Download PDF

Polisstaten

Fra Mythos til Logos

 

Hva er antikken?

•Tid: ca 700 f.Kr til ca 500 e.Kr (476)

•Gresk og romersk kultur dominerer områdene rundt middelhavet

•Grekerne først ute – til ca 300 f.Kr.

•Alexander den store, død 322 f.Kr

•Romerriket, fra ca 200 f.Kr til 476 – et imperium

 

Polisstatene – forhistorie

•Palasskulturene går under ca 1200 f.Kr

•Mørke hundreår (1100-750 f.Kr.). Skriftspråk, håndverkstradisjoner, palasser blir borte

•Polis oppstår ca 700 f.Kr i dagens Hellas og Tyrkia

 

Hva er en polis?

•Bystat med noen få tusen innbyggere

•Sentrum med byhøyde (akropolis), bymurer og jordbruksland rundt

•Agora – byens torg – og senter for handel og politikk

•Styret i polis er spesielt: Makten er delt.

•Aristoteles (384-322 f.Kr.): mennesket skiller seg fra andre skapninger pga to ting: tenkeevne og taleevne –

•disse kan bare utvikle seg i møte med andre mennesker – i polis

•I palasskulturen er den samlet hos en konge/hersker.

 

Hvorfor oppsto polis?

•Økt behov for forsvar? Folkevandringstid

•Jern – det demokratiske metallet – billigere og bedre enn bronse. Flere får tak i det gode jernet – makten til eneherskere svekkes (mister metallmonopolet)

•Militær organisering: soldattjeneste fører til politisk innflytelse

•Utvandring og grunnleggelse av kolonier: økt behov for samarbeid til oppbygging og forsvar
Politisk styre i polis

Aristokrati deler makten (først)

•Aristoi = de beste

Demokratisk utvikling (etter hvert)

•Demos = folk, kratein = styre

Organisering av polis:

–Embeter (valg)

–Rådsforsamling – bistår emb.menn i styre av staten

–Folkeforsamling – flere frie borgere

•Grunnlag for makt i polis: rikdom (handel, jordeiendom) og familiebakgrunn

•Systemet fungerer: derfor sprer det seg

 

 

Demokratiet i Athen: forutsetninger for at den kunne oppstå

Alfabet bygget på lydtegn – som var lett å lære: mange kunne skaffe nødvendig informasjon

God økonomi: kolonier ved Svartehavet, handel, gruver, slaver

Krigføring: hoplitt-taktikken: alle som deltar i krig får borgerstatus – behov for mange. Krigsflåten: behov for roere – alle fikk borgerstatus – uavhengig av inntekt

Religionen – ikke forvaltet av presteskap med monopol på kunnskap

 

Athen og demokratiet
– et grovriss

•Tyrannstyre versus aristokrati

•Politiske reformer ved Solon 600 f.Kr.

•Eiendom (rikdom) grunnlaget for innflytelse – dermed får flere makt

•Skriftlig konstitusjon: fast og kontrollerbar

•Etter periode med tyrannstyre: Kleistenes lager nye reformer basert på Solon. Enda flere får makt (fyler og demer) (ca 500)

•Perserkrigene: hoplitter og krigsflåte (490-480)

•Folkeforsamlingen får avgjørende makt. Embetsmenn velges ved loddtrekning

•Demokrati? 40 000 av 300 000 kan stemme. Kvinner og slaver har ingen makt.

 

Hva er nytt i antikkens verden?

Fordeling av makten – begynnelsen på demokratiet

Ny tenkemåte – fra mythos til logos

•Fordi: når makten er delt må en diskutere seg fram til den beste løsningen

•Makten ikke basert på religiøse forklaringer, men logiske: Hva er det best å gjøre nå? Og hvorfor?

•NB: ny tenkemåte utelukker ikke gammel: de eksisterer side om side

 

Sjøforbundet og kriger
(realhistorie)

•Hellas angrepet av perserne 490 og 480 f.Kr. Felles front mot inntrengerne – det deliske sjøforbundet ledet av Athen. Sparta sterkest på landjorda. Hellas seirer.

•Athen fortsetter å kreve inn skatt av andre byer – bruker penga på luksus.

•Borgerkriger/innbyrdeskriger ca 440-300-tallet. Athen taper mot Sparta – men alle er svekket.

 

Hellenismen – 300- ca år 0.

•Filip av Makedonia erobrer svekket gresk verden.

•Alexander den Store (død 322 f.Kr) erobrer kjemperike. Sprer også gresk kultur.

•Hellenisme: gresk religion (ganske fri), mytologi, filosofi, arkitektur sprer seg i Midtøsten.

•Alexandria

 

 

Download PDF

Den industrielle revolusjonen kan vi grovt sett dele inn i to perioder. I tiden mellom ca 1750-1850 foregikk den i Storbritannia, og ”den andre industrielle revolusjonen” foregikk i perioden 1850-1914 i Vest-Europa, USA og i Japan.

Bakgrunn for hvorfor maskiner kom i bruk

– Jordbruksrevolusjonen bidro til den industrielle revolusjon – tidlig på 1700 tallet

Det begynte å skje store ting innenfor jordbruket i Storbritannia. En prosess som heter jordrotasjonen ble oppfunnet. Det ble lagd nye og bedre redskaper som for eksempel jernplogen. Jordrotasjonen gjorde det mulig å utnytte jorden mer, og bedre redskaper gjorde det mulig å dyrke korn mer effektivt enn tidligere. Dette økte matproduksjonen.

”Inngjerdingsflyttingen” (enclosure movement). Land som tidligere hadde vært tilgjengelig for alle ble overført til rike landeiere, slik at det ble store åkre som fører til et mer effektivisert jordbruk. Folk som tidligere hadde vært småbønder tok seg enten jobb hos landeierne eller flyttet inn til byene for å finne arbeid.

Avslutningsvis kan vi si at jordbruksrevolusjonen var med på å gi den industrielle revolusjonen en ”kickstart”. Den gjorde at det ble større tilgang på mat og frigjorde arbeidskraft. Folks helse ble dessuten bedre, levealderen økte og dette førte til stor befolkningsvekst.

– Forleggersystemets svake sider gjør at det søkes forbedring

Forleggersystemet gikk ut på at en handelsmann (forleggeren) bidro med råvarer og redskaper og fikk bønder på gården hans til å veve og lage tekstiler når det var lite å gjøre på gården. Selv om systemet ga forleggeren store overskudd, hadde systemet to problemer:

–       Kåstnadene steg blant andre faktorer fordi det var stor etterspørsel etter arbeidskreft som gjorde at lønningene økte. Det andre problemet var at systemet ikke dekte den økte etterspørselen etter tekstiler.

Løsning på forleggersystemets svake sider

–       Oppfinnelser: På samme måte som i jordbruket, kom det stadig nye oppfinnelser innenfor industrien som virket effektiviserende. Maskiner som f.eks. ”Spinning Jenny”, ”The power loom”, ”the flying shuttle” var med på å gi tekstilindustrien en kjempeboom. Garnproduksjonen økte dramatisk. (Fra maskiner drevet av vann til maskiner drevet av damp)

–       Fabrikker ble dannet: Alle arbeidere ble samlet under et tak og eierne kunne følge med på at de jobbet hardt og lenge og ikke stjal noen råvarer. Det løste et av problemene til forleggersystemet. Eierne fikk mer i overskudd nå. (Fra hjemmeindustri til fabrikkdrift)

Konsekvenser

–       Fordi markedet for industrivarer er alle folk i alle samfunnslag er den insustrielle den viktigste årsaken til velstandsøkningen som har skjed de siste 200 årene.

–       Arbeidsplassene ble flyttet fra hjemmene på landsbygda til fabrikker i byene, og muligheten til å tjene penger økte for eierne.

–       Infrastruktur ble nødvendig for å transportere varer fra og til fabrikkbyene og havnebyene.

–       Spredte seg til andre land

 

Hvorfor kom den industrielle revolusjonen i Storbritannia?

Definisjon: Den industrielle revolusjonen er en av de to største økonomiske omveltingene i verdenshistorien, hvor man gikk fra muskelkraft til maskinkraft i tekstilindustrien. I Storbritannia oppsto den industrielle revolusjonen på slutten av 1700 tallet.

Årsaker til hvorfor den industrielle revolusjonen startet i England. Husk SPØK!

Problemer med forleggersystemet gjorde at godseierne søkte forbedring. De måtte

Naturgitte forutsetninger: Storbritannia hadde stor tilgang på de viktigste råvarene, kull, jern og ull. Kullet ble brukt som energikilde til dampmaskinene, og jernet ble brukt til å lage maskinene. De hadde nok sauer til å lage tekstiler av ull.

Effektivisering av jordbruket: Samlet små lappetepper av jord til store med en eier (enclosure- bevegelsen). Fikk nye kunnskaper om jord som økte effektiviteten(avlingsrotasjon). Fikk nye redskaper (en forbedret plog). Fikk nye kunnskaper om dyreavling, og mengde sauer økte.

  • Gir inntekter til bøndene slik at de har råd til å kjøpe industrivarer.
  • Økt produktivitet i jordbruket fører til at bondebefolkningen kan produsere nok mat til seg og de som jobber i industrien.
  • Det trengs færre mennesker i jordbruket, og flere kan jobbe i industrien.

Bra marked: det store folketallet i Storbritannia trengte mat og klær og var derfor et utmerket marked for både jordbruks- og industriproduksjonen. Også hadde de koloniene som også var bra marked.

Stor kapital: Storbritannia var verdens rikeste og mest kapitalistiske land på 1700-tallet. Den økte produktiviteten i jordbruket førte til mer inntekt. De hadde nok penger til å danne fabrikker.

Åpne for nye ideer og oppfinnelser: Godseierne hadde også erfaring innenfor andre næringer enn jordbruk. Folk fra forskjellige næringer delte kunnskaper med hverandre og samarbeidet om nye ideer. Det var en nær sammenheng mellom vitenskapelige kunnskaper og praktiske oppfinnelser.

og hadde stor stilling i politikken.

Mer kapitalistisk og endringsvillig godseierklasse enn andre land: og de hadde en dominerende stilling i politikken. De lagde lover som la til rette for kapitalismen og industribygging. Dette bidrog til økning i innenlands- og utenlandshandel.

Transportnett: det ble bygget kanaler og jernbane og de hadde en stor handelsflåte som kunne transportere varer fra Storbritannia til resten av verden. De kunne også transportere råvarer til Storbritannia. Dette ga økt handel.

Kultur: Folk i Vest-Europa var vant til å kjøpe mat og redskaper og tjenester på et marked, i stedet for å bytte med naboer eller konsumere varer fra slekten. De hadde tradisjon for  hjemmeindustri og var derfor kjent med industri.

Innvandrere og økonomisk utvikling:

Åpenhet og vitenskap

Håndverkere i Storbritannia

Konklusjon: Økt produksjon av mat, velstand, naturresurser, ideer og mengde arbeidskraft bidro til den industrielle revolusjonen. Men det at Storbritannia var verdens rikeste og mest kapitalistiske landet i verden, er kanskje den viktigste grunnen. Jeg mener dette fordi det var mange andre land som hadde deler av forutsetningene jeg nevnte. Australia hadde sauer, Nederland hadde stor folkevekst, men Storbritannia hadde penger i tillegg. Men jeg tror det er en kombinasjon og timing som er grunne til at den industrielle revolusjonen oppsto her.

 

 

 

Historie – Apartheid

Posted i kategorien Historie on the 07.02.2012
Download PDF

I etterkrigstiden fra 1945 til 1984 gikk koloniimperiene i oppløsning, og det kom i bølger først i Asia, og deretter i Afrika. I 1974 var Afrika nesten helt løsrevet fra Europa, men det var fremdeles tre land som fortsatt var styrt av europeerne. Det var de såkalte settlerstatene, det vil si stater med store hvite befolkninger. Sør Rhodesia, Sør Afrika og Namibia.  Denne fremføringen skal handle om apartheidpolitikken i Sør Afrika og avviklingen av denne, og den overordene problemstillingen er Hvorfor skjedde avviklingen av apartheid i Sør Afrika og hvordan?

Før jeg skal forklare hvorfor og hvordan apartheidpolitikken ble innført i sør afrika skal jeg snakke om hva apartheidpolitikken gikk ut på.

Hva er apartheid og hva gikk apartheidpolitikken ut på?

For dere som ikke vet hva apartheid er så var det et lovlig raseskillene system i Sør Afrika i tidsperioden 1948 og 1994, som diskriminerte ikke-hvite innbyggere det vil si afrikanerne og asiatene. Denne politikken ble ikke bare praktisert i sør afrika men også i dagens Namibia. I teorien var hensikten at hver kultur- og språkgruppe skulle gis mulighet til å utvikle seg parallelt og selvstendig. I praksis ble systemet brukt til å bevare det hvite mindretallets økonomiske, politiske og kulturelle herredømme.

Apartheidpolitikken gjaldt alle deler av samfunnslivet, på offentlige steder, i parker, kino, restauranter, sykehus, i tillegg så var det forbudt med ekteskap mellom rasene. De viktigste delene av apartheidlovgivningen var bestemmelsene om fordeling av jord og rett til bosetning. Disse lovene delte opp landet mellom den hvite og den svarte befolkningen, med 87 % av jorden til de hvite. Innenfor de hvite områdene fantes det beste jordbruksarealet og de kjente mineralforekomstene, mens de svarte måtte nøye seg med små fattige steder såkalte bantustaner. Svarte sørafrikanere hadde ikke lov til å bo i det «hvite» Sør-Afrika, og de fikk heller ikke statsborgerskap.

Men det er viktig å merke seg at apartheidpolitikken ikke bare var et lovmessig skille, men også at det også var et økonomisk og sosialt skille. De hvite hadde mange flere fordeler, rettigheter, ressurser, og landområder enn det den svarte befolkningen hadde.

Hvordan og hvorfor ble apartheid innført i sør afrika?

Etter andre verdenskrig innførte det hvite mindretallet i Sør-Afrika apartheid som statens bærende ideologi. Andre verdenskrig var en medvirkende årsak til at apartheidpolitikken ble innført i Sør-Afrika. Grunnlaget for apartheid-systemet ble lagt allerede fra den tidligste europeiske innvandringen til Sør-Afrika på 1600-tallet, men som institusjonalisert system ble det til etter 1948, da nasjonalistpartiet vant valget. Det hvite mindretallet var redde for å miste makten, nå som de så at de andre afrikanske landene fikk europeerne ut av landet, og fikk sin selvstendighet. Derfor stemte de fram nasjonalistpartiet i valget i 1948

Politisk forklaring- sosialdarwinisme- troen på at de er et overlegent folk. Man argumenterte for at det var de hvites plikt og sivilisere og kontrollere afrikanerne.

Økonomisk forklaring- sør afrika hadde mange naturressurser, spesielt gull og diamanter, og det var derfor de hvite ønsket å bosette seg der, og styre område. og de styrende, ville beholde disse, derfor innførte de en politikk som gjorde det mulig for dem å beholde disse ressursene, nemlig ved å undertrykke den opprinnelige befolkningen som i utgangspunktet hadde rett til disse ressursene.

Maktpolitisk forklaring- ønske om å beholde makten i landet.

Avviklingen

Hvordan forsvant apartheidpolitikken?

Sør afrika var ikke en direkte del av den kalde krigen, fordi verken USA eller Russland hadde stor interesse der. Sør afrika var jo styrt av britere, og de var jo på USAs side. I tillegg så var det ingen opprørsgrupper som stod mot hverandre.

Kampen mot apartheid, for demokrati og allmenn stemmerett kom inn i organiserte former med dannelsen av African National Congress (ANC) i 1912, og antok en væpnet form fra 1961. Nelson Mandela stod i fronten i kampen mot apartheid, og selv om han var fengslet i 27år på Robben island, arbeidet han likevel aktivt for de svartes rettigheter i landet.

Apartheidpolitikken forsvant gradvis i Sør-Afrika, og startet fra slutten av 1970 årene. Da ble flere hoteller og restauranter åpnet også for svarte, men dette var relativt ubetydelige endringer. I 1984 gikk president Botha lenger og satte en serie reformer ut i livet, som blant annet inkluderte en opphevelse av forbudet mot blandete ekteskap og seksuelt samkvem mellom hvite og svarte, og en beslutning om at alle sørafrikanere skulle få sørafrikansk statsborgerskap. Det ble videre lempet på adgangen til å søke arbeid i de «hvite» områdene, og flere lærersteder planla å åpne større adgang for svarte studenter.

I 1983 godkjente de hvite velgerne gjennom en folkeavstemning en ny grunnlov, som åpnet adgang for parlamentarisk deltagelse for de fargede og asiatiske folkegruppene. De fikk egne kamre i det nye parlamentet, men til 1994 ble det svarte folkeflertallet holdt utenfor.

Det var først etter at president Botha trakk seg tilbake og Frederik W. de Klerk ble leder i 1989, at ble det fortgang i avviklingen av apartheid. I 1990 ble ANC-lederen Nelson Mandela og andre politiske fanger løslatt, og de tidligere forbudte organisasjonene ble på ny tillatt. I 1991 ble flere apartheidlover opphevet og en dialog med ANC innledet. Disse dialogene førte frem til valget 1994, med deltakelse av både svarte og hvite til den endelige, formelle avskaffelse av raseskille-systemet. Kampen mot apartheid var avsluttet.

Hvorfor forsvant apartheidpolitikken?

Det var flere faktorer som gjorde at det ble vanskelig for de ledende og fortsette med sin politikk.

–       For det første så stod det hvite sør afrika under et kraftig internasjonalt press på grunn av raseskillet og apartheidpolitikken. I FN ble landet systematisk fordømt

–       Samtidig kjempet frigjøringsbevegelsen African National kongress (ANC) både politisk og militært mot det hvite mindretallsstyret.

–       De hvite prøvde altså å beholde makten, men på grunn av handelsboikotter, internasjonal isolasjon og et stadig mer massivt press fra ANC, var årsaker til at regjeringen i midten av 1980 årene begynte å lempe på apartheidpolitikken.

Hvilke virkning av apartheid-regimet kan vi se den dagen i dag i Sør-afrika?

Selv om selve apartheidpolitikken er fjernet, er det fortsatt store økonomiske og sosiale forskjeller i mellom de svarte og de hvite. Fremdeles er mange svarte arbeidsledige og lever i stor fattigdom i slumstrøk rundt de store byene. De svarte står nok fremdeles ikke i første rekke når de søker arbeid, og får de arbeid må de ofte ta til takke med dårlig betalte jobber. Dette fører til stor kriminalitet blant disse menneskene. I innledningen så sa jeg at apartheid ikke bare var et lovmessig skille men at det også var et sosialt og økonomisk skille, og selv om apartheidregimet forsvant, og selv om en del svarte har opplevd vesentlige forbedringer i sin materielle situasjon, er de økonomiske og sosiale skillene mellom hvite og svarte som ble etablert under apartheid-tiden, ikke borte.

 

Historie – Norge blir selvstendige – Året 1814

Posted i kategorien Historie on the 07.02.2012
Download PDF

Året 1814 ble det slutt på en 400 år gammel forbindelse mellom Norge og danmark. Norge ble en selvstendig stat, men i et kongefelleskap med sverige. Enveldet ble erstattet av et begrenset kongedømme med litt demokrati og menneskerettigheter. Hvorfor skjedde dette og hvorfor i akkurat 1814? Det finnes tRe ulike forklaringer på dette:

  • Norge var en undertrykt og utnyttet part i unionen. Teorien sier at unionen med Danmark ble oppløst fordi nordmennene var lei av dansk undertrykking og utnytting – skatter, avgifter og militærtjeneste.

–       Denne teorien holder ikke helt, fordi nordmenn betalte bare halvparten så mye skatt som danskene gjorde, men alikevel var nordmennene fattigere  så de gav derfor “mest”.

–       De norske statsinntektene ble overført til danmark, der staten brukte dem til å kjøpe varer og tjenester, og bygge flotte bygninger i københavn. Disse pengene skulle egentlig ha blitt brukt i Kristiania.

–       Ulik offentlig satsning på næringsutvikling

–       Danmark fikk ikke fordeler i forhold til Norge, men københavn ble satt høyere enn kristiania.

Norske ytringer:

–       krav om bank og universitet

–       Motviljen mot å la Norge få egne institusjoner virket provoserende på mange embetsmenn og borgere i Norge. I 1762 skrev myndighetene ut en ekstraskatt for å betale ned på statsgjelda. Bøndene godtok ikke dette og det startet en uro med bondeprotester i strilekrigen (1765). Kristian Lofthus reiste til københavn for å klage til Kristian Fredrik om misforholdene,( uro om korrupte embetsmenn) da ba Kristian Fredrik han om å samle bevis, og det gjorde han. Tilslutt ble han lurt i en felle og transportert til et fengsel i akershus. Allikevel ble lokale embetsmenn avsatt.

–       religiøs misnøye kommer til uttrykk i vekkelsen til Hans Nielsen Hauge (1796).

–       Strilekrigen, Lofthus oppgjøret og hauge bevegelsen var de tre viktigste protestbevegelsene blant norske bønder på slutten av 1700tallet. Protestene gjaldt skattekrav, handelsrettigheten, korrupsjon, og religiøst forfall, og rettet seg mot embetsmenn, byborgere, og prester.

  • Norsk modning? Teorien sier at unionen med Danmark ble oppløst fordi samfunnet hadde modnet i de 400 årene unionen varte. Man var blitt en sterkere og mer selvstendig part i unionen

–       Denne teorien holder bedre enn den første. Norge ble i perioden et større og mer mangfoldig samfunn.

–       Befolkningsvekst. Folketallet var blitt seksdoblet i Norge.

–       Økonomisk utvikling – skipsfart & bergdrift-gruvedrift og fisk gav Norge store inntekter.

–       Det var en framvekst av statsbærende elitegrupper(embetsmenn og borgerskap)- vi får en overklasse. Det norske samfunnet, ble mer forskjellig og preget av større forskjeller mellom fattig og rik. Disse snakket Norges sak og ble i fronten for norsk frigjøring.

  • Fra 1700 taller var det en norsk patriotisme, som bar med seg en bevisstgjøring om at det fantes en norsk egenart, og deretter til en norsk nasjonalisme. Denne nasjonalismen var knyttet mer til natur og levemåte enn til språk og kultur. Som gjorde forskjellen mellom danmark og Norge sterkere, men som ende ikke krevde politisk selvstendighet.
  • Utenrikspolitiske hendelser er den viktigste årsaken til hvorfor unionen med danmark ble oppløst. Unionen ble oppløst fordi utenrikspolitiske hendelser førte Norge inn i et stormaktsspill der Norge ble en kasteball, og et krigsbytte mellom land som deltok i krigen.

–       1806 satte den franske keiseren, et forbud mot skipsfart og handel mellom det europeiske fastlandet og Storbritannia.

–       I 1807 angrep britene København og ranet hele den dansk-norske krigsflåten. Fordi britene var redde for en tilnærming mellom danmark Norge og frankrike fordi:

1)    Norge forsynte Storbritannia med trelast, danmark hadde kontrollen over en viktig britisk handelsrute inn i Østersjøen, og danmark Norge hadde en av de største krigs og handelsflåtene i europa etter Storbritannia selv.

 

–       Slik ble Danmark-Norge trukket med i krigen på Napoleons side., selv om de egentlig var nøytrale. Da danmark Norge kom inn på frankrikets side i krigen med Storbritannia, var det særlig alvorlig for Norge som da ville tape handelsflåten, få kornforsyningene avskåret og komme i landkrig med sverige.

–       Dermed ble landet en del av kontinentalsystemet – dvs. handelsblokaden mot Storbritannia.

–       For Norge ble handelsblokaden og krigen mot Storbritannia en katastrofe, særlig fordi den viktige importen av dansk korn stoppet opp og fordi Norge kom i en landkrig mot Sverige.

–       Flere i Norge mente at det hadde vært bedre for Norge å være sammen med svenskene f.eks. grev Herman Wedel Jarlsberg.

–       I 1808 måtte svenskene avstå Finland til Russland.

–       1810-1812: Sverige skifter politikk: Stormaktene lovet den svenske tronfølgeren, Karl Johan, Norge som erstatning for tapet av Finland. Til gjengjeld måtte han delta i krigen mot Napoleon.

–       For å nå sitt mål gikk Karl Johan til angrep på Danmark, og tvang i januar Fredrik 6. til å underskrive Kieltraktaten (jan 1814). Fordi Karl Johan truet med å okkupere Jylland. Her ble det bestemt at Norge skulle gå inn i en personalunion med Sverige og med Karl Johan som tronfølger i begge rikene – Den dansk-norske unionen oppløst. Sverige vant Norge i januar 1814.

–       Norge ble altså en kasteball mellom land som deltok i krigen. Og vi kan si at selvstendigheten og friheten i Norge kom som en gave, som et resultat av utenriksproblemer.

Året 1814

I 1813 ble nevøen til Fredrik den 6, Kristian Fredrik sendt til Norge for å overta som stattholder. Han hadde et oppdrag om å snu den svenskvillige holdningen, vinne nordmennene tilbake for danmark og kongehuset & lede administrasjonen og forsvarsmakten i Norge.

I Norge ledet den danske tronfølgeren Kristian Fredrik et opprør mot Kieltraktaten. Dette førte til en innkalling av en norsk riksforsamling som møttes på Eidsvoll for å vedta en norsk grunnlov og velge en egen norsk konge .

Våren 1814- valg av representanter til en norsk riksforsamling – avla ed om å forsvare et selvstendig Norge.

Herman Wedel jarlsberg mente at Norge burde godta personalunionen med sverige og samtidig kvitte seg med eneveldet og få grunnlov og folkestyre etter britisk eller svensk mønster.

Den norske riksforsamlingen samlet seg på eidsvoll 10 april 1814 for å gi Norge en konstitusjon. Det var to grupperinger på eidsvoll:

Selvstendighetspartiet støttet Kristian Fredrik i at riksforsamlingen bare skulle utarbeide en grunnlov, og en konge. De ville ha selvstendighet, men bevare forbindelsen til danmark og kontinentet. Viktige aktører: Kristian Fredrik,Christian Magnus Falsen og Georg Sverdrup. Her var embetsmenn og bønder medlemmer.

Unionspartiet som var tilhengere av grev Herman Wedel jarlsberg, mente at riksforsamlingen hadde fullmakt fra folket til å ta opp alle spørsmål, også den selvstendigheten som velgerne tidligere hadde avlagt ed på. Unionspartiet mente at selvstendighet var urealistisk og at man skulle godta personalunionen med sverige. De mente at Norge ikke var modent for selvstendighet, og de ville forhandle fram best mulig vilkår for Norge i en union med sverige. Men bare 1/3 av de 112 representantene hadde denne meningen, som altså ikke vant fram. Unionspartiet hadde mange medlemmer fra borgerskapet- engelsk og svenskvennlige.

Selvstendighetspartiet vant fram og på 17. mai 1814 vedtok riksforsamlingen Grunnloven og valgte Kristian Fredrik til norsk konge. Slik ble eneveldet i Norge opphevet og erstattet av et konstitusjonelt monarki (der grunnloven legger begrensninger på kongens makt).

Eidsvollsmennene var inspirert av Montesquieus lære om maktfordeling. Grunnloven skiller derfor klart mellom lovgivende (Stortinget), utøvende (kongen/regjeringen) og dømmende makt. I grunnloven ble det vedtatt Ytringsfrihet.

De lagde en egen nasjonalforsamling, Stortinget. Som skulle møtes hvert tredje år. Stortinget skulle legge skatter og avgifter på folket. De skulle også gi lover. Ved lovbehandling skulle stortinget dele seg i et odelsting og et lagting.

Sterk kongemakt, kongen skulle ha full kontroll på utenrikspolitikken, og med forsvaret.

Grunnloven var etter samtidens standard, (i forhold til resten av europa)svært demokratisk med stemmerett til mer enn 40 % av mennene over 25 år. Fordi de fleste bøndene hadde egen eiendom, og det var et av kravene til at man skulle få stemmerett. Kvinner kunne ikke stemme.

Et par uker etter 17. mai hadde Karl Johan og hæren hans kommet tilbake til sverige. Nå skulle Kieltraktaten settes i verk, uten hensyn til hva nordmennene hadde funnet på i mellomtida. Karl Johan gikk så til krig mot Norge (i juli/august)for å tvinge igjennom Kieltraktatens bestemmelser. Den korte krigen endte med Mossekonvensjonen, der det ble slått fast at Norge skulle gå inn i løs union med Sverige og med felles konge og felles utenrikspolitikk. Kristian Fredrik måtte gå av som konge. Den svenske regjeringen skulle også forhandle om justeringer av grunnloven.

–       Norge oppnådde allikevel en stor grad av selvstendighet i en union der begge rikene skulle være likeverdige.

–       I november- grunnloven ble Grunnloven av 17. mai stående i alle hovedtrekk, bortsett fra de endringene som krevdes for å få en innføring av den nye unionen.

–       Norge fikk et indre selvstyre, men felles konge(Karl 13 ble konge i sverige-Norge) og utenrikspolitikk med Sverige.

Hvilken rolle spilte Kristian Fredrik?

Blant historikere er det to ulike oppfatninger av Kristian Fredriks rolle i 1814. Noen mener han var en feig teaterkonge, og andre mener han var en helt tiltros for nederlaget. Kristian Fredrik var den ledende aktøren i selvstendighetspartiet. Den ene tolkningen er at Kristian Fredrik gav opp sine ambisjoner, og i stedet godtok å være et redskap for det norske folket.   I denne tolkningen blir Kristian Fredrik først omtalt som tjener, og deretter latterliggjort som teaterkongen.

En kritikk mot Kristian Fredrik fordi han på en måte forlot Norge i skam uten å kjempe for Norge og grunnloven. At han på en måte ga seg for lett. Man mente at hans mål var å gjenforene danmark og Norge og når han skjønte at ikke dette kom til å skje så bare gav han opp.

Stattholder- Kongens øverste representant i Norge

Den andre tolkningen er at Kristian Fredrik førte sin egen politikk gjennom hele 1814. like etter riksforsamlingen var over, må han ha forstått at det var umulig og få selvstendighet, fordi stormaktene nektet å gå tilbake på Kielfreden. Men da han først innså at slaget var tapt prøvde han å gjøre det beste ut av situasjoner. Han tok krigen, men passet på at det ble en kort affære, uten unødvendig tap av liv. Han kom i forhandlinger og godtok sin egen avgang i Mossekonvensjonen, men berget til gjengjeld grunnloven. I denne versjonen blir prinsen først maktpolitiker og deretter tjener.

 

Download PDF

Situasjonen i Frankrike før 1789

I 1780-årene var det problemer i Frankrike:

– Økonomien gikk i grus etter kostbare kriger særlig mot Storbritannia, og den franske militære hjelpen til de amerikanske opprørerne hadde vært ekstrem kostbar.

– I 1786 hadde frankrike gjort en handelsavtale med england som førte til konkurser og arbeidsløshet i fransk håndverk og småindustri.

-Misnøye med eneveldet. Kong Ludvig den 16 innså i 1786 at staten ikke lengere kunne ta flere lån, og han fant ingen løsning på hvordan han skulle hindre at staten gikk konkurs. Det siste forsøket hans var å pålegge adelen å betale skatt, og det skapte stor oppstandelse. Før 1789 var det en drakamp om selve styreformen som pågikk. Ludvig den 16, ville styre eneveldig men sterke grupperinger i adelen, mente at det beste styret var en kongemakt som ble holdt i sjakk av andre grupper i samfunnet.

– I 1788 var det uår i jordbruket, og matlagrene begynte å gå tomme derfor ble det en Prisøkning på matvarene, brødpriser fordoblet seg i 1789. Arbeidsledighet og matmangel førte til mye uro i paris og en stor misnøye i folket.

Alle disse faktorene drev dem inn i revolusjonen i 1789, og gav en revolusjonær stemning.

Ludvig den 16 gav etter for adelens krav i 1787, om å innkalle et stormannsmøte. Møtet hadde medlemmer som var håndplukket fra samfunnets elitegruppe av kongen selv. Alle forslag om skattelegging av de privilegerte gruppene ble avslått, og det ble krevd at spørsmålet skulle legges frem for stenderforsamlingen.(= en forsamling fra de 3 samfunnsgruppene).

Frankrike var et stendersamfunn, et privileger samfunn. Førstestanden: De geistlige (bønn). Andrestanden: Adelen (krig). Tredjestanden: Alle de andre 98 % av befolkningen (produksjon)De to første stendene hadde privilegier – særrettigheter

Kong Ludvig 16 ville pålegge adelen og kriken å betale skatt – dette skapte stor oppstandelse.

Revolusjonen i 1789

I mai 1789 innkalte kongen en stenderforsamling, der stendene hadde en stemme hver. Det var en misnøye mellom stendene, og kongen og ministrene hans klarte ikke å ta ledelsen.

Tilslutt i juni 1789 erklærte tredjestanden seg selv som nasjonalforsamling. Nasjonalforsamlingen skulle representere folket og ikke de enkelte stendene og i tillegg skulle kongen overføre sin makt til: folkesuverenitetsprinsippet.  Mindre grupper fra adelen og presteskapet sluttet seg til. Forsamlingen vedtok at frankrike skulle få en ny forfatning. Revolusjonen var i gang. Kongen hadde ikke noe annet valg enn å befale resten av adelen og presteskapet å slutte seg til nasjonalforsamlingen.

Kongen brukte makt mot de folkevalgte. I juli sendte kongen tropper til versailles og paris.

14. juli 1789 var det store folkemasser i Paris som lette etter våpen for å forsvare seg mot troppene som de hadde hørt at kongen hadde samlet omkring hovedstaden. Tilslutt skjedde det et opprør i Paris: og tusenvis av mennesker stormet inn på Bastillen. Festningen var ikke bare et våpenlager med også et hatet fengsel. Kjeltringene ble satt fri og hyllet som helter, og kommandanten ble drept, og deretter gikk folkemassene i opptog med hodet hans på en stake.

Stormen på Bastillen var en sentral hendelse bak den franske revolusjonen, fordi mye tyder på at denne oppstanden skremte kongen fra i å gripe inn mot nasjonalforsamlingen

Videre sprer opptøyene seg, fordi det var ikke bare i paris at folk merket de dårlige tidene. Bøndene så allikevel håp med åkrene fordi året 1789 så lovende, men så plutselig begynte det å gå rykter om at fremmede var på vei å ødelegge de enda uferdige avlingene. Bøndene lot sin aggresjon gå ut på adelens slott og herregårder. De herjet og brente, og adelsfamiliene måtte flykte.

Mer enn stormen på Bastillen var det bondeuroen som sendte sjokkbølger over det franske samfunnet, og I august 1789 godtar kongen nasjonalforsamlingen ( fordi han er redd for at folket skal ødelegge samfunnet og det flotte slottet hans i versailles) og overfører makt til denne.  Første og andrestands privilegier ble fjernet, og bøndene skulle være rettslig likestilt med adelsmenn og prester. Disse tiltakene var revolusjonærene fordi det ble slått en strek over den systematiske ulikheten som den gamle franske samfunnsordningen hadde hvilt på. Nasjonalforsamlingen vedtok en erklæring om menneskerettighetene. De prøvde å fastslå noen grunnleggende prinsipper med Inspirasjonen fra den amerikanske uavhengighetserklæringen.

Hva var det sentrale som skjedde under den franske revolusjonen?

–        Det første er at tanken om at alle mennesker er født like med visse grunnleggende rettigheter som ingen har lov til å krenke- blant annet retten til herredømme over egen person, retten til å tro, tanke og tale som en vil, og retten til å bli dømt etter skrevne lover og rettsak.

–        Det andre punktet er prinsippet om folkesuvereniteten, som innebærer politisk makt skal ha opphav i folket selv

–        Det tredje er at folket har medråderett i den politiske styringen gjennom valgte organer

–        Det fjerde punktet er at styreformen skulle være skrevne i konstitusjoner altså grunnlover.

1789-1791: Nasjonalforsamlingen lager et nytt politisk system i Frankrike:

–        Nasjonalforsamling – slutt på eneveldet

–        Ytringsfrihet

–        Utbredt stemmerett (Locke)

–        Maktfordeling (Montesquieu)

–        Skattlegging etter evne( rike betalte mer , fattige betalte mindre)

–        Næringsfrihet – slutt på privilegiene

–        Lokalt selvstyre

–        Kirken mistet mye makt – statskirke

Den franske revolusjonen var avgjørende for demokratiet. Tankene om demokrati ble født gjennom den franske revolusjonen. Den franske revolusjonen førte til at frankrike fikk et nytt demokratisk system.

Det var misnøye etter revolusjonen

–        Kongen hadde mistet all makt. ( spilte fortsatt en mindre rolle)

–        Adelen og kirken var misfornøyde fordi de hadde mistet privilegiene.

–        Bøndene fikk flere rettigheter, men var redd for at kirken skulle forsvinne

–        Mange hadde ikke fått stemmerett.( bare menn som tjente over en viss inntekt)

–        Mange mente at kongen hadde fått for mye makt, og noen mente at man skulle ta vekk hele monarkiet og innføre en republikk.

Noen syntes at reformene gikk for kort, andre for langt og etter 1791 oppstår kaotiske forhold i Frankrike. Det var altså mange grupper, og folket hadde ulike ideer om hva den franske revolusjonen skulle inneholde. Dette gjør at frankrike drives ut i en rekke borgerkriger, med terror osv, hvor folk ble halshugget.

Den blodige fasen av revolusjonen (1791-1794)

Mange var misfornøyde med forfatningen fra 1791 (Gikk den for langt? Gikk den for kort?)

Pengeproblemene fra eneveldsregimet– ble delvis løst ved at staten tok kirkens jord og la den ut til salg. Den nye kirkeordningen gikk ut på at alle geistlige skulle velges og lønnes av staten og alle måtte sverge troskap til myndighetene. Nesten alle biskopene nektet å avlegge troskapseden, som blant annet ville bryte båndet til pavestolen. Mange flyktet til utlandet. Til og med kongen ville ikke godta den nye kirkeordningen.– dette gjorde at kirken ble fiende av revolusjonen.

Frykt for at adel og konge (også i utlandet) skulle slå tilbake revolusjonen – kongen fanget etter fluktforsøk i 1791.

Både i den grunnlovgivende og i den lovgivende forsamlingen var det tendenser til partidannelse. De radikale var en liten gruppe, men hentet støtte fra aktive politiske foreninger, blant annet de såkalte jakobinerklubbene. De konservative var heller ikke tallrike, mange av dem var folk som hadde vært privilegert under det tidligere regimet, og deres viktigste mål var å opprettholde monarkiet. Mellom disse to gruppene stod flertallet av representantene, de moderate, som ofte ble manipulert av de radikale. Den politiske situasjonen var uklar-

De politiske klubbene ble dominert av radikale som ville føre revolusjonen videre.

De hadde mange fiender i utlandet, som følte seg mer og mer innblandet gjennom flyktningene og gjennom hvordan den franske kongefamilien ble behandlet på: Overklassen i nabolandene fryktet at revolusjonen skulle spre seg – Frankrike gikk til krig mot Østerrike og Preussen i 1792. folket i paris var redde for et militært nederlag, og hevn fra emigrantene. 10 august 1792 ble slottet der kongefamilien oppholdt seg, stormet av folkemasser. Kongen ble avsatt.

= KAOS OG FRYKT I FRANKRIKE: Hvem har egentlig makten?

Den radikale fasen av revolusjonen 1792-95

–       Etter mer uro i september 1792 ble det holdt valg til en ny nasjonalforsamling. Denne forsamlingen ble kalt konventet, Maxmillien Robespierre var leder. Han tok et oppgjør med de konservative og de moderate

–       Allmenn mannlig stemmerett

–       Ved å innføre allmenn verneplikt – ga Frankrike bedre krigshell

–       Kongen og dronningen henrettet (etter folkeoppstand) i januar 1793, og deretter også resten av kongefamilien

–       Samme året hadde Robespierre søkt politisk allianse med småkårsfolket i Paris, de som ble kalt for sanskulotter(uten knebukser): Forsøk på økonomisk hjelp til de fattigste, og dette var den første og eneste gangen under revolusjonen at det ble ført en politikk som skulle hjelpe de fattigste i samfunnet.

–       Likestilling – kvinner fikk rett

–       Kirken ble avskaffet – fornuften skulle råde

–       Ny tidsregning – 1792 = ÅR 0

I Paris i 1793 satte Robespierre i gang det som ble kalt skrekkveldet. Terror/ giljotinene: Politiske motstandere ble henrettet (40 000) (Men Robespierre fikk samme skjebne…)

Etter Robespierres død var det mange som hadde håp om fred og sikkerhet for lov og eiendom. Moderate storborgerskapet forsøkte å stabilisere Frankrike, men mange ulike grupper og syn gjør situasjonen kaotisk. Situasjonen i frankrike er at forskjellige grupper krangler, landet var i oppløsning og pengeproblemer.

I 1799 gjorde sjefen for den franske hæren, Napoleon Bonaparte statskupp. Sitter med makten i Frankrike til 1815. Utropes til keiser i 1804. Hvordan klarte han det?

–       Hæren hadde prestisje (I 1795 hadde den franske hæren vunnet flere seiere i utlandet, og dette gav hæren prestisje). Det ble nødvendig å holde erobringene gående slik at soldatene kunne livnære seg på fiendens bekostning. Derfor var det et behov for å ha militær innflytelse på statsledelsen i Paris. Slik hadde det seg at revolusjonens frankrike gikk over i et militærdiktatur og et erobringsvelde som vi må tilbake til Romerriket for å finne makten til.

–       Napoleon hadde et rykte som en dyktig hærfører, og gjorde strålende karriere.

–       «Ryddet opp» – ble populær. «Den sterke mann»

–       Gjeninnførte noen reformer. Delvis stemmerett

–       Sluttet fred med kirken

–       Likhet for loven – rettssikkerhet

–       Skolesystem – opplysning

Napoleonstida fra 1799-1815, hvordan ble det franske riket til, og hvordan brøt det sammen?

Napoleon hadde planer om å erobre storbritannia men måtte gi opp planene da britene knuste den franske flåten i slaget ved Trafalgar i spania i 1805.

Istedenfor satte Napoleon i årene 1805-1807 en rekke felttog mot andre europeiske land, og de slo Østerrike, Preussen, russland. De måtte gå i forbund med frankrike, altså alliere seg.– Storbritannia var hovedfienden.  Rundt 1810 kontrollerte Frankrike størstedelen av Europa (se kart s. 35), et stort frankrike som omfattet belgia, nederland og luxemburg sammen med deler av nord tyskland med unntak av Preussen. Disse områdene var kontrollert av frankrike. Som allierte stod Østerrike, Preussen, Russland, Danmark-Norge og Sverige.

Vendepunktet skjedde bare 3 år senere, og da ble frankrike slått ned. Det begynte med at Napoleon i 1812 gikk til angrep på de “allierte” Russland. Dette endte i en katastrofe, og tre av de andre allierte gikk over på Storbritannias side sammen med russland.

Forsøket på å stenge britiske varere ute fra Europa fra 1806 – kontinentalsystemet. Rammet Europa mer enn Storbritannia. Napoleon tapte i slaget ved Leipzig i 1813.

De allierte hærene gikk så vestover og nådde paris i 1814. Napoleon ble tildelt den italienske øya Elba som retrettsted. Men han vendte tilbake til Paris våren 1815, tok igjen makten i frankrike og prøvde en siste gang å vinne det europeiske herredømme. Denne drømmen ble knust ved det endelige slaget ved Waterloo i Belgia i 1815. Napoleon ble satt i et fengsel på øya st. Helena. Der døde han i 1821. Mange så på han som en helt, og mange så på han som en ulykke for frankrike.

Ulike syn på napoleonstida?

Europeisk synsvinkel

Et forsøk på å samle Europa under fransk lederskap. Franskmennene ville komme som befriere.

–       Forklaringen på det er først og fremst militær, de franske styrkene brukte en mer offensiv taktikk, enn motstanderne og de utviklet en forsyningstjeneste som gjorde det lettere å forflytte hæren raskere. Like viktig var franskmennenes ideologiske overbevisning. De ønsket ikke å komme som erobrere, men som befriere. Målet deres var å spre revolusjonen til hele det undertrykte europa. Denne misjonerende innstillingen styrket kampmoralen. Det var motstandere: mer og mer av krigskostnadene ble pålagt de landene som var erobret eller alliert. Stadig flere utenlandske soldater ble utskrevet til tjeneste i den franske hæren. De samfunnsgruppene som i første omgang hadde vært positive til Napoleons politiske reformer, vendte seg nå fra han. Lover og styringsverk etter franske revolusjonær modell ble oppfattet som fremmede. Stadig flere tok til orde for at et hvert land igjen burde ta i bruk sine egne institusjoner og tradisjoner. Disse nasjonalistiske holdninger satte en stopper for Napoleons alleuropeiske drøm.

Fransk synsvinkel:

Ville spre tanker fra revolusjonen – rettssikkerhet, sekularisert stat, likhet for loven, utdanningsmuligheter.

–       Napoleon innførte et autoritært styre og provosererte gamle republikanere ved å utrope seg selv som keiser. Han fratok folket den nyvunne retten til å bestemme over seg selv. Den almenne stemmeretten gikk tapt, ytringsfriheten hadde mange trange kår. Men viktige vinninger ble stående, deriblant likhet for loven, like utdanningsmuligheter, og sosial status etter fortjeneste. Rettsikkerheten ble avgjørende sikret i 1804 gjennom code civil, et moderne lovverk som erstattet et tidligere sammensurium av lover. Religionsfriheten ble sikret og staten ble sekularisert. D.v.s at staten skulle være religionsnøytral.

Hvilke ideer ble stående etter den franske revolusjonen

GJENNOMSLAG FOR:

–       Borgerskapet fikk gjennombrudd- ble ledende klasse( istedenfor adel og kirke)

–       Eneveldet forsvant

–       Særretter og privilegier ble avskaffet- forsvant gradvis utover 1800tallet

–       Likhet for loven og menneskerettigheter

–       Folkesuverenitet og maktfordeling

–       Nasjonalforsamlinger

–       Wienkongressen

Etter Napoleons fall hadde europeiske statsledere et overordnet mål å skaffe europa fred. Under Wienkongressen i 1814-1815 la de planer for det framtidige europa. De viktigste statene var Storbritannia, Preussen, russland, Østerrike og frankrike.

Den mest innflytelsesrike på kongressen var Metternich, som hadde to mål for kongressen: Han ønsket å hindre frankrike i å gjøre nye forsøk på ekspandering, og han ønsket å etablere en maktbalanse i europa, slik at ingen stater skulle true andre.

De 4 stormaktene som hadde slått frankrike fikk følgende landområder:

Russland: sikret seg finland og polen som ble egne stater i union med russland.( sverige mistet da finland men fikk i gjengjeld kongefelleskapet med Norge)

Preussen: fikk et større område i tyskland

Østerrike: tok den østlige delen av nord- italia.( Den vestlige delen, piemonte, ble et kongedømme som også omfattet Sardinia pavens egen stat. Pavens egen stat, kirkestaten ble også gjenopprettet.

Storbritannia: fikk oppfylt sitt krav om en bufferstat (en stat som vern mot angrep) ved den engelske kanal. Denne staten ble skapt av det som i dag er nederland og belgia.

Denne fredsordningen, og balanseringen av makten som skjedde på wienerkongressen la grunnlaget for den lengste fredsperioden i nyere europeisk historie. Men fredsoppgjøret, gav ikke rom for folks meninger, dermed kan vi si at fredsoppgjøret kastet vrak på de ideene om menneskerettigheter som hadde blomstret under den franske revolusjonen. Men, revolusjonen fortsatte som en drivkraft i fransk indrepolitisk og spredte seg i 1848 til en rekke europeiske stater.

 

Download PDF

1760 hadde det bodd europeere i Nord Amerika i 50 år. Innbyggerne i de 13 britiske koloniene styrte stort sett seg selv, og de var vant til en viss grad med frihet. I dette året(1760 var det svært få amerikanere som ønsket å bryte båndene med Storbritannia).

Få år etter i 1776, hadde situasjonen snudd seg på hodet. De ville ha Storbritannia ut! Hvorfor?

I 1763 hadde Storbritannia vunnet en avgjørende seier over rivalen Frankrike, i både India og i Nord Amerika i 7års krigen.

Britene mente nå at de 13 koloniene måtte være med å betale for den kostbare krigen, så de innførte nye skatter og avgifter. Dette likte ikke folket i Amerika, og det vakte stor oppstandelse. De 13 koloniene hadde aldri betalt skatter direkte til den britiske staten, og de mente det var uhørt å gjøre det så lenge de ikke var representert i parlamentet.

I 1774 sendte 12 av de 13 koloniene representanter til en kongress der de protesterte mot britenes politikk. Året etter gikk de til (1775) gikk de til krig mot Storbritannia, som varte frem til 1781. Uavhengighetserklæringen kom i 1776 og var i stor grad preget av opplysningsfilosofenes tanker. Kolonistene vant til slutt, fordi de fikk militær støtte var Ludvig den 16. i frankrike. Dette gjorde han så klart fordi han var i mot Storbritannia, og ville svekke deres makt. Ved freden i Paris i 1783 ble de 13 koloniene selvstendige fra Storbritannia, og USA var den første staten som europeiske nybyggere opprettet utenfor Europa.

Uavhengighetserklæringen la grunnlaget for en folkestyrt republikk, staten var konstitusjonell, og det var skiftelige regler for statsstyret. Grunntanken for uavhengighetserklæringen var at: Alle mennesker er født like og skal ha de samme rettigheter overfor staten (MEN: Betydelige begrensninger i dette) f eks så var det bare halvparten av de voksne mennene som fikk stemmerett. Uavhengighetserklæringen sikret menneskerettigheter: Rettssikkerhet, ytringsfrihet, trosfrihet, men slaveholdet ble allikevel ikke oppløst før en lang tid senere. Den amerikanske grunnloven bygget på tanker fra opplysningstida, som ideer om menneskerettigheter og folkelig politisk deltagelse var påvirket av fransk tenkning.

Historie – Opplysningstiden

Posted i kategorien Historie on the 07.02.2012
Download PDF

Opplysningstiden: er en tankeretning som er kjent fra hele europa på 1700tallet, men som hadde sterkest fotfeste i frankrike. Montesquieu og Voltaire var de fremste representantene for den nye tenkningen.

Opplysningsfilosofene: Stilte spørsmål til vedtatte sannheter og mente at alt skulle bygge på fornuften – også hvordan landet ble styrt. All argumentasjon som ikke var bygd på fornuften, var ugyldig, og undertrykkelse var i strid med fornuften. De gikk til angrep på gamle autoriteter, og særlig på religionen. Naturen var fornuftig, og som et naturlig vesen er mennesket fritt. Det var ingen fornuftige grunner til at noen skulle herske over andre, og ingen fornuftige grunner til å hevde at noen mennesker ble født bedre enn andre. Disse tankene ble viktige våpen i kampen mot nye og friere styreformer.

De franske tenkerne fikk inspirasjon fra engelskmannen John Locke, som hadde kritisert eneveldet. Locke mente at samfunnsstyringen skulle bygge på en samfunnskontrakt, mellom de styrende og de som ble styrt. Det er hos folket makten ligger, og et styre kan ikke kalles lovlig dersom det ikke bygger på folkeviljen. Det er denne tanken som kalles folkesuvereninitetsprinsippet: de som skal styre får sin makt fra folket, på betingelse av at de styrende beskytter folkets rettigheter. Gjør de ikke det kan folket avsette dem igjen. Til gjengeld forplikter folket seg til å følge lovene og påta seg de nødvendige byrdene som staten pålegger dem, som f eks å betale skatt. John Locke kritiserte derfor eneveldet.

Montesquieu bygde videre på folkesuverenitetsprinsippet og utformet maktfordelingsprinsippet, og han mente at for at maktmisbruk skal unngås må statens makt være delt i : makten til å styre landet(utøvende makt), makten til å gi lover(lovgivende makt) og makten til å dømme etter lovene( dømmende makt).

Jean Jaques Rousseau var opprørsk. Han dyrket det naturlige og enkle. Sivilisasjonen hadde ødelagt menneskets opprinnelige gode natur, og den private eiendomsretten var opphavet til all elendighet fordi den fremmet egoismen. Ble den private eiendomsretten fjernet ville menneskene være i stand til å handle spontant utifra en felles vilje til det gode, som Rousseau kalte almennviljen.

Men det var tankene til Locke og Montesquieu som fikk betydning for den praktiske utformingen av nye styreformer.

Historie – Romeriket og romernes erobring av Europa

Posted i kategorien Historie on the 07.02.2012
Download PDF

Hvorfor ble Roma et imperium?

Roma ble grunnlaget på 600-500-tallet langs elva Tiberen, omgitt av etruskerne i nord og greske bystater i sør. Fra 600-700 år, erobret Roma områder fra Persiabukta i øst, Portugal i vest og fra Egypt i sør til Skottland til nord. På 100-tallet e.kr styrte Roma et imperium med 60 millioner innbyggere.

Ulikhetene mellom Roma og Hellas er at grekerne etablerte kolonier rundt middelhavet men klarte aldri å gjøre se til enehersker over ett større område. Bystatene var små og fattige og de slet hverandre ut gjennom interne stridigheter/krig. Grekerne hadde nok med å forsvare seg selv. Mens romerne hadde mobilisert større hærer som utvidet frensene for riket i over 500 år.

Romerne erobrer Italia

Suksessfaktorene for romerne var først innførte de en splitt-og-hersk-taktikk og deretter bygget de allianser. Romerne hadde inngått avtaler med 150 små stater på den italienske halvøya. Romerne passet på at taperne ikke ble behandler for hardt, taperne fikk lov å styre seg selv og slapp å betale tributt. Forholdene forbedret seg etter hvert, og alle som var allierte i den italiske halvøya oppnådd full borgerrettigheter.

Romerne stilte også KRAV til sine allierte. Områdene som var erobret, ble tvunget til å stille krigere til disposisjon for romerne. Slik kunne de stadig få nye soldater. Som takk for hjelpen fikk de erobrede områdene være med på å dele noe av gevinsten ved at stadig nye områder ble erobret. Soldatene ble gjerne lønnet med jord, slik klarte romerne å snu sine tidligere fiender til å bli trofaste allierte.

Forskjellen mellom Athen og Roma var at Athen utvidet ikke bystatene etter hvert som imperiet vokste. De prøvde alltid å styre et stadig større område med grunnlag i samme antall athenere som tidligere. Romerne inkluderte de underlagte områdene i Italia som allierte seg og etter hvert som en del av selve bystaten. Dermed fikk da Roma den militære makten til å vokse samtidig som imperiet ble større.

Den romerske republikk

Romerne slo den etruskiske kongen omkring år 509 f.kr, og innførte en republikk som vil si en stat uten konge.

Likhetene akkurat som grekerne hadde et styringssystem som oppfattet folkeforsamling, embetsmenn og et råd av eldre, hadde romerne kalt folkeforsamlingen deres kenturieforsamling og hadde mange av de samme funksjonene som folkeforsamlingen i Athen. De godkjente lover, utnevnte embetsmenn og avgjorde spørsmål om krig og fred. Men den romerske forsamlingen fikk aldri så mye makt som den athenske. Den romerske republikken ble styrt av en liten gruppe rike familier.

Tidligere ble Roma styrt av en gruppe slekter, patrisiatet, denne gruppen hadde mest religiøs og politisk makt. Patrisiatet kom i konflikt med plebeierne, som var en gruppe fattig borgere som følte seg overkjørt av de rike og mektige. Patrisiatet hadde ett maktmiddel, de kunne true med militær streik, fordi staten var avhengig av at de stilte opp som soldater.

Romernes ekspansjon utenfor Italia

På 400-300 tallet f.kr førte de årlige slagene til at krigsføringen ble en del av kulturen. De utviklet en militaristisk ”machosamfunn” der militærtjenesten ble det sentrale arbeidet for unge menn. Dersom noen ønsket å gjøre politisk karriere, gikk veien om suksess på slagmarken.

I 264 kontrollerte romerne den italiske halvøya, neste skritt var å nedkjempe øyene rundt, dvs. Sicilia, Korsika og Sardinia. Deretter sto Nord-Afrika og Spania for tur.

Tributtinntekter og politiske spill

Under erobring av Italia slapp de erobrede områdene å betale tributt og ble etter hvert integrert i den romerske republikk. Ekspansjonen rundt Middelhavet var organisert på en annen måte, her ble det opprettet en rekke provinser. En provins var virkeområder til en romersk embetsmann. Embetsmannen hadde ansvar for å opprettholde ro og orden og for å kreve inn tributt. En del av inntektene til Roma kom fra provinsene, og resultatet var stor veldstandsøkning blant de rike.

To hovedkiler til denne velstanden: Krigsbytte og Tributt. Inntektene fra provinsene ble en viktig drivkraft for erobring av nye områder. Da romerne slo grekerne, tok de 150 000 krigsfanger som ble gjort til slaver. Slavene ble gjort om til arbeidskraft på enorme gods. Tributten finansierte store byggeprosjekter som templer, palasser og badeanstalter, veier, broer og akvedukter (vannledninger). De store inntektene gjorde at folk som hadde borgerretigheter, slapp å betale tributt under republikken.

Politikere trengte store økonomiske ressurser, og de hadde en sentral ordning som var ett forhold mellom patron(beskytter) og klient (avhengig person, ble brukt om bønder). En patron hadde plikt å ta deg av klienten. Patronen kjøpte seg politisk støtte ved å dele ut gaver, penger, jord hus og rentefri lån. Klienten kunne som gjenytelse tilby sin stemme i folkeforsamlingen.

Slaveriet 

Det var vanlig med slaver både i Hellas og Romerriket. De kunne kjøpes og selges og hadde ingen rettigheter. Slaveholdet hemmet den teknologiske utviklingen, dette er pga at slavene var lite motiverte for å forbedre produksjon siden, siden de selv hadde lite å tjene på slik framskritt. Overklassen var lite engasjerte i de jordnære sidene av produksjon, det vil si hvordan slavene arbeidet, så lenge de arbeidet. Resultatet av slaveholdet var derfor at det manglet motivasjon for teknisk forbedring.

Fra republikk til keiserdømme

Gaius Julius Caesar var en vellykket general. Cæsar erobret hele Gallia, som er dagens Frankriket og Belgia. Inntektene av felttoget var enorme og soldatene fikk sin del av utbyttet. Medgangen i Gallia gjorde at Cæsar våget å utfordre politikerne i Roma. Hæren hans visste seg å være den sterkeste og gjorde seg til enehersker over Romerriket. Cæsars store maktambisjoner ble en trussel mot andre i aristokratiet. Problemet var at de være en maktbalanse mellom folkeforsamlingen, senat og embetsmenn og systemet hadde ikke rom for diktator. Han ble drept 15. mars år 44 f.kr.

Augustus og Pax Romana

Augustus (Oktavian) var adoptivsønnen til Cæsar, han gikk av med seieren etter den interne striden etter Cæsars død. Han skjønte han var avhengig av aristokratiet og sørget for å gjenreise deler av det republikanske systemet som hadde brutt sammen. Augustus kalte seg for princeps, som betyr den første blant likemenn. Det ble stadig samlet mer makt hos Augustus, og keisertiden ble innledet med ham. Han fikk kontrollen over hæren og han hadde vetorett dersom han var uenig i vedtakene i folkeforsamlingen og senatet, Likevel greide han å bli godtatt av senatet og de store folkemassene. Augustus regjerte i 45 år, og styret hans var innledningen til storhetstiden i Romerriket, Pax Romana (den romerske ferden), som varte i 200 år.

På vei mot undergangen 

På slutten av 100-tallet e.kr begynte motgangen for romerne. Romerriket brøt sammen pga ytre press og indre press.

Tapte slaget mot germanerne som hadde slått seg sammen til slagkraftig hær, og på 3 dager klarte germanerne å utslette 30 000 mann fra den romerske hæren. På 160-tallet e.kr begynte germanske riker å angripe romerne i nord rundt elva Donau. Den andre trusselen som kan utenfra, var sykdommer. På 160-tallet brøt de ut epidemier i riket som fortsatte å ramme Romerriket i de neste århundrene.

Velstanden i Romerriket var basert på at riket stadig la seg under nye områder, da dette ikke lenger var mulig måtte det brukes stadig større ressurser på å forsvare en grense som egentlig var blitt for lang til å kunne forsvares.

De sterkeste hærførerne kjempet seg i mellom om kontrollen over makten i Roma, i løpet av 49 år hadde Romerriket 23 keisere. De sentrale myndighetene i Roma klarte ikke å holde kontrollen over yttergrensene av riket. Før hadde de borgerne hatt skattefritak, og tributten kom fra de erobrede provinsene. Nå måtte også borgerne begynne å betale tributt. Mer makt ble samlet hos keiseren og militære.

Oppsummering av undergangen:

Epidemier tok livet av store menneskemasser, tributten ruinerte store deler av befolkningen og presse fra de germanske kongene ble etter hvert for stort, dette førte til at romerriket var på vei mot undergangen.

Kristendommen

Kristendommen ble en misjonsbevegelse som spredte seg over hele middelhavsområdet. I Romerriket var det mellom 5 og 10 % av befolkningen i riket kristne. Den negative holdningen som de romerske styremaktene hadde til kristendommen, snudde seg på 300-tallet. Konstantin den store som var keiser fra 306 til 337, var den første som valgte å alliere seg med kirken. I 391 ble kristendommen offisiell statsreligion i Romerriket.

Grunnen til at keiserne valgte kristendommen som religion som allianse partner var fordi verdensriket passet godt sammen med universalismen i kristendommen, det vil si tanken om denne religionen skulle gjelde alle folkeslag. Kristendommen stilte også krav om disiplin og lydighet og dette gjorde at den ble ettertraktet for eneveldige keisere som hadde behov for lojale undersåtter. Kristendommen ble etter hvert utbredt over hele Europa.

Øst-Vest-Øst

Det europeiske sentrum ble først flyttet vestover til Roma, men det ble bare en parentes. I 395 ble Romerriket delt i to, i Vestromerriket og Østromerriket. Sentrum i riket flyttet seg da østover igjen, til Bysants (Konstantin flyttet hovedstaden i Romerriket til Bysants, som senere het Konstantinopel som er dagens Istanbul). Østromerriket opplevde sin storhetstid på 500-tallet under keiseren Justinian (527-565), som prøvde å gjenerobre det tidligere Vestromerriket. Styreformen i østromerske riket hadde en sterk kopling mellom religion og politikk. Keiseren var overhode for kirken som i dag kalles den ortodokse kirken. Keiseren utnevnte og avsatte biskoper slik de selv ville. Vestromerriket gikk under på 400-tallet mens den østlige og rikeste delen varte helt fram til 1453.

Kontakter over det eurasiatiske kontinentet i antikken

I perioden mellom 200 f.kr og 500 e.kr ble det mer regelmessig kontakt mellom kulturene på det eurasiatiske kontinent. En av årsakene var at stabile og omfangsriket imperier som Romerriket og det kinesiske Han-dynastiet styrte store deler av kontinentet i denne perioden. Slike riker skapte større trygghet for mennesker som la ut på farefulle reiser mot fremmede land.

Silkeveien bandt Eurasia sammen langs to hovedruter, en av rutene gikk over landet fra Romerriket i vest gjennom sentral Asia til Han-dynastiets hovedstad Luoyang. Den andre gikk sjøveien ut Rødehavet og Persiabukta, gjennom Indiahavet til Sørøst-Asia og til de sørlige delene av Kina. Hver eneste område hadde sine spesialiteter og langs silkeveien ble det etablert en utstrakt handel med som på den tiden var luksusvarer for de rike og mektige.

Silkestoffer ble eksportert fra Kina, bomullstoffer fra India, kryddersorter fra Sørøst-Asia, kanel ble produsert i Kina og pepper i India. Kryddersortene kunne brukes til mer en i dag, som medisin, elskovsmiddel og parfyme.

Romerne var med i dette handelsnettverket, det utgjorde 90 % av romernes import er fra Kina. Romerne hadde å tilby i bytte som glassvarer og smykker som var attraktivt for rikfolk i Østen. Europeerne betalte for asiatiske varer med gull og sølv. Middelhavsområdene egnet seg til dyrkning av druer og oliven, vin og olivenolje var da viktige eksportartikler.

Det var ikke bare handelsvarer som ble fraktet langs silkeveien. De reisende brakte med seg religiøse forestillinger, filosofi, vitenskap og sykdommer.

 

Historie – Norge på 1800 tallet

Posted i kategorien Historie on the 07.02.2012
Download PDF

Hovedtrekk ved den industrielle revolusjonen og hvilken betydning den fikk for næringsutviklingen og sosiale forhold i det norske samfunnet.

Det moderne Norge:

På 1800 tallet fikk en industriell revolusjon i Norge. I løpet av dette tidsrommet ble Norge integrert i den utviklende delen av verdensøkonomien. Norge var preget av primærnæringer (fiske, poteter, korn) og selvforsyningshushold (de melket kuene selv) I løpet av 1800 tallet blir Norge modernisert. Det vil si at Norge ble et moderne industri samfunn med økonomiske vekst.

Den industrielle revolusjonen begynte da nye spinne- og vevmaskiner ble tatt i bruk for å dekke etterspørselen etter billig klær til den raskt økende befolkningen. Industri samfunnet førte med seg overbefolkede byer med mange miljø problemer, dårlige hygieniske forhold og lange harde arbeidsdager i fabrikkene.

Middelklassen og arbeidsklassen vokste sterkt og dette førte til at mange arbeidere ville ha et bedre rettferdig samfunn.

Norge ble hardt rammet etter napoleonskrigene og det oppstod en økonomisk etter krise. Norge måtte fungere som et selvstendig stat for at dette skulle gå måtte det ryddes opp i de økonomiske kaoset.

Økonomi:

Trelastnæringen hadde vært en av de viktigste eksportnæringene i Norge, men England innførte en høy importtoll som gjorde at norske trelasteierne gikk konkurs og dette førte til at den økonomiske overklassen i Norge forsvant, men trelastnæringen kom seg opp igjen og eksporterte til Nederland og Frankrike.

På grunn av dårlig tider for trelasten, så ga dette nedgang for det norske skipsfarten. Mange av skipene var eid av store trelasteiere, og forsvant når de gikk konkurs.

Etter hvert så vokste det fram et borgerskap som representerte middelklassen i Norge. Grunnen til dette var at mindre skip og mindre selskaper som drev med skipsfart tok over.

Politikk:

Det var en strid i parlamentarismen. Det var en intens politisk kamp i 1870 og 1880 årene mellom embetsmennene og (nye grupper) Parlamentarismen er et prinsipp som går ut på at en regjering må ha flertall i nasjonalforsamlingen for sin politikk. Det parlamentariske prinsippet fikk sitt gjennombrudd i 1884. I 60årene stod Johan sverderup i spissen for statsrådssaken. Han krevde at statsrådene skulle møte opp i stortinget årlig.

Regjeringen som var dominert av embetsmenn var redd for å få mindre makt dersom statsrådene måtte opp i stortinget. Kong Oscar den 2 nektet å godkjenne vedtaket. Statstråd saken utviklet seg en strid hvor kongen brukte vetoretten sin. Stortinget vedtok tre ganger at statsrådene skulle ha adgang til nasjonalsamlingen, Sverdrup reiste riksretten mot regjeringen. Kongen og regjeringen bøyde av, regjerringen gikk av og Johan Sverdrup ble utnevnt til Norges første statsminister (1884) (regjeringen og kongen stod sterkt sammen og kongen brukte vetoretten sin og sa nei, men stortinget prøvde igjen og kongen kunne ikke bruke vetoretten fordi han allerede hadde brukt den opp)

Men produksjons økningen skyldes på grunn av befolkningsøkningen.

Gjør rede for demokratiutvikling i Norge fra 1800-tallet og fram til 1945 og analyser drivkraften bak den utviklingen.

Videre skjer det store endringer innenfor økonomien og politisk styring av landet, og Norge demokratiseres.
Den senere utviklingen er at regjeringen må møte opp hver fredag en gang i uken i stedet for en gang i året og legge frem det de har. Stortinget må legge frem forslaget og regjeringen må legge frem forslaget videre til kongen også blir det valg og folket stemmer. (hvis ikke kongen eller dronningen er til stedet så blir møtet holdt i statsrådsaken på statsministerens kontor. Regjeringen ledes av statsministeren.

Historie – Dansk-norsk union oppløsning

Posted i kategorien Historie on the 05.02.2012
Download PDF

a)    Det finnes 3 ulike forklaringer på hvorfor den dansk norske unionen ble oppløst i 1814. Den første forklaring kan jeg si kort om; at folket ble undertrykt og nordmennene ble lei dette og ville ikke lenger være i union med Danmark, og at Norge måtte betale skatt og all pengene ble brukt i Danmark og ingen ting ble brukt i Norge. 2. forklaring var at Norge begynte å bli modne, folketallet steg, det ble befolkningsvekt, det ble en økonomisk utvikling på grunn av skipsfart, fisk og gruvedrift. Det var embetsmenn og borgerskap og derfor tenkte Norge at nå klarer vi oss selv og kan bli selvstendige. 3. forklaring er på grunn av utenrikspolitikken, Norge ble en kast ball i krigen, Danmark – Norge var egentlig nøytrale men når frankriket skulle i ”angrep” mot England så måtte Danmark Norge være med. Norge ble trukket med i krigen på Napoleons side og derfor ble det forbud mot skipsfart, og handel mellom det europeiske fastlandet og England.

b)    Den mest sannsynlige forklaringen er den 3. utenrikspolitikken. Norge ble en slags kastball og måtte være med i krig, og det ble forbud for Norge om å handle med England. Britene ble derfor litt redde kan du si og gikk til angrep mot Norge og derfor ranet britene den Dansk – Norske krigsflåten. Britene ble spesielt redd fordi Norge forsynte England med tre last og Danmark hadde kontroll over britisk handelsrute gjennom Østersjøen og Danmark – Norge hadde størst krigs og handelsflåter etter England. Norge førte til at de tapte handelsflåten og fikk få kornforsyninger og det ble landkrig mot Sverige. Flere mente at det var bedre om Norge allierte seg med svenskene, blant annet Herman Wedel Jarlsberg. Konklusjon: Norge ble kastball mellom land, selvstendighet, frihet kom som en gave som et resultat av utenrikspolitikken. Den første forklaring om at Norge var undertrykt og måtte betale skatt er lite sannsynlig. Norge betalte mindre skatt en danskene gjorde, men det som var at Norge ville ha en egen bank ”norges bank” og ha universitet men det fikk dem ikke og derfor var de på en måte avhengig av Danmark og måtte reise ned til København for å studere. 2. forklaringen er mer sannsynlig og gir litt mer mening, det er sant at befolkningsveksten økte og det ble handel og Norge fikk borgerskap og embetsmenn, men den 3. forklaringen er egentlig grunnen til at Norge var på vei til selvstendighet.