spiser inneholder også fett. Fett og vann kan normalt ikke blandes, dermed vil fett klumpe seg sammen i tarmen. Her trenger kroppen hjelp fra galle. Galleblæra består blant annet av gallesalter som gjør at fettet blir finfordelt i ørsmå kuler og kan fordele seg i vannet. Da blir det lettere for de fettspaltede enzymene (lipasene) fra bukspyttkjertelen og tynntarmsveggene å slippe til så de kan spalte de store fettmolekylene til fettsyrer og glyserol. Galleblæra tømmer derfor etter behov galle i tolvfingertarmen.
Den største kjertelen i kroppen er leveren, og ligger over og delvis foran magesekken, godt beskyttet av ribbeina. Leveren har rikelig blodgjennomstrømning. Næringsstoffer og avfallstoffer kan derfor vande mellom levercellen og blodet. Det er leveren som produserer galle. Gallen blir ført til galleblæra, der den blir lagret før den slipper ut i tolvfingertarmen. Gallen dannes av rester fra rødeblodceller som hentes ut av blodet etter hvert som de blir gamle og ubrukelige. Gallefargestoffet bilirubin er gullfargen og denne fargen kommer fra de rødeblodcellene.  I leveren forgår det 100 forskjellige prosesser som ikke kan foregå andre steder i kroppen. Leveren produserer også flere typer proteiner som finnes i blodet, som for eksempel fibrinogen som er nødvendig for blodets koaguleringsevne. Ved skade på en blodåre skal fibrinogen omdannes til fibrin, som er tynne proteintråder som sammen med blodplater reparere skaden. Videre produserer leveren enzymer som kan fjerne giftstoffer som alkohol og mange typer medikamenter for blodet. Leveren er også en viktig lagerplass. Karbohydrater lagres her i form av glykogen. Når blodsukkernivået går ned, vil leveren omdanne glykogen til glukose, og glukosen utskilles til blodet. Også fettløslige vitaminer (A, D E og K) B-vitamin og jern lagres i leveren.

Tynntarmen:
Tynntarmen er en 3-4 meter lang, og der fortsetter de peristaltiske muskelbevegelsene som begynte i spiserøret og siden førte maten gjennom magesekken. Disse bevegelsene frakter tarminnholdet gjennom tarmkanalen, og ofte tar det 3-5 timer før maten har passert tynntarmen. Veggene i tynntarmen har rikelig med kjertler, hvor kjertlene produserer ca 1,5 l fordøyelsesvæske per døgn. Det er mest vann, men fordøyelsesvæsken inneholder også fordøylsesenzymer som fortsetter spaltingen av næringsstoffene.

Overflaten i tynntarmen er kraftig foldet, og foldingen kalles tarmtoller, og hver tarmtoll er igjen foldet i mindre folder, mikrovilli. Dette utgjør tynntarmens totale overflate som er rundt 300 kvadrat m. Dette gjør at enzymene har en stor overflate å virke på, og at opptaket av de spaltete næringsstoffene fungerer svært effektivt. I tynntarmen tas de ferdig spaltete næringsstoffene opp og fraktes over i blodsystemet. Inni hver enkelt tarmtott er det et nett av kapillærårer. Aminosyrer og monosakkarider (som glukose) blir tatt opp gjennom tarmtottene og inn i kapillærårene ved hjelp av et pumpesystem (aktiv transport gjennom cellemembranen). I veggene i tarmtottene blir fettsyrerne og glyserolen satt sammen igjen til kroppens egne fettstoffer. Noen av dette fettet tas opp i kapillærårene, men det er mest av at fettet fraktes over til blodet gjennom lymfesystemet. I tynntarmen blir også en del av vannet og saltene i tarminnholdet sugd opp og fraktet over i blodet.

Tykktarmen og endetarmen:
Etter tynntarmen kommer tykktarmen som er rundt 1,5 m lang og liger kveilet rundt tynntarmen. Det som skjer i tykktarmen, er at det meste av det som er igjen av vann og salter, suges over i blodet. På grunn av denne oppsugingen forandrer tarminnholdet i tykktarmen seg fra nesten flytende til omtrent fast før det tilslutt skilles ut som avføring. Hvis tarminnholdet går for raskt gjennom tarmen, blir det ikke sugd opp nok vann, da blir avføringen mer vannholdig altså diaré. Den vannligste årsaken til diaré er bakterier eller virusinfeksjon i magesekken eller i tarmene. Nervøsitet og stress i forbindelse med forskjellige situasjoner kan også føre til diaré.
I tykktarmen er det store mengder bakterier som er svært viktige for kroppen vår på forskjellige måter. Noen av disse bakteriene er viktige fordi de produserer K-vitaminer og flere typer b-vitaminer, disse vitaminene suges opp fra tykktarmen. Di siste 10-15 cm av tarmsystemet vårt er endetarmen. En til to ganger i døgnet når de peristaltiske bevegelsene ned til endetarmen. Når veggene i endetarmen da strekkes, kjenner vi at tarmen prøver å presse tarminnholdet ut gjennom anusåpningen. Endetarmen har to typer ringformete lukkemuskler. Den ene består av glatt muskulatur som vi ikke kan bestemme over med viljen vår, mens den andre ringmuskulaturen er tverrstripet, som vil si at vi kan kontrollere den med viljen vår.

Ekskresjonssystemet
Ekskresjonssystemet består av to nyrer, to urinledere, urinblærer og urinrør. Ekskresjonssystemet er et system for å fjerne avfallstoffer slik at blodet bl.a. kan kvitte seg med nitrogenholdige avfallsstoffer fra forbrenningen, for det meste proteiner. 1200-1800 liter blod blir filtrert hvert døgn. Urinen vi skiller består av urinstoff, karbamid, løst i vann, og denne utskillingen av nitrogenholdig avfall kalles ekskresjon som betyr utskilling. Mengden med vann og salter reguleres gjennom en osmoseregulering samtidig med ekskresjonssystemet. Forholdet mellom vann og salter i blodet reguleres slik at konsentrasjonen holder seg mest mulig konstant. Nyrene og hjernen styrer denne væskebalansen.

Nyrene
Mye av rensingen av blodet skjer i nyrene og leveren også. Vi har to nyrer som ligger i bukhulen, på ryggsiden. En er ca like stor som en liten knyttneve. Nyrene har vanligvis forskjellig størrelse, og ofte står den ene for mer av rensingen enn den andre. F.eks fordeling på 75% og 25%. En nyre består av et par millioner nyrekapsler (bowmankapsler) og nyrekanaler. Nyrene har til sammen 65km forgreinete nyrekanaler. Nyrekanalene samler seg i samlerør og leder så urinen ned i nyrebekkenet, fra nyrebekken går urinen gjennom urinledelederen og ned i urinblæra til oppsamling.
En arterie går inn i nyrekapselen og forgreiner seg til små kapillærårenøster (glomeruli). I disse kapillærårenøstene blir blodvæske med nitrogenholdig avfall under høyt trykk presset ut og over i en nyrekapsel. Væsken kalles forurin, og til sammen blir det laget ca. 180 liter forurin pr. døgn. Hos friske mennesker inneholder ikke forurinen blodceller. Blodceller i forurinen kan tyde på sykdom, og skal ikke inneholde proteiner, men aminosyrer og glukose.
Forurinen går fra nyrekapselen over til nyrekanalen der det meste av væsken tas over i blodet igjen, og etter hvert som forurinen passerer ned gjennom nyrekanalen, blir forurinen mer og mer konsentrert. Nederst i samlerøret får man konsentrert løsning som kalles urin. Slik foregår det: I den delen av nyrekanalen som er nærmest nyrekapselen, er veggene ugjennomtrengelige for salter, men der blir noen av aminosyrene, glukosen og vann reabsorbert (tatt opp igjen) i blodet. Den delen av nyrekanalen som er lengst borte fra kapselen, skiller ut salter fra urinen ved aktiv transport. Saltene kommer ut av nyrekanalen og ut i vevet utenfor. Konsentrasjonen av salter utenfor nyrekanalen blir større enn inni, og vann følger etter saltene ved passiv transport, osmose. Vann går passivt ut av kanalene og kan bli reabsorbert av venene som kveiler seg rundt denne delen av nyrekanalen. Det foregår en reabsorpsjon av vann slik at den totale urinmengden som skilles ut gjennom samlerøret, blir relativt liten.

Osmoregulering:
Ekskresjonen av urinstoff i nyrene skjer uavhengig av vannmengden i kroppen. Men utskillingen av vann som skal tas ut sammen med urinstoffet, vil variere alt etter hvor mye vi drikker, svetter og saltinnholdet i det vi spiser. Det er denne reguleringen og utskillingen av vann og salter som er osmoregulering. Dersom vi tar til oss lite væske, vil urinen blir mer konsentrert og inneholde mye urinstoff, og dersom vi drikker mye, produserer vi mye og fortynnet urin. Vi har hormoner som blir produsert i hjernen, som regulerer utskillingen av urin. Det avgjør om urinen blir konsentrert eller fortynnet. I hjernens hypofyse har vi nerveceller som kan registrere vannkonsentrasjonen i kroppen. Disse cellene sørger for produksjon av hormonet ADH, som er et hormon som bidrar til å gjøre nyrekanalene og samlerørene mer gjennomtrengelige for salter og vann.  Målceller for ADH ligger i nyrene og hormonet blir transportert fra hjernen til nyrene igjennom blodet. Hormonet blir bundet til reseptorer i cellemembranen hos epitelcellene i nyrekanalen og samlerøret. Dersom blodet inneholder for mye vann, lager hjernen mindre ADH. Da vil lite vann bli absorbert fra nyrekanalen til blodet. Da produser vi mye og fortynnet urin. Dersom blodet inneholder lite vann, skjer det motsatte: hjernen skiller ut mer ADH. I nyrekanalene blir det da en bedre reabsorpsjon av vann til blodet, og vi skiller ut mindre og mer konsentrert urin.
Det er omtrent 1,8 liter urin som skilles ut hvert døgn, og mengden varierer med temperaturen i omgivelsene og hva vi spiser og drikker. Alkohol hemmer produksjon av ADH og virker vanndrivende, og urinmengden øker derfor ved inntak av alkohol.

Urinprøver:
En urinprøve kan undersøkes raskt med enkle strimler. Strimlene dypes i urinen, og så kan vi lese av pH verdien, proteininnholdet, sukkerinnholdet og bakteriemengden. En urinveisinfeksjon kan påvises ved bakterier i urinprøven. Nyrebetennelse kan vi oppdage fordi urinen da vil inneholde proteiner som har lekket fra blodet og inn i et betent kapillærårenøste. Diabetikere har mer glukose enn normalt i blodet. Blodet har en grense for hvor mye glukose det kan inneholde, og dersom den mengden overskrides kommer det glukose i urinen. Blod i urinen tyder på en infeksjon i nyrene, nyrestein eller nyresvulst. Urinveisprøver brukes også for å se om en kvinne er gravid. Noen få dager etter at hun er blitt gravid, vil det være graviditetsthormoner i urinen.

Bevegelsessystemet:
Bevegelsessystemet styrer bevegelsene våre. Bevegelsessystemet består av skjelettet og de musklene som er festet til skjelettet og styrer skjelettbevegelsene.

Skjelettet:
Bevegelsene av kroppen kan ikke skje uten at musklene samarbeider med skjelettet. Skjelettet vårt består av 206 enkeltknokler. Noen av knoklene har rørform – som knoklene i armer, ven, fingre og tær. Andre knokler er mer eller mindre flate, som knoklene i hodeskallen, hofter og skuldre. I tillegg til at de er en del av bevegelsessystemet, er flere av knoklene viktige som blodprodusenter. Mange av knoklene er hule inni, og hulerommet er fylt med beinmarg. I beinmargen er det stamceller som produserer forskjellige type blodceller.

Ledd:
Forbindelsene mellom knoklene kaller vi ledd. De største leddene i kroppen er skulder, albue, hånd, hofte, kne og ankelledd. Også mellom ryggen er det ledd som gjør at vi kan bevege ryggen, og i kjeven er det ledd som gjør at vi kan tygge. Endene av knoklene som vender mot leddet, er dekket med et lag av busk. Fordelen med dette er at busk tåler belastninger bedre enn bein, brusk har glatt overflate og er mykere enn bein og er dermed mer tøyelig. Knoklene i skjelettet er forbundet med hverandre i ledd. En skjelettmuskel er alltid festet i knokler på hver side av et ledd. Et eksempel er knebøyeren, som i den øvre delen er festet i lårbeinet og i den nedre delen er festet i leggbeinet.

Muskler:
Bevegelsene våre er styrt av muskulaturen. Når vi går, løper og utfører andre bevegelser med kroppen vår, er det skjelettmuskelaturen som er i funksjon. Skjelettmuskulaturen består av tverrstripet muskulatur. Den er viljestyrt, det vil si at vi kan med hjernen vår bestemme om vi vil bevege et ledd osv. En muskel består av muskelfibre, kan også kalles muskelceller. Musklene virker ved at muskelcellene trekker seg sammen. Når vi bøyer kneleddet vil sener på baksiden trekke seg sammen, da vil kneleddet bøye seg. Når musklene på framsiden av låret trekker seg sammen, skjer det motsatte: kneleddet retter seg ut. Alle muskler virker på samme måte ved at musklene har et utspring festet på den ene siden av et ledd, og et feste festet på den andre siden. Til sammen arbeider strekkmuskulaturen og bøyemuskulaturen med å bevege leddene fram og tilbake. Muskelvev er bygd opp av to proteiner: aktin og myosin. Ved muskelsammentrekning vil de to proteinene bevege seg mot hverandre og på den måten blir musklene kortere.

Langsomme og raske muskelfibre:
Muskelceller som stadig er i bruk, vil etter hvert utvide seg og bli tykkere. Dette gjør at en muskel som brukes mye blir større. Vi hat to ulike typer tverrstripete muskelceller. Langsomme muskelceller er ikke så sterke, men de er utholdende. De kalles også røde muskelceller fordi de inneholder mye av et rødt fargestoff. Rakse muskelceller er mye sterkere, men de kan ikke belastes så lenge av gangen. De kalles også hvite muskelceller, fordi de har mindre av det røde fargestoffet. Hver muskel i kroppen vår har både langsomme og raske muskelceller, men ikke alle har de samme forholdene mellom cellene. Det er også forskjell på mennesker.

Trening:
Treing er alltid positivt for kroppen. Når musklene blir sterkere, minker faren for belastningsskader på for eksempel rygg og knær, og mye av det fysiske du gjør vil gå lettere. I tillegg til at treningen gir tykkere muskelfibrer, vil de enkelte fibrene få flere mitokondrier, slik at forbrenningen av sukker blir mer effektiv. Treningen virker også på kapillærårene i musklene ved at de utvider seg, og ved at det blir flere av dem. Et tettere kapillærnett gir bedre blodsirkulasjon, slik at musklene får mer energi og oksygen og avfalsstoffer fraktes bort mer effektivt. Treningen påvirker også hjerte og repirasjonssystemet.

Begreper Kap. 5

–          Sirkulasjonssystemet – sørger for at næring og gasser sirkulerer i kroppen. Det består av blodet, blodårene og hjertet.

–          Hemoglobin – er et jernholdig protein som finnes i de røde blodcellene. Hemoglobin kan binde oksygen.

–          Arterier – fører blod ut fra hjertet, og de har tykke vegger så de kan tale det høye trykket.

–          Kapillærårer – danner et nettverk i hele kroppen. De har tynne vegger, og her utveksles stoffer mellom cellene og blodet.

–          Vener – fører blodet tilbake til hjertet, og de har klaffer som hindrer blodet i å gå feil vei.

–          Hjertet – er en stor og kraftig muskel som pumper blodet rundt i kroppen.

–          Sinusknuten – en samling spesielle nerveceller og muskelceller  som ligger i det høyre forkammeret.

–          Åreforkalkning – er avleiringer av fett og kalk inne i arteriene.

–          Hvilepulsen – er det laveste antallet slag som hjertet slår per minutt.

–          Slagvolumet – er den blodmengden som blir presset ut av hjertet ved hver sammentrekning.

–          Serum – består av vann, hormoner, oppløste gasser, næringsstoffer, avfallsstoffer osv.

–          Fibrinogen – protein som gjør at blodet kan strøkne.

–          Fibrin – er tynne proteintråder som sammen med blodplatene reparerer skaden.

–          Seilklaffer – klaffene mellom forkammer og hjertekammer. Kalles seilklaffer fordi de likner på seil.

–          Lommeklaffer – klaffene ved utløpet av hjertekamrene.

–          Hjertekammer – to store kamre i hjertet. Det høyre hjertekammeret pumper blod ut i det lille kretsløpet. Det venstre hjertekammeret pumper blod ut i det store kretsløpet.

–          Forkammer – de to rommene i hjertet som tar imot blodet fra øvre- og nedre høyre forkammer og fra venstre forkammer.

–          Enkelt og dobbelt kretsløp – enkelt kretsløp er når blodet går gjennom hjertet bare en gang, mens dobbelt kretsløp er når blodet går gjennom hjertet to ganger. Det enkle kretsløpet er mindre effektivt, og fisk er et eksempel på et dyr som har et enkelt kretsløp.

–          Lukket sirkulasjonssystem – blodet går i blodårer gjennom hele kroppen vår. Vi har altså et lukket sirkulasjonssystem med to kretsløp: ett fra hjertet gjennom lungene og tilbake til hjertet: det lille kretsløpet, og et fra hjertet ut i kroppen og tilbake til hjertet: det store kretsløpet.

–          Kransarterier – er egne blodårer. De forsyner hjertemuskelen med blod som er rikt på næring og oksygen.

–          Blodtrykk – blodtrykket kan måles hos legen, og kan for eksempel være 120/80. Tallene forteller hvor høyt trykket i blodet kan presse en kvikksølvsøyle.

–          Systolisk – er trykket i arterien når hjertet slår, altså når hjertemuskelen trekker seg sammen.

–          Diastolisk – er trykket i arterien i hvilefasen mellom to slag.

–          Hjerteinfarkt – dersom en kransarterie blir helt tilstoppet.

–          Hjerneinfarkt – dersom en arterie i hjernen blir tilstoppet.

–          Hjertekrampe – når hjertet ikke får nok blod eller oksygen.

–          Bronkier – er forgreininger fra pusterøret ut i lungene som fordeler oksygen og CO2 i lungeblærene.

–          Flimmerhår – beskytter mot infeksjon ved at bakterier og støv kan feste seg i cellene.

–          Luftveier – kalles ofte for gassutvekslingssystemet. Det er nødvendig for å skaffe oksygen til celleåndingen og for at kroppen kan kvitte seg med avfallstoffet karbondioksid.

–          Lungeblærer – gjør at lungene er svampaktige og har stor overflate. Har nær kontakt med kapillærårer.

–          Gassutveksling – skjer ved diffusjon mellom innholdet i lungeblæra og innholdet i kapillæråren.

–          Kols – er en lungesykdom. Er der slimhinnene i luftrøret og bronkiene produserer unormalt mye slim.

–          Astma – er en kronisk luftveissykdom som kan ramme mennesker i alle aldre. Den gir pusteproblemer og hoste.

–          Fordøyelsessystemet – blir de store molekylene i maten vi spiser, spaltet til mindre molekyler.

–          Mekanisk fordøyelse – har vi i munnen, der tenner og tunge deler opp, flytter på og vender maten, og i magesekken og tarmene, der muskulatur etter, knar og blander maten.

–          Kjemisk fordøyelse – vil si at maten og næringsstoffene i den blir spaltet ved hjelp av kjemiske forbindelser som syrer og enzymer. Kjemisk fordøyelse skjer i de fleste delene av fordøyelseskanalen.

–          Kjertler – er organer som produserer og utskiller stoffer som organismer trenger for sin funksjon.

–          Peristaltiske bevegelser – kalles også muskelbevegelser. De hjelper til med å frakte maten fra munnen til magen.

–          Enzymer – er en rekke av aminosyrer som er koplet sammen med peptidbindinger til en polypeptidkjede.

–          Porten – er en ringformet lukkemuskel som åpner seg når magesekken er klar til å slippe ut litt av innholdet sitt.

–          Amylase – er et enzym som spalter karbohydratet stivelse.

–          Gastrin – er et hormon som dannes i slimhinnen i den nederste delen av magesekken.

–          Pepsinogen – er en del av magesaften. Den bløter opp maten enda mer, og saltsyren løser opp maten, dreper bakterier og omdanner pepsinogen til pepsin.

–          Bukspyttkjertelen – produserer fordøyelsesenzymer som spalter hovednæringsstoffene, hydrogenkarbonat som nøytraliserer magesyren, og hormoner som regulerer sukkerinnholdet i blodet.

–          Galle – fra galleblæra består av bla. av galle salter som gjør at fettet blir finfordelt i ørsmå kuler og kan fordele seg i vannet.

–          Tarmtotter – er folder som gir tarmslimhinnen dens lodne utseende. Absorpsjonen av næringsstoffer foregår gjennom tarmtottene.

–          Ekskresjonsorgan – to nyrer, to urinledere, urinblære og urinrør.

–          Urinstoff

–          Urinsyre

–          Osmoregulering – reguleringen og utskillingen av vann og salter

–          Nyrekapsel

–          Nyrekanal

–          Kapillærårenøste – en arterie går inn i nyrekapselen og forgreiner seg til små kapillærårenøster

–          Forurin – væsken som blir presset inni nyrekapsel

–          Antidiuretisk hormon – hormonet ADH som bidrar til å gjøre nyrekanalene og samlerørene mer gjennomtrengelige for salter og vann.

–          Malpighis rør – insekter har rørformete, forgreinte ekskreaksjonssorganer som kalles malpighiske rør. Rørene ligger nær mange blodårer.

–          Metanefridium – avfallsstoffene fra forbrenningen skilles ut i ekskreaksjonsorganer.

–          Tverrstripet muskulatur – viljestyrt muskulatur

–          Aktin og myosin – muskelvev som er bygd opp av to proteiner: aktin og myosin

–          Korsbånd

–          Menisk

–          Raske muskler – mye sterkere enn langsomme, men de kan ikke belastes så lenge før de blir trøtte. Er spesielt tilpasset til raske og kortvarige anstrengelser.

–          Langsomme muskler – ikke sterke, men de er utholdene og gir utholdenhet

–          Viljestyrte muskler

–          Glatt muskulatur – 

Biologi – Planter

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Planter kan være svært forskjellige. Noen består bare av en enkelt celle. De fleste plantene på landjorda har røtter, stengel, blader, blomster og frukter. Det som er felles for nesten alle planter, er at de kan omdanne vann og karbondioksid (CO2) til sukker (C6H12O6), og for å klare det må de ha lys fra sola.

Bladet:
I bladene foregår det meste av fotosyntesen, og de er perfekt tilpasset dette både i ytre og indre bygning.  Karbondioksid og vann må fraktes til cellene, og det må komme nok lys til klorofyllet. Til celleåndningen må bladene ha oksygen. Det må også fraktes forskjellige mineraler, til andre kjemiske prosesser i bladet.
Fotosynteseproduktene må fraktes til andre deler av planten. De fleste blad har en bladflate og en bladstilk, men det er stor variasjon når det kommer til bladstørrelse og form. Variasjonene forteller mye om tilpassninger til voksested og klima.

Bladets bygning:
På overflaten og undersiden av bladet finnes det ytterhud, og er oftest dekket av kutikula. Grunnvevet i bladene er grønt av klorofyll, og klorofyll finnes i egne organeller som heter kloroplaster.  Kloroplastene finnes i palisadeceller og svampceller. Cellene i ytterhuden har ikke kloroplaster. I ytterhuden er det spesielle porer, kalt spalteåpninger, der karbondioksid og oksygen diffunderer ut og inn mens vann fordamper ut. Spalteåpningene kan åpnes og lukkes. Ledningsvevet i bladene blir ofte kalt bladnerver.

Transport i bladet:
 For å erstatte vann som fordamper gjennom spalteåpningen, må røttene stadig ta opp vann og frakte det til bladene, der fotosyntesen foregår. Ledningsvevet med silrør forgreiner seg tynnere og tynnere utover i bladet slik at de kommer så nær cellene som mulig. Vannet blir fraktet fra vedrørene inn i palisadeceller og svampceller og videre inn i kloroplastene ved osmose. Til fotosyntesen kreves det også CO2, som kommer inn gjennom spalteåpningene og diffunderer videre inn i cellene. I fotosyntesen produseres glukose. Den blir fraktet videre gjennom silrørene, mens O2 skilles ut igjennom spalteåpningene. Under celleåndingen er det motsatt. Da trenger plantene O2 for å forbrenne glukosen, og det blir frigjort CO2 og H2O.

Stengelen:
Stengelen holder oppe blad og blomster, og er viktig for at bladene skal få så mye lys som mulig til fotosyntesen. Det er også viktig for at blomstene skal sitte slik at pollen og frø lett blir spredt. Stengelen kan lagre fotosynteseprodukter og vann, og er transportvei mellom rot og blad.
I grønne stengler foregår det også fotosyntese, og stengelen kan være rund eller kantet, tynn eller tykk, hul eller tett, sprø eller seig, grønn og urteaktig eller brun og vedaktig. Stenglene er tilpasset sine omgivelser, men inneholder de samme vevstypene.

Stengelens bygning:
Hos enfrøbladete og tofrøbladete planter, er ledningsvevet ordnet forskjellig, men hos begge består ledningsvevet både av silrør og vedrør. Hos tulipanen som er enfrøbladet er ledningsvevet spredt tilfeldig i hele stengelen. Hos solsikken som er tofrøbladet er det ordnet i et fast mønster like innenfor ytterhuden. Mellom vedrørene og silrørene hos flerårige planter er det et vektsvev som lager nye vedrør innover og nye silrør utover. Når nye vedrør blir laget innover, skyves samtidig både vektsvevet og silrørene utover.

Transport i stengelen:
Ledningsvevet er bygd for å transportere vann, fotosynteseprodukter og mineraler. Det går gjennom hele planten fra rota og helt ut i bladene, og i bladene kalles ledningsvevet for nerver. Disse nervene har ingen likhetstrekk med nervene hos dyr. Vedrørene transporterer vann og mineraler fra rota til alle deler av planten, og består av døde celler der bare celleveggene er igjen. Når nye vedrør dannes, lever de bare til de er ferdig modnet.  Siden de bare skal frakte vann og mineraler ved passiv transport, er det ikke nødvendig at planten bruker energi på å holde dem levende. Vedrørene har forsterkningslister med lignin på innsiden av celleveggen. Lignin betyr ved, og gir ekstra styrke til veggen og har egenskaper som minner om stiv plast. De fleste cellene er tønneformet, som vil si relative korte vide, og cellene står oppå hverandre. De største vedrørene blir dannet om våren, de minste om sensommeren. Ringen med store vedrør, altså lyse ringer i veden og ringen med smalere vedrør, altså mørke ringer utgjør til sammen et års vekst. Det blir dannet glukose i fotosyntesen, men den blir omdannet til sukrose som blir transportert gjennom silrørene. Transporten av sukrosen går i begge retninger, fra de nederste bladene blir sukkeret fraktet nedover til rota, og fra øverste går transporten til blomster, frø og frukt. Silrørene er langstrakte og levende celler, men de har verken cellekjerne, ribosomer eller vakuoler.
Følgeceller ligger tett inntil silrørene, og disse cellene har alle de celleorganellene som mangler hos silrørene. Følgecellene kan derfor forsyne silrørene med organiske forbindelser som silrørene ikke kan lage selv. Silrørene står også oppå hverandre som vedrørene. I endeveggene, som kalles silplater er det porer eller små åpninger slik at silplatene ser ut som en sil. Transporten gjennom silrørene er passiv transport.

Transport av vann
Vannet kommer inn i rota gjennom rothårene og følger vedrørene oppover i stengelen og ut i bladene. Det meste av vannet som blir tatt opp av røttene, går rett gjennom plantene og ut gjennom spalteåpningen. Salima: Store mengder vann kan transporteres slik i løpet av en dag, og det går ganske raskt. Farten er ca. 75 cm per minutt, og når vannet fordamper, blir det erstattet av nytt vann fra sola.

Hvorfor transporter planter så store mengder vann?
En av grunnene til at planter transporterer så mye vann, er at de trenger CO2 til fotosyntese. CO2 diffunderer inn gjennom spalteåpningen, og som må være åpne slik at gassen kan komme inn i bladet, men samtidig fordamper det vann. Opptaket av CO2 til fotosyntese og tap av vann ved fordamping er uløselig knyttet til hverandre.

Biologenes forklaring på transport av vann:

  1. Vannet stiger i vedrørene på grunn av atmosfæretrykket
  2. Vannet blir presset opp fra rota på grunn rottrykket
  3. Fordamping fra bladene skaper et undertrykk i vedrørene og trekker vannet oppover som i et trekkpapir. Adhesjonskrefter og kohesjonskrefter i vedrørene er vesentlige faktorer i denne transporten. Det er en viktig forutsetning for at vannsøylene i vedrørene kan bli så høye, og det er at vannsøylene må være sammenhengende. Derfor er adhesjons- og kohesjonskrefter helt nødvendige. På varme og solrike dager kan fordampningen fra bladene bli stor, og da kan fordampningen blir større enn opptaket av vann.

Adhesjon er tiltrekning mellom vannet og veggen i vedrørene, og kohesjon er tiltrekning mellom polare molekyler. Til sammen kalles dette kapillærkrefter.
Kohesjonen mellom vannmolekylene hindrer vannsøylene i å falle fra hverandre, og adhesjonen hindrer at tyngdekraften trekker vannet nedover.

Atmosfæretrykket:
Vannet stiger i vedrørene på grunn av atmosfæretrykket, og at atmosfæretrykket gjør at vannsøylene i vedrørene blir presset oppover, mens tyngdekraften trekker vannet ned. For å forstå dette så må vi se for oss et loddrett rør som er fylt med vann. Salima: Det er lukket i den ene enden og satt ned i et kar med vann. Vannsøylene inni røret blir påvirket av to motsatte krefter:

–          Vekten av vannet i glassrøret trykker vannsøylen nedover i røret

–          Atmosfæretrykket virker på vannet i karet og presser vannsøylen oppover

Rottrykket:
Planter tar aktivt opp ioner fra jorda. Dette gjør at man diffunderer inn i rota, og det dannes et rottrykk som presser vannet oppover. Rottrykket forekommer når den relative fuktigheten i lufta er nær 100 % eller om natten.

Transpirasjons- og kohesjonsteorien:
Det som best forklarer plantenes transport av vann er transpirasjons- og kohesjonsteorien. Det er en sum av de tre hypotesene. Som sagt har rottrykket en liten innvirkning på vanntransporten i plantene. Fordampningen gjennom bladene er det som driver hele transporten og som løfter vannet opp.

Vanntransporten i plantene kan forklares ut fra en sum av trykk og krefter, altså atmosfæretrykk, rottrykk og fordamping.

Biologi – Formering hos dyr

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Frosk:
Vanlig frosk har brunstvorter på forbeina, og derfra skilles det ut luktstoffer som tiltrekker det motsatte kjønn.  I tillegg har hannen karakteristiske lokkerop i paringstiden. De to individene parer seg i vann, og hanen klamrer seg til hunnens rygg mens hunnen skiller ut mang eggceller. Hanen sprøyter samtidig ut store mengder sædceller over eggene. Eggene er klumper dekket av en geleaktig masse som holder eggene fuktige mens de befruktete eggene utvikles. Etter en tid dannes rumpetroll som har gjeller, men ingen armer eller bein. Etter to til tre måneder etter at eggene ble lagt, er rumpetrollene forvandlet til små frosker som kommer seg opp til land. De kan lage unger når de er tre år gamle, og lever da bare ett år til.

Meitemark:
Meitemarken er tokjønnet, og det finnes 20 arter i Norge. Meitemarken er også en leddmark. Meitemarken har en kryssbefolkning. Forplantingen skjer ved ytre befrukting og når det er høy fuktighet og ganske varmt. Under paringen legger to meitemarker seg med buken mot hverandre og hodet under hver sin retning. Der foregår det bytte av sædceller. Beltet hos det ene individet ligger inntil sædåpningen hos det andre individet og omvendt. Beltet skiller ut slim som holder de to dyrene sammen under paringen slik at sædcellene unngår uttørkingen og kan bevege seg i slimet. Begge meitemarkene slipper ut sædceller i slimet som omgir beltet hos den andre. Etter dette skiller meitemarkene lag. Etter en tid svømmer sædcellene gjennom slimet og befrukter eggcellene som har kommet ut av åpningen i ledd nr 14. Slimet rundt de befruktete eggene omdannes til en hard kokong som er 1-2 mm lang. Inni kokongen kan det være ett eller opptil fire egg. Ut av kokongen kommer det bitte små meitemarker som etter fire måneder er like store som de voksne meitemarkene.

Fisk:
Fisk er enkjønnet, og de formerer seg ved ytre befruktning. Den yre befruktningen skjer ved at hunnen legger eggceller i vannet og så legger hannen sædceller oppå. Saltvannsfisken uer er et unntak, der befruktes eggene inne i hunnen, og ueren føder levende unger etter at eggene har utviklet seg i hunnens rugehule. Antallet egg som de forskjellige fiskeartene gyter, varierer sterkt.  Vi har valgt Ørret og andre laksefisker, og de graver gytegroper på bunnen. Siden eggene er tyngre enn vann, så synker de derfor ned på bunnen. Hunnen graver over de befruktede eggene så de ligger mer beskyttet. Ørreten gyter derfor færre egg, og eggene har større sjanse for å overleve.

Manet:
Glassmaneter veksler mellom knoppskyting og en indre kjønnet formering. Medusene har kjønnet formering. En polypp er det stadiet som har ukjønnet formering ved knoppskuting. Polyppene er fastsittende, mens medusene svever fritt. De gjennomsiktige glassmanetene ser alle sammen like ut, men det er hanner og hunner. Begge kjønn har fire fiolette ringer, som er kjønnskjertler som kalles gonader. Kjønnskjertler er fellesbetegnelsen for testikler, der det produseres sædceller og ovarier, der det dannes eggceller. På undersiden av glassmaneten finner vi åpningen inn til hulrommet som både er mage og stedet der sædcellene befrukter eggcellene. Befruktet egg utvikler seg til larver. Larvene er en stund festet til mordyret for så å løsne fra henne, flyte fritt i vannet en stund og feste seg på bunnen. Larven vokser opp til en polypp som tidlig om våren danner skiver ved at det foregår en knoppskyting fra polyppen. Hver skive løsner fra polyppen, og hver skive kan bli et nytt individ, en ny meduse.

Biologi – Abort

Posted i kategorien Biologi | Biologi 2 on the 01.02.2012
Download PDF

Om du skulle være i den situasjonen hvor du har blitt gravid uten å ønske det, har du flere alternativer. Vil du ikke beholde barnet eller adoptere det bort er nok løsningen for deg å ta abort.

To typer abort:
Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Vi skiller mellom to typer abort; spontanabort, også kalt naturlig abort, hvor organismen frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, og fremprovosert abort, hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep.

Valg av metode og lengde på svangerskapet:
Før uke 7 er det kun medisinsk abort som kan gjøres. Dersom inngrepet utføres mellom uke 7 og uke 9, kan kvinnen selv velge mellom medisinsk eller kirurgisk abort. I perioden mellom 9. og 12. uke benyttes kirurgisk abort.  Fremprovosert abort blir gjennomført ved to typer abortmetoder, medisinsk og kirurgisk.

Medisinsk abort:
Medisinsk abort utføres ved at kvinnen møter på sykehuset og svelger tabletter med et preparat som heter mifepriston som er en abortpille. Virkestoffet i abortpillen gjør at videre utvikling av graviditeten stanses. Abortpillen er like effektiv som kirurgisk svangerskapsavbrudd og kan knyttes til og med 9.svangerskapsuker. Kvinnen reiser hjem etter inntak av tablettene, og hun kan oppleve noe kvalme, blødninger og menstruasjonsliknende smerter.
Hun kommer tilbake til sykehuset etter to dager og hun blir innlagt for å få stikkpiller med misoprostol (Cytotec) i skjeden, og smertestillende tabletter etter behov. Misoprostol gjør at livmoren trekker seg sammen og graviditeten utstøtes. Dette kan gi smerter, men smerstillende tabletter brukes for å dempe ned smerten.
Etter 4-6 timer har kvinnen abortert, og dette medfører sterke blødninger. Blødningen er vanligvis sterkere enn menstruasjonsblødningen, og det er normalt å blø en til tre uker. De fleste reiser hjem i samme dag, men man kommer tilbake til sykehuset etter 3-4 uker for en kontrolltime, der legen gjør undersøkelse og en ultralydundersøkelse i skjeden for å fastslå at graviditeten er utstøtt. Det er lite bivirkninger av medisinsk abort. Det vanligste er store blødning og magesmerter, men noen kan oppleve kvalme og tretthet. Kvinnen kan begynne med p-piller første dag i neste menstruasjon, og spiral kan settes inn på sluttkontrollen eller hos egen lege.

Kirurgisk abort
Man kan ta kirurgisk abort inntil 12.svangerskapsuker, det vil si 12 uker etter at du har blitt gravid. Mange tar heller dette inngrepet 7 uker etter at de har blitt gravide, fordi komplikasjonsfaren er mindre da. Kvinner som ikke har født barn og som er kommet lengre enn ni uker i graviditeten får en forbehandling samme dag eller kvelden før inngrepet, for at operasjonen skal være så skånsom som mulig. Forbehandlingen går ut på at kvinnen setter en stikkpille i skjeden med et stoff som utvider og myker opp livmorhalsen.

Selve operasjonen skjer vanligvis i narkose, og varer ca. 10 minutter. Legen utvider da livmorhalsen ved hjelp av metallrør, før graviditeten suges ut. Det er vanlig å ligge på sykehuset 4-6 timer etter inngrepet før man kan reise hjem. Kvinnen blir sykemeldt i 2-3 dager. Hun kan starte med p-piller samme kveld eller dagen etter inngrepet. Spiral kan legges inn samtidig med inngrepet. Etter aborten vil de fleste blø i knapt en uke. De vanligste bivirkningene etter kirurgisk abort skyldes narkosen, som kan medføre kvalme og brekninger. Hun kan starte med p-piller samme kveld eller dagen etter inngrepet. Spiral kan legges inn samtidig med inngrepet.

Spontanabort:
En spontan abort skjer når et svangerskap ufrivillig avbrytes så tidlig at fosteret ikke kan overleve. Risikoen for dette er størst før 12. Graviditetsuker, å kalles da en tidelig abort. Etter 12. uke kalles det en senabort.  Fosteret regnes som levedyktig etter 24. uke, men dersom barnet fødes så tidlig, er det stor risiko for at barnet blir skadet eller dør. Det er 10-35 prosent hos alle kvinner at svangerskapet ender med spontan abort.
Forebygging av spontanabort er umulig. Man bør unngå skadelig påvirkning som røyking og stort alkohol- eller medisinbruk i første del av svangerskapet, når fosterutviklingen skjer. Enkelte infeksjoner tidlig i svangerskapet kan føre til fosterskader og abort.

Hvordan håndteres spontanabort?
Når det er konstatert at det har oppstått en spontanabort, må livmoren tømmes for rester, noe som forhindrer blødninger og infeksjoner. Ultralydundersøkelsen vil vise om det er rester som må fjernes. Hvis svangerskapet var kommet lengre enn til syv -åtte uker, blir det utført en utskrapning. Utskraping av livmoren innebærer at en lege fører et tynt, skarpt instrument opp i livmorhulen – eller et sug, slik at legen kan skrape/suge ut slimhinnen eller ta vevsprøve av slimhinnen. Utskrapning foregår rutinemessig og er trygt. Dette foregår i full narkose, eller i lokalbedøvelse dersom kvinnen ønsker det. Hvis det er lite rester igjen i livmoren, kan dette blø ut av seg selv. Dette avgjør legen ved hjelp av ultralyd.

Symptomer:
Symptomer på spontan abort er underlivsblødninger og underlivssmerter eller begge deler. Mange som spontanaborterer har mistet de graviditetssymptomene de hadde, som for eksempel kvalme og trøtthet. Andre symptomer kan være småblødninger eller brunlig/blodig utflod dag etter dag. Sjeldent oppdages ikke aborten før man kommer til ultralydundersøkelse rundt 18. uke, fordi kvinnen ikke har noen symptomer.

Truende abort:
Truet abort er når kvinnen blør og ved ultralyd er påvist levende foster. Tidligere ble kvinner med truende spontan abort innlagt til avlastning på sykehuset og måtte holde sengen, men i dag anser mange at dette ikke er nødvendig.

Abortlover i forskjellige deler av verden:
Land som har selvbestemt abort finner man for det meste i Europa, Nord-Amerika, Oseania og deler av Øst-Asia, mens land hvor det er helt forbudt å ta abort finner man i Afrika, Latin-Amerika, Midtøsten og deler av Asia. Det er få land i verden som har totalforbud mot abort, men de fleste land tillater abort hvis morens liv er i fare.
Chile, Nicaragua, Oman og Malta er land som ikke tillater abort under noen omstendigheter, men i Europa er det Irland, Malta, Færøyene og Polen

Abortloven:
Abortloven ble vedtatt i 1978
Den sier at abortinngrep er lovlig før 12 uke, og da kan kvinnen bestemme selv.
Etter 12 uke kan abort innvilges av en nemd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

a)      Det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse

b)      Kvinnen har en vanskelig livssituasjon

c)      Det er stor fare for sykdom hos barnet

d)     Graviditeten er et resultat av voldtekt

e)      Mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

 

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon». Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Religioner
Kristendommen:  Kristendommen ser på mennesket som verdifullt helt fra det øyeblikket livet blir til. Det vil si når sædcellen og eggcellen smelter sammen. Man mener også at et foster er et menneskeliv, og dette er grunnen til at man er imot abort. Men det er likevel noen faktorer som kan påvirke dette prinsippet. Dersom et liv står mot liv, mener man at det er mer rett til å velge bort barnets liv enn morens.

Buddhismen: De er imot å drepe både dyr og mennesker. De mener å avbryte et svangerskap er drap, men det er et unntak hvis svangerskapet kan medføre døden for moren.

Jødedommen: I Jødedommen er det heller ikke tillatt med abort, men rabbinere kan gi tillatelse til abort hvis morens liv er i fare. Disse tre verdensreligionene har stort sett de samme argumentene, men i humanetisk sammenheng legges det sterk vekt på menneskets rett til å ta sine egne valg selv, og derfor vil det være opp til enkeltmennesket hva det mener om abortspørsmålet.

Islam:Når det gjelder Islam er alle muslimske jurister enige om at når fosteret er fullstendig formet og har fått sjel, er abort ikke tillat. Etter at graviditeten har nådd dette stadiet ved ca. 120 dager, vil abort anses å være på lik line med mord, fordi det er et drap på et komplett, levende menneske.

Imidlertid finnes det ett unntak. Hvis det medisinsk kan bevises at å gå hele svangerskapet og føde barnet innebærer en stor risiko for at morens liv vil gå tapt, skal man ifølge shari’a-lovenes prinsipp om å velge det minste av to onder, altså å ta abort.

Dette kommer av at moren er fosterets opprinnelse, og hennes liv er allerede veletablert med forhold, plikter og ansvar, og familien ville lidd under tapet av moren. Noen tillater også abort etter voldtekt, men da skal hver sak vurderes individuelt. Hverken barnet eller moren er skyld i noe galt i en slik situasjon, men hvis moren er i stand til å takle barnet bør barnet også få leve.

Etikk og moral:
Etikk og moral er to veldig store begreper som kan være vanskelige å forstå. De har mye til felles, men samtidig er de forskjellige. Moral brukes om den faktiske handlingen eller det livsmønsteret som enkeltpersoner, grupper eller institusjoner utfører eller etterlever.
Når det gjelder etikk sikter man til den gjennomtenkningen og framstillingen av rett atferd som kan gjøres av både individer og kollektiver. Moral går da ut på praksis, mens etikk går ut på teori. Som en grunnbetydning for disse to begrepene kan vi si det er det som er vanlig skikk og bruk i samfunnet.  La oss si at en kvinne dør hvis hun fullfører svangerskapet sitt, skal hun da drepe barnet ved å ta abort og overleve selv, eller skal hun unnfange det og dø, slik at barnet overlever? Dette er dilemmaer som er veldig vanskelige, men som samtidig må tas. Og det er her etikken kommer inn.
Den konsekvensetiske løsningen for kvinnen i denne sammenhengen ville vært å veie hennes og barnets liv opp mot hverandre, og finne ut hva som ville vært det beste å gjøre. Det pliktetiske ville vært å la barnet leve, og tenkte at det som skjer, skjer og naturen får gå sin gang.
Det etiske hovedproblemet kan formuleres på flere ulike måter. Vi kan nevne et eksempel som å stille spørsmålet: er det etisk rett eller forsvarlig å avbryte en graviditet, eller er det rett å stoppe utviklingen av et foster? Er det rett å ta livet av et foster? Hvis vi trekker inn andre områder, vil flere forskjellige problemer stilles med hensyn til metoder ved kunstig befruktning, forskning på embryo som er foster i de åtte første svangerskapsuker og stamcelleforskning.

Argumenter for abort:
Abort er et tema man kan ha flere ulike meninger om, og vi har både argumenter for og imot. Når det gjelder å være for abort har vi flere argumenter her. En kvinne kan ha mange grunner til å ville avbryte svangerskapet. Et eksempel er om man blir gravid i en veldig ung alder, og rett og slett ikke har nok ressurser til å ta seg av barnet. En annen ting kan være at det kanskje ikke passer å ha barn akkurat da, fordi man har studier og dermed vil man kanskje ikke ha tid til begge deler. I dag kan man ta en fostervannsprøve, altså en prøve man tar som viser om fosteret har sykdommer og slikt, og hvis man da finner ut at det for eksempel er stor sannsynlighet for at barnet skal få Downs syndrom. Da kan abort være et ønske man vil ta.
En kvinne har rett over sin egen kropp, og det er kun henne som bestemmer om hun vil ha et barn eller ikke. Et barn bør være ønsket av foreldrene sine og om foreldrene ikke ønsker barnet eller av en eller annen grunn ikke er klar til å få det barnet trenger de ikke å få det. Hva med kvinner som blir voldtatt, er det deres skyld at de blir gravide og må ta bort? Et foster er ikke menneske, bare en masse av vev, så hvordan kan vi si at et foster er et menneske når den ikke har eksistert så lenge engang? Det er kun kvinnen som kan avgjøre om det er et menneske eller ikke. Kvinner som har blitt voldtatt skal selv ha retten til å ta abort fordi det ikke er alle kvinner som kan leve med den tanken på at det var uten hennes samtykke at hun ble gravid.
Incest er når man har sex med sin bror, far eller onkel og da er ekteskapet helt forbudt. Ofte er det mange jenter som blir utsatt for dette i utlandet, men det foregår en del i Europa også. Konsekvensene av incest er da at fosteret kan få ulike på grunn av at genene i offeret og voldtektspersonen er like. Barnet blir ikke født friskt, og det er heller ingen som vil føde et barn fordi de har blitt utsatt for incest. I slike situasjoner skal kvinnen få lov til å ta abort, fordi hun har blitt utsatt for en sterkt ydmykende situasjon.

Til sist kan valget for å ville ta abort komme av psykiske følelser. Hvis en kvinne blir gravid ved voldtekt eller incest, kan de psykiske følelsene være for store for å fullføre svangerskapet. I verste fall kan kvinnen ha en slags feil som gjør at hun vil komme til å dø hvis hun føder barnet, og dermed vil abort være et alternativ for å redde morens liv.
Vi mener at det er opp til hver og en kvinne om de vil ta abort, det er hennes kropp og det er kun henne som bestemmer om hun vil ta abort eller ikke.

Argumenter imot abort:
Menneske gruppen som er imot abort kalles ”pro-life”, og de mener at et menneskeliv er et menneskeliv uansett hva. Gud lagde dette livet og mennesker har ikke krav til å ta et liv bort, bare fordi vi ikke vil ha det eller ikke kan forsørge barnets behov.
Vi har også et par argumenter når det gjelder å være imot abort. Hovedargumentet når det gjelder å være imot abort er at man dreper et menneske. Noen mener mennesket blir til i befruktningsøyeblikket, mens andre kanskje vil være litt usikre på når en celleklump blir et menneske. Og da vil det dukke opp spørsmål som hva definisjonen på et menneske er, og det er dette de fleste abortdiskusjoner kommer til uten å bli enige.

Så våre viktige punkter til å beholde et barn er:
– abort er drap – overlat å ta et menneske liv
– et dårlig liv er bedre enn ikke noe liv
– mennesket blir til i befruktningsøyeblikket og har en sjel
– adopsjon er et alternativ til abort
abort kan føre til medisinske komplikasjoner senere i livet, og psykologisk smerte og stress (depresjoner, skyldfølelse). Abort skal ikke brukes som en annen form for prevensjon. Fosteret kan føle smerte og har intelligens. FNs konvensjon om barnets rettigheter sier at barn trenger beskyttelse både før og ette fødselen