Download PDF

Immanuel Kant ble født i den østprøyssiske byen Kôningsberg. Han kom fra et kristent hjem og det har hatt en viktig bakgrunn for hans kristne overbevisning. Immanuel var ansatt på et universitet i Kôningsberg som professor i filosofi, og ble derfor kalt en fagfilosof. Han var en typisk professor som bare levde for sine teorier og ideer. Han giftet seg aldri, og levde som ”en klokke”. Kant skrev en rekke bøker hvor de to mest kjente er:

  1. ”Kritikk av det rene fornuft”
  2. ”Kritikk av det praktiske fornuft”

Kants syn på verden:

Kant mente at både sansing og fornuft spiller en viktig rolle når vi erfarer verden. ( heftet)

Kant kalte ”tid” og ”rom” for menneskets to oppfatningsformer. Han understreker at disse to ”formene” i vår egen bevissthet går forut for enhver erfaring. Det at vi oppfatter ting i tid og rom er en medfødt egenskap.

Kant mente at det måtte opprettes et ”folkeforbund”. I en bok skrev han at alle land måtte gå sammen i et ”folkets forbund”, som skulle sørge for fredelig fellesskap mellom de forskjellige nasjonene. Omtrent 125 år etter at boka hans kom ut i 1795, ble det såkalte ”forlkeforbundet” opprettet etter den første verdenskrik. ”Folkeforbundet” ble erstattet av FN etter at den andre verdenskrig. En kan si at Kant har vært en ”fadder” til FN ideen. Kants poeng med en internasjonal rettsordning var å forhindre krig. I dag er en av FNs hovedmål å sikre fred mellom verdens stater, og hindre at statens selvstendighet ikke blir krenket.

 

 

 

Download PDF

John Stuart Mill var en britisk filosof og økonom som regnes som en av de viktigste tenkerne innenfor den liberale tradisjonen. Han var sønn av en annen liberalist, James Mill, og han viet hele sitt voksne liv til å videreutvikle de politiske sidene av det liberale tankegodset. Mill var politiker og satt i underhuset i parlamentet i England.

John Stuart Mill blir sett på som en av de viktigste tenkerne innenfor sosialliberalismen, og var med på å bane vei for prinsipper vi fremdeles anser for å være grunnleggende demokratiske og menneskerettligste verdier. Han er kjent for boken han skrev om frihet; ”On Liberty.”

Mills syn på mennesket:

Utgangspunktet for Mills ideer var ønsket om å beskytte individets frihet. Mennesket er født fritt og med visse ukrenkelige rettigheter som ingen kan ta fra dem. Det enkelte individ bør derfor gis mulighet til å gjøre slik de selv vil, så lenge det ikke er til skade for andre. Mill mente at først når det blir gjort urett for andre, er det riktig å sette grenser for det enkelte menneskers frie livsutfoldelse.

Mills syn på verden og politikk:

På 1800 – tallet var den liberale statsoppfatningen dominerende. Mill trakk et skarpt skille mellom staten og samfunnet, Staten var et nødvendig onde som i minst mulig grad burde gripe regulerende inn i samfunnslivet. Idealet var den såkalte nattvekterstaten som begrenset seg til å holde ro og orden, sikre landet mot ytre fiender og legge forholdene til rette for det frie markedet. Som andre liberalister var Mill særlig opptatt av å hindre statlig maktmisbruk. Han ønsket seg en ”begrenset” stats, som i så liten grad som mulig grep regulerende inn i samfunnslivet. All konsentrasjon av makt representerer en fare for maktmisbruk, hevdet Mill. Det er derfor nødvendig av det politiske system blir organisert på en slik måte at makten blir spredd og makthaverne kontrolleres. Et folkevalgt parlament som kan holde regjeringen og byråkratiet i ørene, er derfor viktig. Det samme er ytrings- og organisasjonsfrihet, som sikrer at individene kan si sin mening og slutte seg sammen i organisasjoner for å kjempe for interessene sine.

Mills syn på kvinner:

Mill var opptatt av at kvinner skulle ha allmenn rettigheter, og på denne måten var Stuart Mill en pådriver for kvinners rettigheter. Han gikk i bresjen for at kvinner skulle ha en yrkeskarriere selv om de var gift, og diskuterte også på en forsiktig måte skilsmisse, selv om han i denne saken ikke trakk noen bastant konklusjon. I bunnen av dette engasjementet ligger en rettighetstenkning som knyttes til individet uavhengig av kjønn, rase og klasse.

Download PDF

Forklar Descartes’ utsagn «Cogito ergo sum».

Descartes lette etter en metode for å avgjøre om en oppfatning er sann eller ikke, og han mente at det derfor var best å begynne med å tvile på alt, og gå sakte frem for å finne ut hva det er umulig å tvile på. Han mente man skulle tvile på alt man sanser, som f.eks. om man er våken eller drømmer, men også på matematiske grunnsetninger (som 2+2=4: illusjon?), og begynner derfor også etter hvert å tvile på sin egen eksistens. Descartes mente at hvis det finnes tvil, må den være noen som tviler. Å tvile er å tenke, altså vet han at han tenker, og for å kunne tenke må han finnes, derav kom den filosofiske setningen “Cogito, ergo sum”: “Jeg tenker, derfor er jeg”/”Jeg tenker, altså er jeg til.”

Hvordan kom Descartes frem til sitt «Gudsbevis»?

Descartes tar i bruk Det ontologiske gudsbeviset som går ut på at 1. Gud er et fullkomment vesen, 2. Å være fullkommen innebærer å eksistere og 3. Gud eksisterer. Descartes mente selv han var et ufullkomment vesen, men var likevel bevisst om at det fantes et uendelig vesen som var fullkomment. Og etter som det er umulig å skape noe større enn seg selv, måtte det fullkomne vesen eksistere og gitt han en bevissthet om seg selv (“på samme måte som en håndverkers signatur finnes på dennes produkter”).

“Det faktum at jeg vet at gud eksisterer og er fullkommen, betyr at jeg kan ha tillit til ham. Han vil ikke som den onde ånden, bedra meg. Forutsatt at jeg gjør det som kreves av meg, er oppmerksom og gjennomfører den disiplinerte tenkningen som kreves av meg, kan jeg være sikker på at alt det som fremstår klart og tydelig for meg, er sant – selvfølgelig ikke ved sansene, som jeg allerede vet bedrar, men ved min ånd, den delen av meg som både begriper gud og også matematikk, noe sansene ikke kan”

I erkjennelsesfilosofien blir Descartes regnet som en rasjonalist. Hva menes med det? 

En rasjonalist er en som legger vekt på fornuften og tenkning (tidligere erfaringer). Descartes velger å tro på det han kommer frem til fremfor det man kan komme frem til ved å observere virkeligheten – ikke ved å se ting, men ved å tenke seg frem til det (f.eks. hans overbevisning om at dyr ikke har følelser).

Download PDF

Polisstaten

Fra Mythos til Logos

 

Hva er antikken?

•Tid: ca 700 f.Kr til ca 500 e.Kr (476)

•Gresk og romersk kultur dominerer områdene rundt middelhavet

•Grekerne først ute – til ca 300 f.Kr.

•Alexander den store, død 322 f.Kr

•Romerriket, fra ca 200 f.Kr til 476 – et imperium

 

Polisstatene – forhistorie

•Palasskulturene går under ca 1200 f.Kr

•Mørke hundreår (1100-750 f.Kr.). Skriftspråk, håndverkstradisjoner, palasser blir borte

•Polis oppstår ca 700 f.Kr i dagens Hellas og Tyrkia

 

Hva er en polis?

•Bystat med noen få tusen innbyggere

•Sentrum med byhøyde (akropolis), bymurer og jordbruksland rundt

•Agora – byens torg – og senter for handel og politikk

•Styret i polis er spesielt: Makten er delt.

•Aristoteles (384-322 f.Kr.): mennesket skiller seg fra andre skapninger pga to ting: tenkeevne og taleevne –

•disse kan bare utvikle seg i møte med andre mennesker – i polis

•I palasskulturen er den samlet hos en konge/hersker.

 

Hvorfor oppsto polis?

•Økt behov for forsvar? Folkevandringstid

•Jern – det demokratiske metallet – billigere og bedre enn bronse. Flere får tak i det gode jernet – makten til eneherskere svekkes (mister metallmonopolet)

•Militær organisering: soldattjeneste fører til politisk innflytelse

•Utvandring og grunnleggelse av kolonier: økt behov for samarbeid til oppbygging og forsvar
Politisk styre i polis

Aristokrati deler makten (først)

•Aristoi = de beste

Demokratisk utvikling (etter hvert)

•Demos = folk, kratein = styre

Organisering av polis:

–Embeter (valg)

–Rådsforsamling – bistår emb.menn i styre av staten

–Folkeforsamling – flere frie borgere

•Grunnlag for makt i polis: rikdom (handel, jordeiendom) og familiebakgrunn

•Systemet fungerer: derfor sprer det seg

 

 

Demokratiet i Athen: forutsetninger for at den kunne oppstå

Alfabet bygget på lydtegn – som var lett å lære: mange kunne skaffe nødvendig informasjon

God økonomi: kolonier ved Svartehavet, handel, gruver, slaver

Krigføring: hoplitt-taktikken: alle som deltar i krig får borgerstatus – behov for mange. Krigsflåten: behov for roere – alle fikk borgerstatus – uavhengig av inntekt

Religionen – ikke forvaltet av presteskap med monopol på kunnskap

 

Athen og demokratiet
– et grovriss

•Tyrannstyre versus aristokrati

•Politiske reformer ved Solon 600 f.Kr.

•Eiendom (rikdom) grunnlaget for innflytelse – dermed får flere makt

•Skriftlig konstitusjon: fast og kontrollerbar

•Etter periode med tyrannstyre: Kleistenes lager nye reformer basert på Solon. Enda flere får makt (fyler og demer) (ca 500)

•Perserkrigene: hoplitter og krigsflåte (490-480)

•Folkeforsamlingen får avgjørende makt. Embetsmenn velges ved loddtrekning

•Demokrati? 40 000 av 300 000 kan stemme. Kvinner og slaver har ingen makt.

 

Hva er nytt i antikkens verden?

Fordeling av makten – begynnelsen på demokratiet

Ny tenkemåte – fra mythos til logos

•Fordi: når makten er delt må en diskutere seg fram til den beste løsningen

•Makten ikke basert på religiøse forklaringer, men logiske: Hva er det best å gjøre nå? Og hvorfor?

•NB: ny tenkemåte utelukker ikke gammel: de eksisterer side om side

 

Sjøforbundet og kriger
(realhistorie)

•Hellas angrepet av perserne 490 og 480 f.Kr. Felles front mot inntrengerne – det deliske sjøforbundet ledet av Athen. Sparta sterkest på landjorda. Hellas seirer.

•Athen fortsetter å kreve inn skatt av andre byer – bruker penga på luksus.

•Borgerkriger/innbyrdeskriger ca 440-300-tallet. Athen taper mot Sparta – men alle er svekket.

 

Hellenismen – 300- ca år 0.

•Filip av Makedonia erobrer svekket gresk verden.

•Alexander den Store (død 322 f.Kr) erobrer kjemperike. Sprer også gresk kultur.

•Hellenisme: gresk religion (ganske fri), mytologi, filosofi, arkitektur sprer seg i Midtøsten.

•Alexandria

 

 

Historie – Fattigdom i verden

Posted i kategorien Historie | Historie og filosofi on the 04.02.2012
Download PDF

Vår skyld?  Vårt ansvar?

Mer en 2,8 milliarder mennesker, nesten halvparten av jordas befolkning, lever i fattigdom og for under 2 dollar, ca. 14 kroner, dagen. Det er nok til et kneippbrød eller 100 gram sjokolade i Norge. Rundt 1,2 milliarder, 20 % av verdens befolkning, lever for mindre enn 1 dollar om dagen. For det får du 1 liter melk eller en liten yoghurt. Den største andelen fattige finner vi i Asia og Afrika. I Sør-Asia lever 25 % av befolkningen, 500 millioner, i absolutt fattigdom, det vil si for under 1 dollar om dagen. I Afrika sør for Sahara, lever nesten halvparten, ca 300 millioner, i absolutt fattigdom.

Begrepet fattigdom omhandler ikke bare mangel på penger og inntekt, slik som det lenge har vært. Fattigdom er mangel på muligheter til muligheter til å leve et langt og sunt liv med en viss levestandard, frihet, verdighet, selvrespekt og respekt fra andre.

De fleste som lever i fattigdom i dag mangler både penger, utdanning og kunnskap og har mange helseproblemer. De har derfor liten mulighet til å forbedre situasjonen og komme seg vekk fra fattigdommen på egen hånd, og havner ofte i en ond sirkel.

De fattige har som regel liten eller ingen utdanning, og får derfor store problemer med å skaffe seg en godt betalt jobb i forhold til de som har utdanning. De fleste mangler også rent vann og grunnleggende helsetjenester, og sliter ofte med dårlig helse og sykdommer. Dette gjør det veldig vanskelig å jobbe fulltid, noe som igjen fører til lavere inntekt og at det blir enda vanskeligere å komme seg ut av fattigdommen. Et enda større problem dukker opp hvis forsørgeren i en fattig familie får helseproblemer. Inntektene går ned, kanskje andre familiemedlemmer må være hjemme å pleie den syke, og utgiftene stiger på grunn av behov for medisiner og helsetjenester, noe som kan få katastrofale følger for en familie.

Generelt sett får også de fattige mange flere barn enn andre, og ofte flere barn enn de greier å forsørge. Fattige foreldre med mange barn kan bli nødt til å prioritere et barn foran ett annet, fordi det ikke er nok mat til alle. Barn i fattige familier blir også ofte tvunget til å slutte på skolen, fordi familien ikke har råd til å betale skoleutgiftene, og må sende dem ut i for å arbeide for å gi familien inntekter. Slik ender også barna opp uten utdanning, havner i den samme situasjonen som foreldrene og fattigdommen går i arv.

Et annet problem for de fattige og u-landene er HIV/AIDS, som er spesielt utbredt i u-landene i Afrika. Hver eneste dag blir rundt 15 000 smittet av HIV, og i 2010 vil 40 millioner barn ha mistet foreldrene sine på grunn av sykdommen. HIV/AIDS kan ramme de produktive delene av samfunnet i de sårbare landene, og gjøre kampen mot fattigdommen enda vanskeligere.

De fattige utviklingslandene har også store problemer med sterk politisk uro og væpnete konflikter. Av verdens 38 fattigste land, er hele 20 i en væpnet konflikt eller nettopp ferdig med en væpnet konflikt. Kostnadene som følge av konfliktene kan skape store problemer for den allerede dårlige økonomien og ramme sivilbefolkningen hardt.

Mange av u-landene har lenge hatt ganske store naturressurser, og har fått det meste av inntektene sine fra salg av råvarer til de rike industrilandene, mot at de kjøper ferdige industriprodukter tilbake. Men de siste årene har det vært et kraftig fall i råvareprisene, mens prisen på industriproduktene har steget. Det har ført til store problemer for de fattige u-landene, fordi de må produsere mer og mer råvarer for å kunne betale for industriproduktene. En del land, inkludert Norge, har innført handelsrestriksjoner på jordbruksprodukter fra utviklingsland.

Nesten alle u-landene har i dag store gjeldsproblemer, som stammer fra lån mange år tilbake i tid, som en følge av for eksempel dårlige økonomiske råd fra rike land eller korrupte regimer. Gjeldsnedbetalingen hindrer landene fra å utvikle seg og komme seg ut av fattigdommen. U-landene i Afrika bruker over 14 % av eksportinntektene sine på gjeldsnedbetalinger, i Sør-Asia bruker de 22 % og i Latin-Amerika og Kariben må de bruker de en tredjedel av eksportinntektene på lånene.

Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken, har vedtatt å gi gjeldslette til 41 land med svært mye gjeld, og ettergi opp mot 70 % av den samlede gjelden på 170 milliarder dollar. Men få land har imidlertid kvalifisert seg til gjeldslettelse.

Programmer som skal bekjempe fattigdom har blitt innført, men med ulike resultater. Det har blitt fremgang i fattigdomsreduksjonen, men den har variert fra et land til et annet. I u-land generelt har for eksempel spedbarnsdødeligheten blitt redusert med mer enn 40 %, analfabetisme blant voksne med 50 % og antall elever i skolene har steget med nesten 50 % siden 1970. Den største fattigdomsreduksjonen har kommet i Øst-Asia og spesielt i Kina. Der har de i løpet av de siste ti årene løftet nesten 200 millioner ut av fattigdommen! På grunn av en rask økonomisk vekst basert på investeringer, har forskjellen i gjennomsnittsinntekten mellom Kina og resten av verden blitt halvvert i løpet av 40 år. Flere andre land, som India, Brasil og Uganda, har fått økonomisk veiledning, innført et mer rettferdig budsjett, bedret økonomien og redusert fattigdommen. Land som Costa Rica, Cuba, Sri Lanka og Vietnam har fått bedre helseforhold, lengre levealder og rask økning i utdanning og leseferdighet, selv om de ikke har så gode, økonomiske ressurser.

Men det har også blitt forverringer på enkelte områder, og mange problemer gjenstår å løse. Forskjellen mellom fattig og rik har steget kraftig de siste årene. I dag står den rikeste femtedelen av verdens befolkning for hele 86 % av verdens inntekter, mens den fattigste femtedelen får 1,1 % av inntektene. Noen land betaler mer i gjeldsnedbetalinger enn de bruker på helse og utdanning, mens Honduras’ gjeld er 208 ganger større enn verdien på landets eksporter, og gjeldsnedbetaling står for 55 % av utgiftene til landet!

En milliard mennesker mangler fortsatt tilgang på rent drikkevann, og 2,4 milliarder mangler tilgang på sanitære forhold. Når man tenker på at å gi alle mennesker tilgang på enkle sosiale tjenester, og utrydde inntektsfattigdom fullstendig vil koste 80 milliarder dollar, ca 0,5 % av verdens totale inntekt, er det utrolig at et land som USA bruker rundt 200 milliarder dollar bare på Irak-krigen. Det er også ganske utrolig at den vestlige verdens jordbruksstøtte er på over 300 milliarder dollar, fem ganger så mye som hele verdens totale utviklingshjelp. En melkeproduserende ku i EU fikk for eksempel 913 dollar i støtte i 2000, mens EU-bistanden per innbygger i Afrika sør for Sahara var på 8 dollar. I tillegg jobber også denne støtten mot de fattige, siden den gjør den vanskeligere for u-landenes jordbruksprodukter å komme inn på det vestlige markedet. At de fattige landene i 1998 brukte 13 dollar i gjeldsnedbetalinger for hver eneste dollar de mottok i bistand, sier jo det meste! Det skal ikke mye til for å gjøre det bedre for de fattige, og vi vil sannsynligvis ikke merke noen stor forskjell i livene våre. Det er vårt ansvar å hjelpe de som trenger det, for vi har råd til det. For hvor mye bryr vi oss om et brød eller 1 liter melk fra eller til, i forhold til de fattige?

Download PDF

Frihet og likestilling anses i dag som grunnleggende elementer i begrepet; hva et menneske er. Frihet og likhet er også ansett som grunnlaget for demokratiet. Å ha den retten til å utrykke seg og få utrykke sine meninger, virker som en naturlig ting, men slik var det ikke på 1600-1700 tallet. Rundt 1600-1700 tallet var Europa sterkt dominert av eneveldet og føydalismen. Eneveldet ga kongen retten til å gi, endre, og tilbakekalle lover og dømme slik han ville; med kirken som alibi.

Fra 1700-tallet var det en sterk fremvekst i borgerskapet og med liberalismens inntog, ble det stilt krav om del i makten, hvilket førte til angrep fra eneveldet og føydalismen. Men den økende rikdommen og teknologiske utviklingen kom eneveldet under press.

Kirken og religionen begynte å miste troverdighet og tyngde, fordi vitenskapen bidro med alternative forklaringer på verdslige fenomener. Naturvitenskapen ble drevet av ideen om rasjonalisme, altså den naturlige fornuft, ”ratio”.  Denne oppdagelsen av naturlige fornuft førte til en fremvekst av det vi kaller ”opplysningsfilosofer”.

Opplysningsfilosofene søkte å avskaffe eneveldet, innføre og fremme religionsfrihet, deisme[1], toleranse, redusere kirkens makt over samfunnslivet, bevirke menneskerettigheter, bestille folkestyre, og anstifte tillit til at gjennom opplysning, naturvitenskapelig og filosofisk kunne man skape et friere menneske og dermed et bedre samfunn. Denne diskursen innen et spekter av politisk og filosofi, fokusert på å sette den universelle fornuften opp mot de tradisjonelle autoriteter; med håp om å kunne frembringe fremgang, velstand og lykke. Opplysningen skulle bekjempe patriatralske privilegier og kirkelig uvitenhet.

Borgerskapet tok opplysningsfilosofenes tanker og ideer til seg og dannet et ideologisk grunnlag, liberalismen. En kamp mot fyrstenes maktmonopol og et søk om å erstatte dette med et demokrati. I opplysningstiden endres blant annet synet på hvordan forbrytelser skulle straffes. Straffeprinsippet skulle humaniseres, altså forbys halshugning og tortur. Undervisning, oppdragelse og opplysning skulle integreres i samfunnet.

Jean-Jacques Rousseau (1712-1778)

 

Samfunnspakten:

Et av Rousseaus mest kjente verk, er Samfunnspakten[2] som han skrev i 1762. Her utdyper han sin idealstat, med innblikk i demokrati, likhet og folkesuverenitetsprinsippet.

Mennesket er født fritt, men overalt er de i lenker”, med dette mente Rousseau at det var blitt lagt til rette politiske systemer som ikke tillot mennesker å leve fritt, ergo handle fritt. Han mente at menneske var renest og best i sin naturtilstanden og at samfunnet eller sivilisasjonene, slik disse agerte hadde ødelagt mennesket.

Naturtilstand VS Samfunnstilstand:

Samfunnspakten henviser til overgang fra naturtilstand, dvs. en tilstand uten lov og rett, til samfunnstilstand som vil si at menneske er sosialt og moralsk. Rousseau mente at selve mennesket har inngått en samfunnspakt for å forsvare deres frihet og eiendomsrett mot trusler i naturtilstanden. Målet med samfunnspakten er at menneskene skulle oppnå samme politiske status.

Når mennesket er knyttet til samfunnet, skulle man ta del i det. Men samfunnspakten skulle ikke inngås mellom regjeringen og folket, men selve befolkningen seg imellom. Rousseau kalte dette for allmennviljen, ”volonté générale”[3], en felles vilje overordnet individet, i motsetning til ”volonté de tous”3 som er summen av alle menneskers individuelle vilje.

Allmennviljen er et utrykk for den generelle interessen hos folket, men det er ikke nødvendigvis en 100% enighet. Rousseau ser det som en selvfølge at det kommer til å være noen utilfredse; men at så lenge det blir gjort ordentlig ville alle være, praktisk talt, mer tilfredse enn utilfredse. På denne måten kunne man sikre roen hos befolkningen. Den utøvende og den styrende makten bør være avhengig av allmennviljen. Denne læren spilte en stor rolle for blant annet for et selvstendig Norge i 1814.

Rousseaus betydning for den franske revolusjon

 

Rousseau døde 10 år før revolusjon brøt ut, så vi kan umiddelbart utelukke at han hadde en aktiv part i revolusjonen. Spørsmålet vi skal prøve å besvare er i hvilken grad hans verk, ideer eller person påvirket revolusjonen. Hans verk har uten tvil påvirket hans samtidsfilosofer men han møtte mye motstand på de fleste av hans politiske ideer. Han ble blant annet beskyldt for å være teoretiker og ideolog av pragmatikerne, han ønsket blant annet et flat demokrati, han var imot en stat; mens hans medfilosofer så for seg at et representativ demokrati og en stat var det eneste reelle alternative til datidens politiske system.

Han kan på ingen måte sies å være ansvarlig for verken kursen, retningen eller overløpe av revolusjonen, særskilt ikke med tanke på volden og ”la loi de la guillotine” (giljotinloven) og den aktive bruk av dødsstraff. Det kan altså sies at ikke bare hadde han null politisk påvirkning, men han ville mest sannsynlig også vært fullstendig imot revolusjonistenes handlinger.

Hans tanker og ideer hadde likevel en sentral rolle i revolusjonen, allmennviljesbegrepet åpner for de enhetlige samfunn. Hans direkte angrep på kirken, som da ble ansett som despotiets verktøy, fikk betydelig ekko i bevegelsen.  Hans ideer og tanker om frihet, likhet, demokrati, patriotisme, dyd, makten til å fornye og skrive historien var grunnlegende i revolusjonens retorikk.

Og hans person, han som folkets mann, den selvlærte, som oppnåde anerkjennelse, han som aldri fraskrev seg sin opprinnelse, den uforfengelige ble på mange måter Legenden som tilga revolusjonen sin sjel og vilje.



[1] lære, filosofi som hevder at det fins en gud som har skapt alt, men at han ikke styrer verden el. åpenbarer seg

[2] Originaltitel: ”du Contrat Social”

[3] ”Du Contrat Social”

 

Download PDF

 Platon 427-347 f. kr.

Platon bodde i Athen og der bygde han en egen skole for filosofer. En av elevene hans på denne skolen var, Aristoteles.  Han skrev til sammen 35 bøker, og en av de mest kjente bøkene han har skrevet er ”staten”.

Platons ideale stat

I Platons ideale stat mente han at arbeidsdelingen burde deles etter evne (hva man klarer) og dugelighet (hva man duger til), altså at enhver skal settes til det de kan best. Han mente også at staten skal styres etter sammenligningen av menneskets sjel og dens 3 deler: fornuft, vilje og drift. De som skal styre staten skal være de klokeste og de som er best utdannet, med andre ord filosofere. Platon formulerte det slik:” Enten må kongen bli filosofer, eller så må filosofere bli konger.” (Politikk, Platon)

Idealstaten er delt i 3 klasser;

Første klassen: Herskerne, må ha hatt undervisning i matematikk, astronomi og filosofi over en lang periode. Med andre ord fornuften skal styre, i likhet med menneskets sjel. Lederne må ha innsikt, man kan ikke gi ansvaret til noen uten kunnskap. Derfor skal staten styres av filosofere. Kvinner og menn skal også være likestilt og få samme utdannelse.

Andre klassen: Den militære, forsvarsklassen eller vokterne som har mot og vilje skal vokte staten mot ytre og indre fiender. Det tilsvarer politiet og hæren. Platon likestiller kvinnene og mener at de også skal også kunne delta i militære.

Tredje klassen: Arbeiderne, eller som han kalte produsentene som driver med handel, jordbruk og håndverk. Dygdens deres er måtehold som stemmer med driften.

Lederne og vokterne har forbudt med å eie private eiendom, han mente i en perfekt stat skal alt styres rettferdig. Disse tre klassene har en dygd som tilsvarer visdom, mot og måtehold. Når alle gjør det de kan best og utøver sin dygd, vil staten oppnå som helhet sin fjerde dygd: rettferdighet.

 

Konklusjon: Han delte det opp slik:

Sjeldsdel: 1.fornuft, 2.vilje og 3.begjær.

ß               ß                  ß

Posisjon: 1.Leder, 2.vokter og 3.produsent.

ß           ß                      ß

Dygd: 1.innsikt, 2.mot og 3.måtehold.

Enerne går sammen, det samme med toerne og treerne. Slik oppnår staten den fjerde dygden som er rettferdighet.

Aristoteles 384-322 f. kr.

Aristoteles dro til Athen i en alder av 17 år, for å studere i Platons skole og ble der i ca. 20 år. Han var en dyktig elev av Platon, og etter hvert grunnla han en egen skole i Athen. En av Aristoteles viktige verk er ”politikken”.

Aristoteles styringsform i staten:

Aristoteles var mer interessert i politikk og var opptatt av hvilken statsform som er mest velfungerende og han vurderte hva som var godt (fungerer bra) og hva som var dårlig (fungerer dårlig) avhengig av underliggende intensjoner: om det er fellesinteresse eller selvinteresse.

Aristoteles politisk teori går ut på; 1. Funksjoner som trengs for et velfungerende samfunn. 2. Et felleskap av fri mennesker, 3. Å tjene det gode liv.

Han mente det fantes tre mulige styreformer: monarkiet, aristokratiet og demokratiet og at det fins tre riktige og tre gale forfatninger:

Riktig   (God)              Gale (Dårlig)

Styring ved en:    Monarki     à                    Tyranni

Styring ved få:     Aristokrati   à                   Oligarki

Styring mange:    Politeia        à                  Demokrati

Hvis monarkiet og aristokratiet styrer bare for deres egeninteresse, vil de forvandle seg til tyranni og oligarki som utgjør en rikmannsvelde. Dersom flertallet av borgerne tilhører middelklassen får man en politeia, er flertallet fattige for man et demokrati og det er dårlig. Hvilke styreform som er best er avhengig av hvor kloke de styrende er.

Hvilket styreform som er mest rettferdig avhenger av hvem som best klarer å utfør statens formål, det å sikre det gode liv for fellesskapet. Han mente at staten kunne lage lover om hva som er rett og galt ut ifra sunn fornuft.

Sammenligning av Platon og Aristoteles

 

For å sammenligne  disse filosofers politiske syn er det viktig å fordype seg i hver av filosofenes teorier.

 

Platons mål er å oppnå et utopi, et perfekt samfunn; til dette tegner han et nokså spesifisert bilde der han forsøker å finne og kurere både enkeltmennesket og samfunnet.

 

Aristoteles på sin side, tror ikke på utopien kan oppnås.

Han mener Platons teorier har som utgangspunkt og mål et abstrakt Perfekt menneske og et Perfekt samfunn, og at løsningene han tilbyr ikke tilsvarer reelle, eksisterende problemstillinger.

 

Aristoteles vil begynne i den andre enden, ta utgangspunkt i realiteten til mennesket og samfunnet, og heller søke, strebe etter å forbedre det som allerede er.

 

Platons Stat består av tre ikke-arvelige klassesystemer:

 

Herskerne, Forsvarerne og Arbeiderne.

Han sammenligner samfunnet med en kropp og enkeltmennesket som organer i denne kroppen, av dette trakk han slutningen at Organet måtte underordne seg Kroppen, altså at Enkeltmennesket skal underordnes Samfunnet for kun slik kunne sikres enkeltmenneskets Lykke.

 

Til tross for at Platon tar utgangspunkt i et organisk syn på samfunnet for å sikre samfunnets Lykke, mener Aristoteles at han strenge klasseskiller bidrar til et mekanisk syn på enkeltmennesket som fratar det Lykke.

Aristoteles mener at å ikke tillate mennesket friheten til å sirkulere opp og ned klassene fratar mennesket Ambisjonen og Motivasjonen til å oppnå Lykke og frykter også at Herskerne heller vil søke å oppnå Makt og Kontroll fremfor samfunnets beste.

 

Både Platon og Aristoteles er enige om at rettferdighet er et svært grunnpilar ved samfunnet, at rettferdighet er den eneste måten å forsikre alle enkeltindivider muligheten til å oppnå Lykke, uavhengig av sosial status.

 

Aristoteles mener dette best oppnås ved at alle i samfunnet kan delta i samfunnsdebatten og at alle skal ha likeverdig politisk makt.

Han vil at majoriteten skal få herske, fremfor de få utvalgte.

Platon er svært skeptisk til dette. Han mener majoriteten ikke har kunnskapen til å kunne treffe de rette, eller beste valg for samfunnet. Han mener at det beste for samfunnet er at politiske valg baseres på kunnskap, og ikke på tro; og bør deretter tas av de (få) som faktisk har opparbeidet seg kunnskap og innsikt i Det Gode.

 

Konklusjon:

På den tiden kom det flere revolusjoner og det ble hele tiden en maktendring. Revolusjonen kommer, så begynner samfunnet på nytt. Han tenkte hvis alle kunne finne hva problemet er samfunnet, så kunne de unngå en revolusjon på nytt. Den største forskjellen mellom Platon og Aristoteles er at dem er enig i ting, men dem er ikke enig i hvordan dem skal komme frem til en løsning.

 

Hovedforskjellen vi ser her er utgangspunktene filosofene velger.

Platon har en Deduktiv fremgangsmåte (definere resultatet/løsningen, så finne veien til hvor problemet ligger) mens Aristoteles har en Induktiv fremgangsmåte (observere problemet, så forsøke finne mulige løsninger).